Det er egentlig for tidlig med et avskjedsintervju, Petter Aaslestad har fremdeles tre måneder igjen før han overlater ledervervet i Forskerforbundet til sin etterfølger. Likevel fikk samtalen på kontoret hans et lett, eksistensielt preg, på vegne av organisasjonen han leder. Hva har Forskerforbundet fått til, hva har det ikke fått til? Hvordan står det til i det norske kunnskapssamfunnet? Hvordan lokker kunnskapsprodusentene – a.k.a. universitetene – seg til de beste hodene? Hva er Forskerforbundet, egentlig?
Vi tar det siste først.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
- Vi har et moderne kunnskapsyn
Noen mener at Forskerforbundets medlemsmasse spriker for mye. Tekniskadministrativt ansatte og vitenskapelig ansatte har ingenting i samme fagforening å gjøre. Dette synet har Aaslestad ingenting til overs for.
- Jeg vil snu på det, og fremme heterogeniteten som en av Forskerforbundets fremste styrker. Det viser at vi har et moderne kunnskapssyn, at medlemmene våre kommer fra så ulike sektorer i samfunnet.
For å bli medlem i Forskerforbundets medlemmer jobber med forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling, punktum. Hva man spesifikt arbeider med er av underordnet betydning.
- Motsetningen mellom vitenskapelig og teknisk-administrativ er kunstig. Man er alle kunnskapsarbeidere. Jeg merker godt det vi har til felles når jeg er ute og møter medlemmer land og strand rundt, sier Aaslestad og bemerker at to av tre som går ut med doktorgrad kommer til å jobbe utenfor universitetsverdenen.
- Det er slik det moderne kunnskapssamfunnet er, eller bør være, at folk vandrer mellom institusjonene, mellom universiteter, instituttsektor, museer, arkiver, biblioteker, offentlig forvaltning, privat næringsliv. Det er litt av det, men bør bli mye mer overganger mellom kunnskapssektorene enn det er i dag. Man må bryte med de vanntette skottene, poengterer Aaslestad.
- Universitetene skal passe seg
Men overganger skal ikke innebære at ingen får fast jobb. Dermed er vi inne på den, om ikke store så evig tilbakevendende saken for Forskerforbundet: Midlertidighet i akademia.
- Universitetene bør passe seg. Det er etter hvert mange interessante arbeidsplasser for akademikere rundt om i samfunnet utenfor akademia, hvor både lønn og arbeidsoppgaver er bedre enn det akademia kan tilby med sine midlertidige kontrakter. Skal de lykkes i å vinne kampen om de beste hodene må de gjøre det bedre her.
Han minner om at på det verste er midlertidigheten på opp i 20 prosent på felt hvor fast ansettelse ville vært det naturlige.
- Et signal i positiv retning er at flere institusjoner nå ser at man kan tilsette fast også på eksterne midler. Å si at man ikke kan gi fast jobb innen aktiviteter som finansieres av eksterne midler, er ikke lenger et gangbart argument i milliardbedriftene som UH-institusjonene nå er.
Har det skjedd noe i det hele tatt? - Tja.
- Dere har jobbet med å få ned i midlertidigheten i de siste 10 årene, minst – men midlertidigheten er vel omtrent den samme i dag? Har noe skjedd i det hele tatt her?
- Mye står på stedet hvil, ja. Jeg tror akademia vil få et rekrutteringsproblem dersom de ikke er i stand til å tilby de unge bedre ansettelsesvilkår enn i dag. Det er en arroganse i UH-sektoren her som virker provoserende og kontraproduktivt, sier Aaslestad.
- Men jeg synes å merke at de dyktigste lederne er i ferd med å våkne, legger han til under sitatsjekken. Så får vi og leserne fundere over hvilke dyktige ledere Forskerforbundets leder har i tankene.
Dette handler også om kvalitet.
- Det er ikke sånn at midlertidighet fremmer kvalitet i forskningen. Om noe, forholder det seg tvert om, understreker Aaslestad.
- Forskning er basert på forutsigbar langsiktighet.
Mer autoritært arbeidsliv
I desember i fjor lanserte Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet Medbestemmelsesbarometeret 2017.
Blant funnene er at andelen ansatte som synes arbeidslivet blir mer autoritært, er høyere i staten enn i det private, 46 mot 42 prosent. Det synes Aaslestad er verdt å merke seg. Selv om andelen innenfor UH-sektoren ligger noe lavere, på 36 prosent
- 36 prosent innen universiteter og høgskoler er mye. Også andre studier tyder på at ansatte føler at den akademiske friheten er under press, sier Aaslestad.
Også den såkalte Plan S er viktig her: Som blant annet innebærer at for å få offentlige midler får man ikke publisere annet enn i åpne tidsskrifter.
- Dette er også et angrep på den akademiske friheten, at forskerne ikke skal få publisere hvor de vil. Dette må ut på høring og behandles meget grundig, understreker Aaslestad.
De unge har andre ambisjoner
Dette kombinerte presset, på hvor man skal publisere, og hvor mye man skal publisere, er noe som også KAN HA (har) en negativ innvirkning på unge forskeres motivasjon for å søke karriere innen akademia, mener Aaslestad.
- Man går ikke inn i en forskerkarriere for å publisere mest mulig, oftest mulig, men fordi man er interessert i å finne ut av ting. Det ensidige publiseringspresset får noe industrielt over seg. De unge har andre ambisjoner, og man risikerer at de søker seg til andre steder, tror han.
Aaslestad var selv med på å utvikle publiseringsindikatoren for 10 år siden. Han deltok i arbeidet mens han var dekan ved HF-fakultetet ved NTNU.
- Jeg var (veldig) stolt over det arbeidet, selv om ikke så rent få (ved mitt eget fakultet) var kritiske fordi de mente at humanister drev med ting som var så spesielle at de ikke kunne måles.
Men han har betydelige reservasjoner mot indikatoren slik den virker i dag.
- Vi knyttet ikke økonomiske incentiver til vår indikator, det var det departementet som la til siden. Det er når publiseringsindikator knyttes til økonomisk belønning at du ender med publiseringspress. Insentivsystemer perverteres over tid og bør revideres med jevne mellomrom. Igjen; man gjør klokt i å tenke mer på hvordan man vil lokke de unge til seg, det er ikke sikkert de gidder det her.
- Akademisk frihet er en forpliktelse
- Men behøver forskerne å være fri for å levere høy vitenskapelig kvalitet? Hvor viktig er den akademiske friheten, egentlig?
- Igjen, det er fruktbart å snu spørsmålet. Jeg vil heller si at akademisk frihet er en forpliktelse for enhver forsker.
- Det må du forklare.
- Akademisk frihet er ikke frihet fra, men frihet til. Det er ikke en frihet fra krav, fra alle bånd så man kan gjøre hva man vil. Den er derimot en forpliktelse for alle forskere til å fullføre den systematiske undersøkelsen man har iverksatt, forfølge den til sin ende, uansett. Da gir det ikke mening å skjele til publikasjonspoeng.
