Språkpolitiske klipp fra Sannhets- og forsoningskommisjonen

Behovet for en norsk rettskrivning startet i 1814. Sannhets- og forsoningskommisjonen rapport åpner for en språkdebatt med et mye lengre tidsperspektiv, tilbake helt til sagatiden.

Først, takk for muligheten å holde liv i denne debatten, som går langt tilbake i Norge rent historisk og også nå her i Universitetsavisa. Jeg synes som sagt at det som mangler er en språkdebatt, heller enn en måldebatt.

Les Pettersens første innlegg her. Svaret han pådro seg fra sin nabo og NTNU-kollega, Leiv Inge Aa, her. Resten av innleggene i den store språkdebatten finner du i bunnen av artikkelen.

I går kom rapporten. Fem år etter sin oppstart, snart 600 dager etter Høyesterettsvedtaket om at vindmøllene på Fosen er menneskerettsbrudd, og etter tusen år med kolonisering så kom rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonens den 1. juni. For den som har glemt det, så ble kommisjonen nedsatt for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner, inspirert av Truth and Reconciliation Commission som ble nedsatt etter apartheidregimets fall.

Tap av språk, er av kommisjonen fremhevet som en gjennomgripende konsekvens av fornorskningen, og jeg ønsker å dele et lite utvalg språkpolitiske utklipp fra rapporten. Overskriftene er mine, resten er ordrett sitat med sidehenvisninger. Før vi begynner så skal leseren vite at rapporten inneholder seksjoner som ikke er spesielt forlystende, eller for eventyr å regne.

Fornorskningen og offisielle «norske» språk

«Språkene i et flerspråklig samfunn møtes sjelden på like vilkår. Ofte får offisielle språk høyere status enn minoritetsspråk. De brukes i et videre spenn av bruksområder og har mer utviklet språklig infrastruktur med ordbøker, grammatikker og skriftkultur.

Et språkskifte innebærer at et urfolk eller en minoritet slutter å bruke sitt eget språk og går over til å bruke kun et majoritetsspråk innad i sitt samfunn. En slik prosess, der man går over fra varierende grader av to- eller flerspråklighet til bruk av kun ett språk, foregår som oftest over flere generasjoner. Slik resulterer språkskiftet i tap av språk som er i en svakere kulturell, sosial og økonomisk posisjon. Dette beskrives ofte som et språktap av de som har opplevd det, og kan bare motvirkes med en aktiv revitaliseringsprosess. Både språktap og språkrevitalisering er omfattende og globale fenomener, og språktap rammer ofte urfolksgrupper og minoritetsgrupper, men også enkeltpersoner, hardt.» (s. 386)

Muligheter for revitalisering

«Skolesystemet er et sentralt instrument for gjennomføring av statlig politikk, og i mange land har skolen gått fra å være en arena for assimilering til å bli en arena for å bevare og revitalisere språk og kultur.» (s. 416)

«En svak tospråklig opplæringsmodell innebærer at elever kan velge samisk, kvensk eller finsk som skolefag og dermed få muligheten til å lære språket i skolesystemet. Denne modellen kan ikke anses for å være nok til å revitalisere et språk, fordi språket ikke får tilstrekkelig plass i undervisning til at tospråklig kompetanse sikres. Elevene opplever likevel at språkopplæring gir kjennskap til språk. I Norge er kvensk/finsk og samisk som andrespråk eksempler på en svak opplæringsmodell. Mange kvenske og samiske foreldre opplever at opplæring i kvensk/ finsk og samisk ikke er godt nok innpasset i skolen som helhet, og mange elever slutter med andrespråkundervisning.» (s. 416)

Mer må til

«Dersom språkrevitalisering skal lykkes for kvensk og samiske språk, må blikket rettes fremover mot nye språkbrukere og deres behov for støtte i prosessen med å ta språket tilbake. I dette står språkopplæring og språkarenaer der man kan bruke språket, sentralt. Det å ta i bruk et språk som en ikke har i bruk i hverdagen, er et aktivt og bevisst valg – et valg som viser viljen til aktivt å ta del i et språkfellesskap som man ikke nødvendigvis har vært en del av tidligere.» (s. 420)

«Kommisjonen slår fast at en av de mest gjennomgripende og omfattende konsekvensene av fornorskingen er det dramatiske tapet av kvensk, skogsfinsk og samiske språk. Gjennom gransking av personlige historier delt med kommisjonen, samt publisert forskning, slår kommisjonen fast at konsekvenser av språktapet, og dermed fornorskingen, fortsatt er til stede i dag.» (s. 424)

Majoritetssamfunnet må komme minoritetene i møte, også språkmessig

«En fellesnevner i møtet mellom offentlig forvaltning og samiske personer er at forvaltningen i stor grad er bemannet av ansatte uten samisk kulturkompetanse. Det pekes på hvordan dette skaper en kulturell dominans, det blir gjerne norske verdier, språk og normer som danner rammene rundt møtet. Slike misforhold påpekes gjerne fra reindriftshold, men det er også i stor grad til stede innenfor helsevesenet og kommunal forvaltning. Når det gjelder helse, påpekes det hvordan mangelen på samisk språk- og kulturkompetanse kan ha direkte skadelige konsekvenser i behandlingssammenheng. Mange samer opplever kontinuerlig hvordan språklige problemer skaper vanskeligheter i deres omgang med forvaltningsapparatet.» (s. 623)

«Implementeringsgapet [i betydning av gjennomføring av fastsatt politikk] er godt dokumentert gjennom flere forskningsprosjekter og utredninger, hvor det blant annet slås fast at den samiske kultur- og språkkompetansen i offentlig sektor er mangelfull, og at opplæringstilbudet i samisk språk er mangelfullt, selv i samiske forvaltningskommunene.» (s. 636)

Valgbart sidemål og behov for språkutdanning på mange nivå

«Kommisjonen mener at et forsonet samfunn er kjennetegnet av språklig, kulturell og identitetsmessig likeverd mellom skogfinner, kvener, samer og majoritetsbefolkningen, og foreslår tiltak som kan bidra til å fremme likeverd og anerkjennelse. (…) Kommisjonen foreslår særlig tiltak som kan bidra til større likeverd mellom de gruppene som inngår i kommisjonens gransking og majoritetsbefolkningen, tiltak som bidrar til revitalisering av samisk, kvensk og skogfinsk språk og kultur, samt tiltak som bidrar til et kunnskapsløft om fornorskingshistorien.» (s. 637)

«Kommisjonen mener at rekrutteringsgrunnlaget til samisk og kvensk språkopplæring bør utvides og at den øvrige befolkningen skal ha mulighet til å lære seg samisk eller kvensk. Når det igangsettes undervisning i fagene kvensk eller samisk som andrespråk, bør det bli mulig for øvrige elever i klassen eller på skolen til å delta.» (s. 655)

En vei til forsoning

Når vi leser dette, hvordan kan vi skape forsoning mellom det norske samfunnet og minoritetene i Norge? Kommisjonen konkluderer selv med at det samiske og kvenske språktilbudet i den norske grunnskolen bør åpnes for alle. Et konkret tiltak er å tillate fritt sidespråkvalg for alle, blant alle våre nasjonale minoritetsspråk. Skal vi faktisk revitalisere minoritetsspråkene trenger vi et levende språkmiljø. Muligheten til å lære seg disse språkene bør ikke forbeholdes en minoritet av befolkningen.

Forsoning skjer gjennom anerkjennelse og gjensidig respekt. I dag er samer og samisk kultur behandlet på en måte som grenser til orientalisme. Det ville vært et sterkt signal om anerkjennelse for våre nasjonale minoriteter og deres språk om de ikke lenger var bare ett punkt i læreplanen og noen sider i en lærebok. Samisk og kvensk må etableres som egne fag med dertil utdanningsløp på lærerutdanningene i Norge.

Å revitalisere samisk og kvensk krever en vesentlig økning i ressurser, både lærerkrefter og læremidler som i dag ikke finnes. Det kan vi ikke overse. Imidlertid er ikke en slik revitalisering og forsoning er de samiske institusjoners ansvar alene. Det er et nasjonalt ansvar, der NTNU som Norges største universitet må forventes å ta en aktiv rolle.