Ytring:

Full fyr i det grønne skiftet på Gløshaugen

Når skal vi bli kvitt fobien mot kjernekraft? spør sivilingeniør Kjell Traa, som kommenterer debatten i UA om det grønne skiftet.

Finland satser på kjernekraft. Olkiluoto kjernekraftverk er ett av dem. Innsenderen ønsker at også Norge skal gjøre det samme.
Finland satser på kjernekraft. Olkiluoto kjernekraftverk er ett av dem. Innsenderen ønsker at også Norge skal gjøre det samme.
Publisert Sist oppdatert

«Brannstifteren» er universitetslektor Geir Hasnes, som i et innlegg i UA konkluderte med at det grønne skiftet ikke er gjennomførbart. Han er heftig imøtegått av fem professorer ved NTNU, som fra sin høye akademiske hest omtaler Hasnes som ikke vitenskapelig kvalifisert til å uttale seg om det grønne skiftet. Professorene støtter seg faglig til Sverre Alvik (Forskningsleder for energiomstilling i DNV GL), som med stor suffisanse i et eget innlegg uttaler at det grønne skiftet er fullt ut gjennomførbart både teknisk og økonomisk, gitt at vi følger den kursen som er staket ut (elektrifisering med 2/3-del av strømmen fra vind og sol, blå og grønn hydrogen, biomasse, karbonfangst og lagring, osv.).

Enorm sløsing med energikvalitet

Jeg er NTH’er anno 1961 og hadde den legendariske professor (nå salig) Gustav Lorentzen som foreleser i faget termodynamikk. Hans innprenting av termodynamikkens lover, sitter fortsatt fast etter 60 år, men denne kunnskapen er dessverre i stor grad fraværende i debatten om det grønne skiftet.

Mer enn 80 % av primærenergien globalt, er i dag dekket av fossile kilder (kull, olje, gass) og dette var også utgangspunktet for Geir Hasnes i hans første innlegg. Men i stedet for kun å sette opp et regnestykke over hvordan all denne fossile energien skal kunne erstattes med fornybar energi, er det nødvendig også å se på hvordan dagens fossile energi faktisk utnyttes. Og det er ikke til å komme forbi, at det både har vært, og fortsatt pågår, en enorm sløsing med fossil energi, særlig knyttet til oppvarming, hvor utnyttelsen av brenslets kvalitet (i termo-dynamikken også kalt eksergi), er nesten kun symbolsk (5 – 10 %). Et eksempel på dette er norsk eksportgass, hvor rundt regnet halvparten går til alminnelig oppvarming, dvs. (for å gjenta), en enorm ressurssløsing.

Potensialet for utslippsreduksjon både i EU og globalt er derfor formidabelt, når det er anslått at minst 30 - 40 % av fossile brensler i dag går til lavverdige oppvarmingsformål.

Hydrogen til kraftproduksjon og varme er et blindspor

Et viktig premiss i dagens grønne skifte, er å satse på hydrogen som energibærer, både som «grønn», ved elektrolyse av vann og som «blå», ved dekarbonisering av naturgass. Selv om fremstilling av hydrogen i begge disse prosessene er meget energikrevende, er det miljømessig mye å hente, ved at hydrogen erstatter kull og olje i sementindustri, stålverk, aluminiumsverk og prosessindustri.

Men å satse på hydrogen til kraftproduksjon og oppvarming, som Equinor og andre jobber med, er et blindspor. For det første, at leveringskjeden for hydrogen (produksjon, lagring/nedkjøling, transport), resulterer i energitap på 70 – 80 %, dvs. stikk motsatt av ambisjonen i det grønne skiftet om økt energiutnyttelse.

Dernest, at bruk av hydrogen til oppvarming (her sett bort fra sikkerhetsrisikoen), er energimessig like dårlig som bruk av naturgass, og gasskraft fyrt med hydrogen vil aldri kunne bli lønnsomt.

Elektrifisering er den største driveren

Det er internasjonal konsensus om at elektrifisering av verden er hovedveien videre, for å nå målene om utslippsreduksjon. Alle prognoser viser at denne omstillingen vil bety at verdens strømproduksjon må mer enn dobles i løpet av de neste 30 år (2050).

Den enorme satsingen på fornybar strøm fra vind og sol er basert på prognoser som viser at vind -og solkraft skal utgjøre 60-70% av global strømforsyning om 30 år, opp fra 7- 8 % i dag. Dette er også hva Sverre Alvik (DNV GL), forespeiler i sitt innlegg i UA.

En kraftforsyning hvor majoriteten består av tilfeldig/variabel strøm, er ikke forenlig med økende krav til pålitelighet, etter hvert som verden blir stadig mer elektrifisert. Et nærliggende eksempel er Tyskland, hvor markedet i perioder flommer over av variabel vindkraft, som igjen skaper store forstyrrelser i strømforsyningen. Erfaringen fra Tyskland er videre at det oppnås liten eller ingen reduksjon i utslipp av CO2, så lenge fossil kraft hele tiden må være tilgjengelig som balanse og reservekraft

Det mest realistiske, uansett hva mange hevder skal kunne løse problemet med variabel strømproduksjon (batterilagring, avansert datastyring, hydrogen som buffer osv.), er at det bør være rimelig balanse mellom variabel (ikke-regulerbar) strøm og fast/regulerbar strøm (som i dag består av varmekraft (fossil/nukleær) og vannkraft). Dilemmaet er at dersom utslippsmålene skal nås, må fossil kraft (særlig kull), reduseres drastisk og bortfallet må erstattes med annen jevn karbonfri kraft. Realistisk sett er det bare ny kjernekraft som kan fylle dette gapet.

Når skal vi bli kvitt fobien mot kjernekraft?

FNs klimapanel, IEA og andre har gitt klart gitt uttrykk for at andelen kjernekraft i den fremtidige globale strømforsyningen må mangedobles, for å nå utslippsmålene, men har så langt mest talt for døve ører. Selv om motstanden mot kjernekraft er massiv i mange land, er det lyspunkt og tegn til at stemningen snur og dette vil bli forsterket når virkningen av ustabile strømnett melder seg for fullt. Utviklingen av neste generasjon kjernekraft er på full fart framover og vil med stor sannsynlighet, innen 15 – 20 år, innta en sentral rolle som «jokeren» i det grønne skiftet. Det vil kunne bety, for alle dem som fortsatt er imot kjernekraft, men som samtidig øsker at utslippsmålene skal nås, å måtte velge det minste av «to onder».

Konklusjonen må bli at det grønne skiftet trolig er gjennomførbart, men forutsatt at kjernekraft kommer med i fullt monn, noe som på lang sikt vil bety nesten ubegrenset tilgang på karbonfri strøm og varme.

Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS