Flor på en fredag
Nå må jeg av-akademiseres
"Jeg er redd det finnes strukturelle elementer i høyere utdanning som gir næring til skråsikkerhet og arroganse", skriver gjesteskribenten, som minner seg selv om at de mest kunnskapsrike oftest er de mest ydmyke.
På mange vis er universitet en øvelse i å briljere. Det går sport i avansert fagterminologi og innfløkte spørsmål. Stadig tykkere bøker og fyldigere begrepsapparat. Samtidig lærer vi lite om å evaluere våre feilsteg, korrigere blundere og ta i mot korrigerende tilbakemeldinger. Hva skjer når de stappfulle, feilfrie hodene våre skal tilbakeføres til samfunnet – blir vi arrogante akademikere eller kan vi spre undring og nysgjerrighet?
Jeg er redd det finnes strukturelle elementer i høyere utdanning som gir næring til skråsikkerhet og arroganse, mer enn det stimulerer til nyanser og ydmykhet. Studentene uteksamineres med finkvesset argumentasjonsteknikk og lange referanselister, klar til å møte ethvert kritisk spørsmål fra øvrigheten.
Vi kjenner det så godt fra undervisningssituasjonen. Stikk i strid med ordtaket, finnes dumme spørsmål som gjør at medstudentene sukker oppgitt eller foreleser himler med øynene. Studenter er smertelig klar over hvor mye galt som kan skje på en eksamen, og hvilke konsekvenser dette får. Uten tilbakemeldinger risikerer de imidlertid å fortsette å gjøre de samme feilene. Dårlige prestasjoner blir sjeldent fremhevet, men i stedet gjemt bort i skamfullhet. Muligheten til gullkantet læring forsvinner like raskt som prestasjonsangsten når kandidatene forlater eksamenslokalet.
De negative følelsene knyttet til feilsteg har vi hatt med oss siden barndommen, fra foreldre og lærere som roser og berømmer flinkhet, dyktighet og gode resultat. Selvfølelsen knyttes til prestasjon fremfor nysgjerrighet og undring. Tendensen fortsetter med uforminsket styrke i skolen, forsterket av overflatiske evalueringer og vurderinger - uttrykt som tall, bokstaver eller til nøds korte kommentarer. Selv blant forskere legges negative resultater i skuffen.
Skråsikkerheten ligger nedfelt i vår menneskelige natur. Nettopp derfor må den utfordres på systematisk vis. Vi behøver større presisjonsnivå når vi utforsker våre feil. En dårlig eksamensbesvarelse skyldes ikke tilfeldigheter, men har konkrete årsaker det er nødvendig å kjenne til. For lite kunnskap, feil tolkning av oppgaven eller sviktende gjennomføring fordrer vidt forskjellige tiltak. Og dette er naturligvis ikke begrenset til teoretiske eksamener. Feil gjøres i samtaleterapi, blant kirurger og i klasserom landet rundt.
Jeg tror universitetet alltid vil og bør ha et snev av elitisme. Etter ti år i nerdenes høyborg skulle det bare mangle at jeg har mer kunnskap om psykologi enn menigmann. Kunnskap om hvordan mennesker søker etter bekreftelser på sine antakelser, fremhever egen briljanse og unngår kritiske røster.
Samtidig vet vi også at de mest kunnskapsrike er de mest ydmyke, fordi de har større oversikt over alt de enda ikke vet. Slik de fleste av oss vil oppdage hvor mye vi kan så lite om når vi vandrer langs hyllene i et omfangsrikt bibliotek. Jeg skulle ønske ti år med utdanning hadde gitt større romslighet for naiv undring og mer tid til å lære av dårlige besvarelser. Nå skal jeg ut i verden og dumme meg ut.
