Dag O. Hessen advarer mot alt fokuset på nytte og innovasjon

– Stadig oftere merker jeg en tung vektlegging av nytteperspektivet. Forskingsmeldinger og stortingsmeldinger er gjennomsyret av innovasjonsbegrepet og produksjonsbegrepet, sier professoren, som i dag lanserer boka «Sannhet til salgs».

Deltar i rotteracet: – Også jeg kjenner på dette prestisjejaget. Jeg vil gjerne publisere like mye som kollegaene mine, gjerne litt mer, innrømmer Dag O. Hessen
Publisert Sist oppdatert

Dag O. Hessen mener forskerlivet minner om et rotterace og at kravene om kortsiktig nytte blir stadig strengere. Er den frie forskningen truet?

Slik reklamerer forlaget Res Publica for Dag Hessens bok Sannhet til salgs, som lanseres på Nasjonalbiblioteket onsdag morgen. I debatten deltar både UiO-rektor Svein Stølen og statsråd for forskning og høyere utdanning Iselin Nybø.

– Mange på UiO og i universitetssystemet er enige med meg, det vet jeg jo. Sånn sett er det jo en risiko for at dette er et litt sånn «slå inn åpne dører»-prosjekt. Men like viktig som å være prinsipielt enig, er det å ha et aktivt og bevisst forhold til saken, sier forfatteren til Uniforum.

Vil ta vare på det som er bra

Med boka ønsker biologiprofessoren å holde bevisstheten oppe om en allerede eksisterende debatt om hva universitetene skal være. Men han er veldig opptatt av ikke å misforstås:

– Jeg er blitt beskyldt for å servere en elendighetsbeskrivelse. Men det er ikke det jeg gjør. Tvert i mot er ønsket mitt å ta vare på det som er bra ved norske universiteter, påpeker han.

Professoren synes det er flott om forskning kan ende opp som noe kommersialiserbart eller «nyttig». Han gleder seg over kollegaer som tar patenter.

– Spørsmålet er hvor langt pendelen skal svinge. Stadig oftere merker jeg en tung vektlegging av nytteperspektivet. Forskingsmeldinger og stortingsmeldinger er gjennomsyret av innovasjonsbegrepet og produksjonsbegrepet, beskriver han. 

– Universitetet er og skal være til for samfunnet. Men da i en mye videre forstand enn det jeg ser konturene av nå. For vi skal ikke bare være til for å bli den nye oljen. Vi skal være til for det vi alltid har vært til for, nemlig refleksjon, erkjennelser og opplysning, framhever Hessen.

Flere hundre år gammel debatt

At Norge til nå har vært relativt skjermet for det han anser som en trend som har bredt seg i utlandet, tilskriver Hessen den gode økonomien her til lands.

– Så norske universiteter har ikke vært skjermet for nyttetrenden fordi nordmenn har noen spesielle innsikter?

– Nei, jeg tror dette først og fremst handler om økonomi, og ikke akademisk idealisme. Når krybba er tom bites hestene… og til nå har ikke krybba vært tom, poengterer professoren.

– Men dette er ikke noen ny debatt. Jeg siterer jo Linné, som klager over at det var for mye nytteorientering på Uppsala Universitet på slutten av 1700-tallet. Han måtte legitimere sin oppdagelsesferd ut i naturen med at det skulle kunne brukes til noe, fortsetter Hessen.

Litt som Nigeria-brev

Bokas tittel, «Forskning til salgs», sikter likevel mest til det som skjer på publiseringsfronten.

– Det er særlig her akademia gjennomsyres av markedets uheldige sider, ved at publikasjonskanalene kommersialiseres og korrumperes. Det begynte med en bra ting, Open Access, men så har dette på en måte blitt overtatt av noe annet. Halvparten av e-postene jeg får daglig, er tilbud om å publisere i åpenbare, og noen ikke fullt så åpenbare, røvertidsskrifter. De siste par årene har denne utviklingen bare eksplodert, beskriver professoren.

LES OGSÅ: – Lite realisme i Strategi 2020

– Kanskje det vil roe seg litt etter hvert som de nye ordningene kommer mer på plass?

– Ja, det tror jeg nok i og for seg. Nå er det litt som de gamle Nigeria-brevene ikke sant, som utnyttet folks godtroenhet.

De fleste som er noen år i bransjen, klarer nok å skille klinten fra hveten, tror Hessen. Men det at tidsskriftene i det hele tatt eksisterer, noen av dem over flere år, viser at det er folk som publiserer der, poengterer han. Dette tror han særlig gjelder folk fra fremvoksende forskningsnasjoner.

– Det er en del av dynamikken at vi skal publisere mer, vi har dårlig tid, vi skal få ut forskningsresultatene raskest mulig. Dersom dette også fører til mer slurv og unøyaktigheter, og framveksten av pirattidsskrift fører til at man får publisert ting som kutter faglige hjørner eller er faglig feil, så risikerer vi at tilliten til hele forskningssystemet undermineres, advarer Hessen.

Universitetene som foretak?

Boka til Hessen kommer ikke lenge etter at den nye, norske regjeringen åpnet for å organisere universiteter og høyskoler etter den såkalte foretaksmodellen. I regjeringsplattformen heter det at regjeringen vil «ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner.»

LES OGSÅ: Slik vil universitetene bli påvirket av å bli foretak

– Følger du med i debatten om foretaksmodellen?

– Ja, jeg har fulgt den litt. Tilsynelatende er det en besnærende idé. Dette ville jo gitt oss akademikere den friheten og autonomien vi stadig maser om. Likevel bør vi være oppmerksomme på at foretaksmodellen kan ha noen utilsiktede bieffekter. Dersom det blir frihet også i den forstand at vi blir økonomisk fristilt og forventes å generere våre egne inntekter, sånn som jeg ser noen av mine kollegaer i utlandet gjøre, så vil jo den markedstilpasningen jeg advarer mot, øke dramatisk.

Utenlandske ansatte og braindrain

En annen debatt som har løpt det siste året, er den om antallet utenlandske forskere ved norske universiteter.

– Hvordan vil du koble ditt ønske om et samfunnsbyggende universitet, med debatten om utenlandske forskere?

– Universitetene i dag preges litt for mye av et rotterace mot publikasjoner, delvis på bekostning av undervisning. Dette kan bidra til at kvinner søker seg vekk, eller ikke blir konkurransedyktige, fordi de kanskje har andre verdier. Og kanskje bidrar det også til at vi i noen tilfeller får et for stort innslag av utenlandske ansatte. Dersom rekrutteringsstillingene fylles opp av eksterne som er her en kort stund før de flytter ut, da får vi en braindrain. Så jeg synes det er ok om en viss andel av de akademiske stillingene besittes av nordmenn.

– Vi ser ikke så mange utenlandske forskere i samfunnsdebatten? Passer de bedre inn på et nytteorientert universitet?

– Vi rekrutterer folk som har høy produksjon og som kanskje er flinke til å skaffe forskningsmidler, mens de andre aspektene ved det å være en samfunnsengasjert akademiker, nedtones. Om folk kommer fra den ene eller den andre nasjonaliteten, er likegyldig, men det er viktig å ha folk som tar det akademiske mandatet på alvor. Og det er det som blir litt av problemet når vi løper fortere i hamsterhjulet. Vi salderer bort undervisning og utadrettet virksomhet, påpeker Hessen til Uniforum.

LES OGSÅ: – Debatten om internasjonalisering ei avsporing

Kjenner på prestisjejaget

– Selv rekker du å skrive populærvitenskapelige bøker i tillegg til å være professor?

– Det er fordi jeg har en genuin interesse av det. Hvis jeg bare følte det som en plikt, da hadde jeg helt åpenbart valgt det bort. Jeg har gått mange runder med meg selv og tenkt over hva min rolle som forsker bør være, hva jeg er her for. Og også jeg kjenner på dette prestisjejaget. Jeg vil gjerne publisere like mye som kollegaene mine, gjerne litt mer, oppnå høy siteringsscore og så videre. Samtidig er jeg veldig obs på også å engasjere meg i samfunnet, fordi jeg mener det er en viktig del av min rolle som forsker. Vi skal huske på at vi er fordømt privilegert som får sitte her.

LES OGSÅ: Knut Kjeldstadli åtvarar mot akademisk kapitalisme