Slik ble Oslo hovedstaden

- De fleste som møter til Riksforsamlingen i 1814, tenker på Norges hovedsteder, og ikke bare på én hovedstad. De store byene i landsdelene blir sett på som hovedsteder. Dette viser hvordan man tenker om Norge i denne perioden, sier historiker Jakob Maliks.

Fredag lanserer han og seks andre historikere boka « Riket og regionene. Grunnlovens regionale forutsetninger og konsekvenser». Boka er et resultat av et forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd og Det humanistiske fakultet ved NTNU.

Forskerne bidrar med et nytt perspektiv på 1814-forskningen ved å trekke fram regionenes betydning og innvirkning på grunnlovsarbeidet.

Overførte makt til Kristiania

- Forskning på 1814 har hatt et sterkt nasjonalt fokus. Mange av oss har jobbet med 1700-tallet og forholdet mellom Danmark og Norge. Det vi har sett, er at Norge styres som en samling landsdeler. Det har derfor vært et poeng for oss å se hva som skjer med disse regionene i 1814, sier Maliks.

Norge bestod i 1814 av ulike regioner med fire stiftshovedsteder: Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim.Nord-Norge fikk sin første biskop i 1804, men Tromsø ble stiftshovedstad først i 1844.

De fire regionene var sterke og selvstendige. Men likevel godtar de i 1814 å overføre makt og innflytelse til en av dem da Kristiania ble utpekt som landets hovedstad.

- Det var en forståelse for at når Riksforsamlingen skulle konstituere den nye norske staten, skulle summen av delene gå opp i en høyere enhet. Det krevde ofre. Ett var at Kristiania skulle få funksjon som hovedstad alene, og at slottet og kongen skulle holde til der.

Idéen om Norge

Maliks forteller at det på denne tida fantes en nasjonal ideologi om Norge, men først og fremst bare som en sterk idé. På Eidsvoll skulle denne idéen om en nasjon få et innhold. I utgangspunktet var det lite som holdt Norge sammen, og det var opp til Riksforsamlingen å foreta veivalgene.

- Det var ulike visjoner for statsdannelser som møttes. Den franskinspirerte sentraliseringstanken møtte den amerikanske ideen om føderasjon. Falsen, for eksempel, var inspirert av den amerikanske grunnloven. Det var aldri snakk om at Norge skulle bli en føderasjon, men Chrstian Magnus Falsen ønsket en sterkere rolle for regionene.

Grunnloven ble til på kort tid. Ifølge Jakob Maliks førte dette til at mange konfliktlinjer ikke fikk anledning til å utvikle seg ordentlig. Det var viktig å få snekret ferdig en grunnlov og få utnevnt en konge. Derfor ble mange spørsmål skjøvet i bakgrunnen. Da Norge ble en union med Sverige, var det viktig å vise enhet og samhold. Intern uenighet ble dysset ned.

Ny måte å tenke på

- Riksforsamlingen er et vendepunkt. Det er helt klart at den gamle måten å tenke, administrere og leve på, erstattes med en ny. Man slutter å bruke termen hovedsteder og Norge får stiftssteder i stedet. Etter at konstitusjonen var vedtatt, var det opp og avgjort: Det var ikke plass til sterke regioner i det nye politiske styringssystemet.

Diskusjonen om valg av handelsflagg i 1821 viser at regionene fortsatt stod sterkt. En stortingskomité foreslo at flagget skulle ha fem stjerner, én for hvert stift.

- Forslaget ble tilbakevist i Stortinget. Holdningen var at disse stjernene ikke reflekterer hva Norge reelt sett var blitt. Det ble argumentert for at Norge ikke er en føderasjon, og at de indre grensene var vilkårlig trukket, sier han.

Lav tillit til hverandre

Fredag inviterer historikerne alle interesserte til å ta turen til Suhmhuset klokka 13.00. Da blir det boklansering og presentasjon av forskningsresultatene. Professor Ida Bull har ledet forskningsprosjektet.

- Vi har funnet mange spor etter regionalperspektivet i Grunnloven, og det viser vi i boka vår. Vårt prosjekt viser tydelig at Grunnloven utgjør et vannskille. Enhetsstaten etableres og styrker seg på bekostning av regionene.

- Men førte ikke dette til kraftige politiske rivninger?

- Alt skjedde så fort. Folk kom til Riksforsamlingen og skulle forholde seg til en stat som skulle bli så sterk som mulig på kortest mulig tid. Da måtte mange hensyn vike. Men det var store forskjeller mellom regionene. De hadde lite med hverandre å gjøre og tilliten var lav etter 1814.

Dette kom blant annet til uttrykk da Norges Bank skulle etablere filialer. Da ønsket man å ha regional kontroll, ikke nasjonal, ved innvilgelse av lån. Hver filial var selvstyrt. Man stolte ikke på staten når man skulle skyte inn penger og mente regionene ivaretok kontrollen best.

Ny innsikt om 1814

Selv har Maliks hatt mange aha-opplevelser underveis i forskningsarbeidet, og mener forskningsprosjektet vil sette spor.

- En del av det som står i kildene fra 1814 blir ubegripelig uten et regionalt perspektiv. Det har lenge vært en gryende forståelse blant norske historikere for at det nasjonale perspektivet må kompletteres. Men vi er først ute med et forsøk på å gi et helhetlig blikk på hendelsene ut fra et regionalt perspektiv.

Jakob Maliks føler seg sikker på at mange av funnene deres vil bli godt mottatt og diskutert.

- Kildematerialet til 1814 har i løpet av de siste 200 årene vært endevendt av historikerne. Til tross for dette, har vårt perspektiv åpnet for nye spørsmål og ny innsikt. Det er en fruktbar inngang for bedre å forstå etablerte og velbrukte kilder.