Universitet + museum = sant?

Denne uken var NTNU Vitenskapsmuseet på første side av både Adresseavisen og NRKs nettsider. Neste sommer kommer nemlig utstillingen «Body Worlds» til Trondheim. Utstillingen viser flådde døde kropper bevart i nyskapende polymermateriale (patentet er fra 1970-tallet). Den har åpenbart både et stort pedagogisk potensial og en ikke ubetydelig sensasjonseffekt. Den første Body Worlds-utstillingen ble vist i Tokyo i 1995. Siden har utstillingen blitt videreutviklet og turnert verden rundt; mange av oss fikk også et glimt eller to av «Body Worlds» i Bond-filmen Casino Royale (2006).

«Body Worlds» kommer altså til NTNU, og det er vel bra? Tja, sier jeg. Det er selvsagt viktig at vi er i stand til å ta imot store internasjonale utstillinger. Forrige gang det skjedde var Afghanistan-utstillingen i 2012, som bidro til å belyse landets rike historie og kulturarv, en utstilling som var både vitenskapelig og samfunnsmessig viktig. Det går alt for lenge mellom hver gang slike utstillinger kommer hit, og i så måte bør vi møte kadaverne i Body Worlds med åpne armer, billedlig talt.

Omtrent samtidig som «Body Worlds»-sensasjonen ble sluppet, kunne stolte arkeologer avsløre det som kanskje er Trondheims eldste kirketuft, Klemenskirken, i utgravningen i Søndre gate. Nyheten om kirken har fylt facebookfeed’en min i en uke, ikke bare på norsk, men på alle skandinaviske språk, og selvsagt engelsk. Også i tradisjonelle medier har saken vært mye omtalt, arkeologi og middelalderhistorie engasjerer både sterkt og bredt. Uken før hadde de entusiastiske Niku-arkeologene bak facebooksiden «Arkeologi på Torget» gravet seg ned til de tidligste bosetningene på stedet, før byen ble by. Vi som «lever i fortiden» har spennende dager nå!

Utdaterte utstillinger

Da er det paradoksalt at Vitenskapsmuseets basisutstilling om Trondheim i vikingtid og middelalder ikke har vært fornyet på 20 år. For menigmann betyr dette at utstillingen fremstår som litt gammeldags, litt sliten. For oss fagfolk betyr det at den ikke presenterer oppdatert forskning, noe som strengt tatt ikke er et universitetsmuseum verdig.

Verre er det at basisutstillingen om Midt-Norge «fra steinalder til vikingtid» knapt har blitt endret siden min egen barndom på 1970-tallet. I følge museets egen hjemmeside er den eldste delen av utstillingen fra Olavsjubileet i 1930, men ble montert på nytt i 1950. Skal man være i det ubarmhjertige hjørnet, kan man si at denne utstillingen bekrefter alle de verste fordommer om museer som støvete, kjedelige og akterutseilte institusjoner. Og som ikke dette er sørgelig nok, er utstillingen av middelalderkunst stengt.

Det betyr ikke at ikke de ansatte ved Vitenskapsmuseet gjør en strålende jobb; for øyeblikket formidles interessante og brennaktuelle funn fra utgravningene på Ørlandet i en «pop-opp»-utstilling i foajeen. Samlingsforvaltning er en viktig, og ofte usynlig del av museenes lovpålagte arbeidsoppgaver. De mange spennende utgravingene i landsdelen vår og den store interessen for metallsøking har gjort at mengden funn som skal behandles må være overveldende.

Kan ikke vente på Soria Moria

Men nettopp fordi dette er et fagfelt der så mye spennende foregår, og der publikum så åpenbart er interessert, bør Vitenskapsmuseet prioritere nye basisutstillinger i arkeologi og kulturhistorie. Man har lenge ønsket seg et nybygg, og det er forståelig. Men jeg tror det er uklokt å la de gamle utstillingene støve ytterligere ned i påvente av et Soria Moria på Kalvskinnet. Det kommer neppe noe folkekrav om nye utstillinger. I verste fall fører en slik taktikk til at man bare blir mindre og mindre relevant. Museumsbygget fra 1866 er åpenbart ikke ideelt for alle aspekter av moderne museumsdrift, men det er et vakkert og staselig bygg med store, høyloftede rom. Utgangspunktet kunne med andre ord vært langt dårligere; kanskje skulle man snu på flisa og jobbe med det man tross alt har?

Som forsker og foreleser bruker jeg Vitenskapsmuseet aktivt, det er der jeg har mitt primære forskningsmateriale og mange av mine nærmeste kollegaer. Vi samarbeider om både forskning og undervisning, noe jeg varmt anbefaler alle kollegaer med faglige tangeringspunkt med museet å gjøre. Det er fantastiske fagfolk som brenner for arbeidet sitt. Det jeg etterlyser er en universitetsledelse som satser helhjertet på museet vårt. Store statlige bevilgninger til andre universitetsmuseer i det siste viser at problemet ikke ligger hos departementet.

Universitetsmuseer er hybridinstitusjoner som kanskje passer dårlig inn i dagens målstyrte kunnskapsbedrifter. De er imidlertid resultatet av en historisk prosess der norske vitenskapelige samlinger vokste frem som fellesskapsprosjekt, ikke som private samlinger. Universitetsmuseene, eller deres forløpere, var viktige regionale kunnskapsforvaltere da det nye Norge vokste frem på 18- og 1900-tallet. Vitenskapsmuseet er eldre enn både NTNU og NTH, og man må håpe at det også i vårt århundre er vilje til å satse på den unike kombinasjonen av forvaltning, forskning og formidling som museet utgjør.

I mellomtiden hilser jeg «Body Worlds» velkommen med blandete følelser.