Kraulis er forsker ved Life Science Laboratories, lokalisert ved Karolinska Institutet. Heller enn å jakte etter synderen, etter å finne ut hvem sin feil det er at noe uriktig ble framlagt, bør man jobbe med å forbedre systemet slik at man får bort det uriktige, mener han.
- Det fins et utbredt vitenskapssyn som går ut på at vitenskap produserer sannhet, og at om den ikke gjør det så er det noe feil ved vitenskapen, sier han.
Dette synet, som kan samles i begrepet logisk positivisme, mener Kraulis har gått ut på dato.
- Men er ikke forskningsfusk et stort problem?
- Naturligvis. Men mengden forskningssøppel er mye større enn det som er rent juks. Så er det naturligvis slik at fusk kan ha vesentlig mer ødeleggende virkninger enn dårlig forskning. Om hver feil en forsker begår beror på uredelighet, ville situasjonen vært temmelig dyster. Men om man i stedet ser på feil som uunngåelige når man beveger seg i forskningsfronten, blir bildet et annet.
LES OGSÅ: Fagfelleordning under press
- Kirurgene slipper lettere unna
Det ulykksalige med Macchiarini-affæren er kombinasjonen av noe som ser ut som rent forskningsfusk, og det forhold at disse feilaktige resultatene så ble brukt i kliniske forsøk – trass i at det var klart for alle involverte at ingen dyreforsøk hadde vært gjort i forkant, ifølge Kraulis.
- Hvordan dette kunne være mulig, stiller jeg meg helt uforstående til. Jeg har selv bakgrunn som legemiddelforsker, og det fins en gnagende mistanke hos oss at kirurger kan komme unna med saker som vi som legemiddelforskere aldri vill unnsluppet. Det er svært ubehagelig å tenke på, sier han.
Mener mye holder ikke mål
- Man kan ikke forvente av fagfellene at de skal kunne gjøre om hele undersøkelsen selv. En fagfelle går ikke til egen lab og sjekker om artikkelforfatteren har målt rett. Om det er forventningen, er ikke peer review det folk tror. Det er i det hele tatt urimelig å forvente total reproduserbarhet.
Kraulis beretter at han som stipendiat fikk et annet syn på forskningslitteratur. Det er først når man selv er på vei til å bli forsker, at man ser hvor mye av den som ikke holder mål. Forskerne bør bli mer åpne på dette, mener han.
- Dette er noe av utdanningen som doktorand, at man leser forskningslitteratur med et kritisk blikk, betrakter designet, målemetoder, stiller spørsmål som "går dette virkelig an, beviser resultatene virkelig det man påstår at de viser?" Dette kritiske blikket må man ha med seg, og anvende når man gjennomgår relevant forskningslitteratur.
Noen studier dør en stille død
Dette skjer: Forskere møtes på konferanser, snakker sammen om den og den artikkelen, studien, rapporten – at den ikke holder vann. Kraulis forteller om denne opplevelsen av at er muffens, noe må ha blitt gjort feil, i designet eller i laboratoriet, at noe må det være som er feil.
- Slike studier dør en stille død, mens andre lever videre. Dette spres i miljøet. Men man vil ikke konfrontere forskerne det er tale om. Det blir for ubehagelig.
En del av problemet er at for forskerne står mye prestisje på spill. Kraulis undrer på om det kanskje bør bli lettere for forskere å gjøre retrett.
- Det fins tilfeller hvor forskere som har begått rene brølere så har publisert ny artikkel hvor de redegjør for feilene de begikk. Slikt er interessant og lærerikt. Men så har du naturligvis kynikerne som sier at "jaha, nå fikk de først publisere én artikkel, og så kommer én til, altså to artikler til prisen for én", smiler Kraulis.
Offentliggjøring av feil kan være bra
Kraulis mener likevel at det kan komme gode ting ut av større åpenhet omkring vitenskapelige feil, ikke minst når det gjelder metodefeil. Han nevner et eksempel hvor en serie artikler over proteinstrukturer på åttitallet havnet på jordet. Statistikken så fin ut, men alt var feil.
- Det tok en stund, etter flere spektakulære publiseringsfiaskoer, før man innså at her måtte noe gjøres. Hvordan kunne slike feil unngås? Konkret så ble metoden å ta bort 10 prosent av rådataene før man begynte å bearbeide prøvene. Etter at man var ferdig kunne man så anvende de 10 prosentene som en sjekk på om man hadde gjort noe feil underveis.
Dette er ett eksempel på hvordan offentliggjøring av feil resultater gjorde at vitenskapen på feltet forbedret seg selv. Det er slik, gjennom prøving og feiling at forskningen går fremover, ifølge Kraulis.
LES OGSÅ: Arvid Carlsson: - En katastrofe
LES OGSÅ: Lars Leijonborg: - Et merkelig krav
Publiseringsjag - hva er alternativet
- Flere, blant annet nobelprisvinneren Arvid Carlsson, peker på jaget etter publisering som en viktig årsak til at enkelte lar seg friste til å ta snarveier for å få fram publiserbare resultater?
- Ja, dagens system medfører et publiseringsjag, medgir Kraulis, men legger til:
- Hva skulle alternativet være? Når alt kommer til alt må forskere måles på en eller annen måte.
Han peker selv på et alternativ han har mer tro på: Open science.
- Open science er et alternativt system, hvor publiseringen av en artikkel ikke er publiseringen av en sannhet, men et innlegg i en pågående, offentlig samtale, som så skal underkastes testing av kolleger. Det må være lov å feile, uten å bli frakjent all vitenskapelig ære av den grunn.
Han tror ikke Open science løser alle problemer.
- Et slikt system ville ikke automatisk ha stoppet katastrofen med Macchiarini, men kanskje ville den kritikk som tross alt fantes ha hatt lettere for å bli hørt, tror Kraulis.
Innenfor Open science vil alt forskningsmateriale, fra rådata til analysemetoder og resultater bli publisert. En slik praksis vil også kunne virke disiplinerende, i det forskerne vil vite at dårlige data vil bli avslørt når de gjøres tilgengelige for forskningssamfunnet.
- Igjen: Vi behøver en kultur der en vitenskapelig publisering ikke forstås som publisering av en vitenskapelig sannhet, men som begynnelsen på en åpen, vitenskapelig diskusjon, sier Kraulis.
LES OGSÅ: Vitenskapens problem handler ikke om fusk
Ubehagelig å slakte kolleger
Som Universitetsvisa har skrevet, går medlem av Granskingsutvalget, professor Astrid Lægreid, inn for å av-anonymisere fagfelleordningen. Dette bør inngå som en del i en åpning av den vitenskapelige samtalen.
Kraulis ser at et slikt tiltak vil kunne bidra i en slik åpenhetskultur, han selv ønsker seg, men er likevel ambivalent til forslaget.
- Av-anonymisering av fagfellene? En interessant ide. Men, når man tenker på det – problemet er at det er så ubehagelig å slakte kolleger under fullt navn, sier han.
- Jeg har selv vært fagfelle på artikler som jeg har innsett er det rene nonsens. Men å skulle skrive det under full identitet… det ville jeg ikke ønske. Så jeg tviler på om det er realiserbart, sier Kraulis, og legger til:
- Men det skulle vært interessant om noen tidsskrifter ville teste dette ut i praksis, så kan man se hvordan det går.
