"Kun pønken kan berge NTNU"

Pippi Langstrømpe tar i boka Pippi Langstrømpe går til sjøs med seg Tommy og Annika til Kurrekurreduttøya, der Pippis far er ”negerkonge” (i min utgave fra 1970) og de tre svenske barna leker med de lokale barna på øya. Når Pippi blir bedt av Momo, en av Kurrekurreduttbarna, om å fortelle om ”hvite barn i de hvites land”, nevner hun deres elsk for ”pluttifikasjon” (multiplikasjon).

Pluttifikasjon

Pippi forteller: ”Hvite barn blir helt fra sans og samling hvis ikke hvert barn hver dag får en stor forsyning pluttifikasjon. Hører en et hvitt barn gråte, så kan en være sikker på at skolehuset har brent ned, eller at det har brutt ut høstferie, eller at frøken har glemt å gi barna lekse i pluttifikasjon. Ja, for ikke å snakke om når det bryter ut sommerferie. Det blir en gråt og en jammer, så en kunne ønske en var død, så en slapp å høre på det. Intet øye er tørt når skoledøren lukker seg for siste gang før sommerferien. Alle barna går i tog og synger sørgesanger, og de gråter så de riktig hikster når de tenker på at de ikke får pluttifikasjon på mange måneder” (s 80).” Tommy og Annika er selvsagt ikke helt enige i Pippis beskrivelse av denne pluttifikasjonslysten, som er en av mange passasjer i Astrid Lindgrens Pippiverden som formidler en kritikk av det etablerte borgerskapets prioriteringer. Dette gjenspeilet også Lindgrens store politiske engasjement.

NTNU’s fakultikkasjon

Pippis (eller Lindgrens) skråblikk på skolen ved begrepet pluttifikasjon kan ha en interessant parallell i våre dagers telleiver overalt, og også innenfor universitetsverdenen, hvor publikasjonspoeng (eller la oss kalle det pluttikasjonspoeng) gis den største betydning. Dagens fakultetsdebatt har tilsvarende en del likhetstrekk i den forstand at den foregår på et overfladisk strukturnivå, uten forankring i en akademisk praksis. Ymse utspill, strategiske manøvrer og lobbyvirksomhet minner mest om Tuppen-og-Lillemor-versene om hvem som har lyst til å leke med hvem. Og alt dette skjer etter at (det gamle) NTNU har spilt rollen som Reveenka som kunne velge seg make ved farge på høyskolepelsen, for så på beste Sort-Enke-vis å sluke de aksepterte frierne. All denne fakultikkasjonen er det visst viktig å bruke tid på, og det er jo nettopp mulig fordi vi i ”produksjonen” holder oss sånn noenlunde i det faglige sporet uansett (selv om konsentrasjonen ikke akkurat underbygges strukturelt).

Akademisk praksis som kvalitet

Da er det interessant at vår nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen på kontaktkonferansen i Universitetets aula tirsdag 12. januar i år trekker fram fem punkter relatert til kvalitet i sektoren, (1) Høye ambisjoner og forventninger på studentenes vegne, (2) aktiviserende og varierte læringsformer, (3) å skape en kultur for kvalitet, (4) å integrere studentene bedre i det akademiske fellesskapet og (5) å sikre bedre samspill med arbeidslivet. Selv er kunnskapsministeren usikker på hva kvalitet egentlig er, og vil overlate dette til sektoren, men etter min debatt med rektor på Dokkhuset i fjor vår er jeg usikker på om dette er en god idé. For det eneste rektor Bovim (på stående fot, vel å merke) forbinder med kvalitet er om ”relevante fagmennesker” vurderer noe som godt eller dårlig. Jeg avviser selvsagt ikke den fagfellevurderte kvalitetskontrollen, men den er problematisk som eneste rettesnor fordi den rendyrker en vurdering av en spesifikk type ”produkter” og overser alt annet. Isaksen framhever imidlertid selv, med sine fem punkter, en langt mer grunnleggende og nyansert tilnærming til akademisk praksis, altså en opptatthet av (det prospektive) grunnlaget for kvalitet heller enn (det retrospektive) symbolet på kvalitet, den faktiske prestasjonen heller enn pallplasseringen. Om Kunnskapsministeren selv tror nok på disse fem momentene til å kjempe dem fram i faktisk politikk er et annet spørsmål. At han har latt sektorens ledere nå drive sjekkeleken på nivå med en 17-årings hjemme-alene-fest i stedet for å bygge akademisk kultur er ikke et godt tegn.

Levende forskningsfellesskap mellom studenter og forskere

Men personlig ble jeg uansett slått av de fem punktene fordi de så tydelig resonnerer mer arbeidet vi gjør i Sosiologisk poliklinikk enn det jeg gjenkjenner fra 18 år i samme stilling ved NTNU. Poliklinikken består per i dag av 24 medlemmer som er studenter, ferdige sosiologer, stipendiater og forskere, hvor vi jobber tett på tvers av nivåer, både med NTNU-forankrede oppgaver og prosjekter, oppdrag for private og offentlige foretak, egne initierte ikke-finansierte prosjekter, samt utadvendt formidling via debattmøter og boklanseringer. Poliklinikken er ren pønksosiologi, i den forstand at vi bygger en ny form for sosiologi som er mer kreativ og levende enn konform, hvor vi tar sjansen på selv å bygge fysiske og sosiale rammer for hva vi holder på med, og hvor en kollektiv kultur vedlikeholder et slags universitetenes Humboldt-ideal med vekt på åpenhet, nysgjerrighet og læring i stedet for å drukne kjernevirksomhet i fakultikkasjon. Ikke minst er Sosiologisk poliklinikk et organisk samhold, som konstant gjenskapes og utvikles ved felles arbeid, felles interesser og felles forståelsesrammer, hvor all aktivitet er dugnadsbasert. Fysisk samling er helt essensielt. Poliklinikken blir en institusjon nettopp ved utviklingen av ”stedet” Brattørgata 8, og ved at alle medlemmene tar ansvar for miljøet også som rent fysisk sted. Det fysiske rommet vi har skapt i Brattørgata 8 legger rammer for forhold mellom student og professor, mellom forskning og by/næring/arbeidsliv, og mellom det faglige og det sosiale.

Fysiske fellesskap for nytt trøkk

Derfor er fysisk lokalisering av ulike fakulteter og institutter langt mer interessant enn hvordan grensene mellom dem ser ut på organisasjonskartet. En akademisk praksis utvikles i fysiske rom, gjennom læringsrettede praksisfellesskap, hvor formidling av arbeidskultur og verdier er vel så viktig som kursing i formalkunnskap. Å flytte aktivitet fra Dragvoll snarest mulig og utvikle fagmiljøenes egne Villa Villekulla’er rundt omkring i Midtbyen, vil skape spennende rammer som kanskje er helt nødvendige for et nytt trøkk i fagmiljøer som blir stadig mer marginalisert i stor-NTNU’s profil.

Kun pønken kan berge NTNU!

Etter mange år ved NTNU er jeg likevel rimelig trygg på at framtidens NTNU neppe vil fungere mye dårligere enn dagens. Om ledelsen bedre forsto essensen av akademisk praksis ville vi ha et enormt potensial som institusjon. Om ledelsen i motsatt (og sannsynlig) fall hegner om sin fakultikkasjon, så får vi bare fortsatt la oss pønk-inspirere av Pippi til å overse selvsamme ledelse, og holde fast ved solid faglig og uavhengig aktivitet som gir mening. Komisk nok er det vel en slik faglig holdning som bidrar til at NTNU med et snev av troverdighet kan holde fast ved sitt pompøse, men løfterike, slagord.