Ytring:

Slik taklet studentene digitalt opplegg i EiT

Studentene i Eksperter i Team måtte gå fra «helfysisk» til «heldigital» i et emne hvor den fysiske kontakten mellom studentene regnes som helt sentral. Innsenderne har forsket på studentenes erfaringer med en slik omlegging

Studentene savnet sosial kontakt, og det ble vesentlig mindre direkte samhandling i det digitale.
Studentene savnet sosial kontakt, og det ble vesentlig mindre direkte samhandling i det digitale.
Publisert Sist oppdatert

Det er de samme prinsippene som gjelder for godt teamarbeid i det digitale som i det fysiske. Forskjellen er at i det digitale må man jobbe ekstra og mer systematisk for å få det til.

EIT ble heldigital

Hverdagen på universitet hadde rukket å normalisere seg noe. Igjen var det mulig å sitte i fysiske møter på campus og ha lunsj med kollegaer og medstudenter, om enn ikke med alle samtidig. Mange hadde også rukket å se frem til et vårsemester med mulighet til å møtes i undervisningen– ansikt til ansikt. Og så kom beskjeden om at det ut januar fortsatt skal jobbes fra hjemmekontor, og at timeplanen for fysisk undervisning må halveres.

For 115 faglærere, 235 læringsassistenter og 3500 studenter i emnet Eksperter i team handler det ikke bare om en annen oppstart av semesteret. For dem handler det om å gå fra «helfysisk» til «heldigital» i et emne hvor den fysiske kontakten mellom studentene regnes som helt sentralt. Når studenter fra ulike studieprogram skal samarbeide om et egendefinert prosjekt, skape felles eierskap til prosjektet, og samtidig jobbe for å stadig forbedre samarbeidet i gruppa, krever dette at de blir godt kjent med hverandre. For å bygge tillitsfulle relasjoner, og for å kunne gi hverandre tilbakemeldinger underveis, trenger studentene å se hverandre som de er og over tid. Studentene har derfor vanligvis samarbeidet ansikt til ansikt rundt samme bord på campus.

Eksperter i team er bare et av mange emner på universiteter og høyskoler i Norge der studentene nå må samarbeide digitalt. Men selv om mange nå er i en unntakssituasjon, er digitalt gruppearbeid i utdanning på ingen måte noe nytt. Begrepet computer supported collaborative learning (CSCL) ble etablert allerede på slutten av 1980-tallet. Nesten like lenge har virtuelle team vært et eget fagfelt. Vi har altså kunnskap å bygge videre på.

Den nye digitale hverdagen handler ikke bare om å utnytte teknologiens utallige muligheter. Det er de samme prinsippene som gjelder for menneskelige relasjoner i det digitale som i det fysiske. Forskjellen er at man i det digitale ikke får like mye «gratis» og at man derfor må jobbe mer (eller i hvert fall mer systematisk) for å få det til. Det gjelder både for studenter og for faglærere.

Spørsmålet blir da: Hvordan blir man et team i det digitale? Hva bør studentene gjøre og hvordan kan faglærere støtte det? Vi har forsket på hvordan 1600 studenter og 16 faglærere i emnet Eksperter i team opplevde studiesituasjonen forrige vårsemester, da de etter to måneder flyttet over i det digitale. Vi har også sett på hvordan den virtuelle hverdagen påvirket samarbeidet i studentgruppene.

Moroa og det sosiale forsvant

Er det en ting vi har fått bekreftet gjennom pandemien så er det vårt grunnleggende behov for å treffe hverandre og være sosiale. På tross av en rivende utvikling i ulike digitale samarbeidsverktøy med stadig flere funksjoner og hyppig kontakt med andre, blir ikke det sosiale tilstrekkelig ivaretatt. For mange (og for alle vi intervjuet) førte dette til at motivasjonen for studiene sank. En student oppsummerte det på denne måten: «Det ble mer effektivt og produktivt, men det var ikke moro lenger».

Her stemmer funnene våre godt med annen forskning på digitalt gruppearbeid. Digitale læringsplattformer og samhandlingsverktøy er primært designet for undervisning og oppgaveløsning, ikke for å være sosial, bli kjent og bygge tillit. Dette må altså studentene (eventuelt med underviseres hjelp) finne ut av selv i en digital hverdag. Vi fikk høre flere kreative forsøk på dette fra studentene i vårt materiale, som f.eks å legge inn pauser med quiz, gaming, eller felles godterispising. Det siste skulle erstatte SiTs populære «kanelbolleonsdag», men var vel et av tiltakene som studentene ikke følte ga noen særlig verdi.

Det sosiale blir ikke godt nok tatt vare på til tross for en rekke samhandlingsverktøy.
Det sosiale blir ikke godt nok tatt vare på til tross for en rekke samhandlingsverktøy.

Mindre direkte samhandling

At studentene savnet sosial kontakt var ikke overraskende, men at det ble vesentlig mindre direkte samhandling i det digitale var mer uventet. Studentene oppga at det var utfordrende med lengre diskusjoner i stor gruppe fordi den spontane flyten i samtalen var vanskeligere å få til. Det tar tid å «avmute» mikrofonen, og vi kan ikke lese kroppsspråk på samme måte. Det er derfor mer behov for struktur, ordstyrer og håndsopprekning, noe som gir mindre rom for spontanitet. Mange delte seg derfor opp og tok ansvar for hver sine arbeidsoppgaver, individuelt eller i par.

Strategien med å dele opp arbeidet hadde flere konsekvenser. Flere beskrev at arbeidet ble mer effektivt fordi de slapp lange diskusjoner og dermed fikk raskere fremdrift i prosjektet. Andre fortalte at arbeidet ble mindre effektivt fordi de mistet oversikt over prosjektet og spesielt over hva de andre i gruppa holdt på med. Noen studenter fortalte at de ble sittende lenger med problemer uten å søke hjelp eller avklare med gruppa fordi terskelen for å ta kontakt var høyere i det digitale. Enkelte var også mer mistenksomme overfor andre på grunn av den manglende oversikten («jobber de egentlig?»). Noen beskrev det som at de ofte tidkrevende, «unødvendige» diskusjonene forsvant, men det gjorde også de diskusjonene som ble oppfattet som nødvendige. Konsekvensen var at det oppstod mange misforståelser som igjen påvirket resultatet.

Jevnere og skjevere deltakelse

Hvor mye man deltok og involverte seg i arbeidet endret seg også i det digitale, i noen tilfeller til det bedre, i andre til det verre. Noen studenter som synes det var vanskelig å bryte inn i spontane, raske diskusjoner rundt bordet, synes det var lettere å delta i det digitale og fikk dermed bidratt mer i gruppa. De samme personene sa at det var litt lettere å være ærlig i det digitale, for eksempel når de skulle gi hverandre tilbakemeldinger. Skjermen fungerte på en måte som et filter. I andre grupper derimot ble en skjev deltakelse forsterket - de som fra før bidro lite bidro enda mindre etter at det gikk over til en digital hverdag. Noen forklarte at en dalende motivasjon gjorde at man følte mindre ansvar for å bidra til gruppa, og derfor trakk seg helt tilbake.

Noen grupper klarte seg veldig bra. Det som kjennetegner disse gruppene er at de hadde dannet et godt grunnlag før overgangen til det digitale. De som hadde brukt tid på å bli godt kjent og som opplevde at det var god tillit i gruppa, så ut til å klare seg best, både når det gjaldt jevn deltakelse i gruppa og trivselen underveis.

I forskning på virtuelle team har man funnet at de teamene som har investert i tid sammen for å danne en god enhet fungerer godt i det digitale. Team som hadde en strategi hvor de delte opp arbeidet for å få mindre avhengigheter mellom medlemmene og dermed bli mer effektiv, gikk fra å være team til å bli grupper. Den viktige forskjellen mellom team og grupper er at medlemmene i et team er gjensidig avhengig av hverandre når de løser oppgaver. Når denne gjensidige avhengigheten blir borte, kan oppgavene oppfattes som enklere. Det som imidlertid skjer er at den enkelte mister oversikten over helheten, individuelle mål blir viktigere enn gruppas mål, møtene oppleves som lite nyttige fordi diskusjonene ikke er relevante for alle, og arbeidsbelastningen blir skjev. Dette stemmer altså godt med det vi ser i studentgruppene.

Så hva kan man gjøre? Hvilke prinsipper og praksiser er nyttige?

Som nevnt er det ikke andre prinsipper som gjelder i det digitale. Det som er viktig i det fysiske gjelder fortsatt, men man må jobbe mer systematisk for å få det til.

1. Gi rom for det sosiale og å bli kjent

Spesielt i det digitale er det lett å bli veldig oppgavefokusert. Man har kortere tid sammen og føler i større grad enn i det fysiske at man må være effektiv i møtene. Det er lett, både for studenter og undervisere, å nedprioritere det sosiale fordi det er krevende. Den investeringen man gjør for å bli kjent i starten vil man imidlertid få igjen for senere når prosjektet går over i en arbeidsfase og man er avhengig av å ha tillit til hverandre. Dessuten er den digitale situasjonen vi er i for tiden ikke noe studentene har valgt selv. Å gi rom for det sosiale, ha det gøy underveis og kunne vise at man ser hverandre utover oppgaven man jobber er spesielt viktig for de studentene som sliter med motivasjonen. Rent praktisk kan dette bety:

  • Sett av nok tid (mer enn du tror) til å bli kjent, gjerne med strukturerte bli-kjent-øvelser. Mange kjente øvelser fungerer også godt digitalt.
  • Skriv samarbeidsavtale hvor også det sosiale tematiseres: hvordan skape og vedlikeholde trivsel i gruppa, hvordan motivere den enkelte.
  • Gi rom for at det er mulig å dele mer enn bare det som omhandler prosjektet. F.eks gjennom en innsjekk på starten, der alle sier noe om hva de tar med seg inn i økta, enten i gruppa eller fra faglærers initiativ.
  • Bruk humor og gjør også noe alle synes er gøy sammen (quiz, bingo, etc.). Et google-søk på online teambuilding vil gi gode tips.

2. Sikre gjensidig avhengighet i gruppa

Det viktigste for å oppnå reelt samarbeid er gjensidig avhengighet mellom medlemmene i gruppa. Det betyr at man er avhengig av hva andre gjør for å få gjort sin egen oppgave. Løsningen for å få til dette er ikke nødvendigvis lengre felles møter eller at alle skal være involvert i alt. Det er ofte verken hensiktsmessig eller praktisk mulig. Grunnlaget for gjensidig avhengighet skapes i punkt 1, ved at den enkelte føler tilhørighet og dermed et ansvar for oppgaven og for hverandre. Videre betyr det rent praktisk:

  • Bruk nok tid i starten på å sikre eierskap til problemstillingen. Ta heller et skritt tilbake for å sikre at alle føler eierskap, det er verdt den ekstra tiden.
  • Ta i bruk og eksperimenter med digitale verktøy for kreative prosesser (det finnes mange, f.eks Padlet, Miro, Metroretro).
  • Design oppgavene slik at de må løses av flere sammen. Ingen bør jobbe alene på en oppgave.
  • Evaluer samarbeidet med jevne mellomrom. Hvordan jobber vi sammen, hvordan fordeler vi oppgaver? Finnes det alternativer? Dette skjer ikke av seg selv og trenger faglærer som pådriver!
  • Varier mellom å jobbe synkront og asynkront. Synkron jobbing kan f.eks gjøres ved å jobbe med kamera og lyd på. Bli enige (f.eks gjennom samarbeidsavtale) om: når jobber vi synkront, og når jobber vi asynkront? Og når vi jobber asynkront, hvordan kommuniserer vi, og hva kan jeg forvente av responstid når jeg jeg trenger en avklaring eller har et spørsmål?

3. Bruke digitale verktøy for å skape en felles virkelighet

Studentgrupper er av natur selvorganisert og må lede seg selv. For at det skal gå bra trenger alle i gruppa en reell mulighet til å vite hvor man er i forhold til målet. Til det finnes flere gode verktøy man kan bruke, spesielt digitale tavler som Trello, Miro eller Metroretro.

Det er også viktig med et eget samhandlingssted (f.eks Slack, Teams, Google, Discord, Whereby, Blackboard). Det står ikke på mulighetene, men det er viktig med en felles plattform som man er enig i hvordan skal brukes, fordi det gir rask kommunikasjon og vil senke terskelen for å ta kontakt med hverandre.

Selv om vi nå er i en krevende tid er det ikke tvil om at den ekstreme situasjonen gir en unik mulighet for å lære mer om samhandling, både for studenter og faglærere. Vi har gjort ting vi ikke trodde var mulig, og vi har lært med en hastighet vi ikke er vant til. Dessuten peker mye på en mer hybrid fremtid hvor man i større grad vil kombinere hjemmekontor med et vanlig kontor. De studenter som da behersker og forstår hva som skal til for å lage gode digitale team, og hvilke arenaer og hvilke teknologier som egner seg godt for digital samhandling, vil ha et fortrinn.

Og helt til slutt: datamaterialet vårt viser at studentene viste en imponerende evne til å få til gode løsninger sammen. Å legge om til digital undervisning er ikke bare faglærers oppgave alene, hvor studentene er “mottaker” av faglærers løsning. Spørsmålet er heller hva vi kan få til sammen.

Ela Sjølie, førsteamanuensis IØT- EiT

Thomas Christian Espenes, universitetslektor IØT-EiT

Ruth Buø, universitetslektor IØT-EiT

Powered by Labrador CMS