Vi trenger en park-promenade

Området er faktisk litt skummelt

Campusutvikling er viktig debatt om dagen, senest i Studentersamfundet tidligere denne uken. Et av temaene er Høyskoleparkens fremtid. Ingen jeg kjenner ønsker at den fredede delen av parken skal endres, den delen som strekker seg ut nedenfor Hovedbygget. Dette anlegget utgjør en arkitektonisk helhet som omkranser og innrammer det ærverdige bygget fra 1910.

Men ved nærmere ettersyn finnes temmelig mange andre kvadratmeter med gress og trær i parken vår. Noen av kvadratmeterne brukes ikke av noen, er ikke er egnet til noen form for bruk, og kan heller ikke sies å ha høyverdig estetisk verdi. Kan større deler av parken bli tilgjengelig og attraktiv for byens og Gløshaugens borgere?

Vi kan starte med hva en park kan brukes til. En nærliggende tanke er sosiale sammenkomster med mat og drikke, musikk og opptakt til (enda mer) festlig lag. Denne bruken av parken kommer til å inntreffe i stort omfang de nærmeste månedene. Parken brukes videre som en slags utvidet lesesal, området bak Døvekirken egner seg for ballspill, i noen områder brukes trær til fastmontering av liner for balansekunst, og om vinteren kan man ake og stå på ski. Alt dette er strålende. Men tenk om parken også var egnet til å gå tur i? Tenk om vi kunne fått en promenade rundt hele Gløshaugen, gjennom parken, med spennende ting å se, oppleve og gjøre underveis? Vi oppfordres jo til å bevege oss mer i løpet av arbeidsdagen, og det er tatt til orde for lunsj-gåturer. Men hvis man jobber på eller ved Gløshaugen – hvor i alle dager skal man kunne gå en slik passende lunsjtur?

Løsningen ligger rett foran nesen vår; la oss få en attraktiv promenade rundt Gløshaugen, gjennom parken, en tur på anslagsvis 20-30 minutter avhengig av tempo. Akkurat passe lang for lunsj-promenører. Langs ruten kan noe oppleves, kanskje kan man handle enkel håndmat egnet for gående, og kanskje kan serveringssteder se dagens lys langs ruten? Skal vi være så frimodige å foreslå en kafe, som til og med kan transformeres til pub senere på kvelden, tilrettelagt for aften-vandrere?

Jeg forsøkte tidligere denne uken, med varierende hell, å gjennomføre en slik parkpromenering. Jeg startet frisk ut rett nedenfor Hovedbygget, ved de vakre gress-slettene og alleen som fører ned mot Samfundet. Men jeg gikk ikke nedover alléen denne gangen. Min ambisjon er at promenaden skal gå gjennom parken, ikke ut av den. Jeg beveget meg derfor langs vestskråningen i retning sør. Det første jeg møtte var en trapp:

Jeg gikk ned trappen. Den er jammen blitt kraftig oppgradert, tenkte jeg, siden den gang jeg gikk opp og ned trappen i min daglige ferd mellom krypinn og kontor i stipendiat-tilværelsen på NTH for 25 år siden. Da var dette en svært glatt tretrapp. Jeg får fortsatt fantomsmerter i bakpartiet når jeg ser i den retning. Kroppen min minnes de tallrike gangene jeg skled, datt og dunket på ratata ned alle trinnene. Nå derimot, har trappen forsterkede trinn og til og med et gelender. Dette virket lovende, tenkte jeg. Nederst i trappen kan vi på bildet for øvrig skimte restene av en fordums feiring, i form av plastomslaget til en six-pack.

Jeg gikk ned trappen, og derfra beveget jeg meg sørover langs min tenkte promenade. Ganske raskt kom jeg til et tydelig veiskille:

Stien til høyre førte rett ned i Klæbuveien, og dit ville jeg jo ikke. Jeg ville promenere gjennom parken. Da måtte jeg vel ta veien til venstre, tenkte jeg. Men den ville på sin side bringe meg opp igjen til Gløshaugenplatået, og det var jo ikke meningen. Sta som jeg er, bega jeg meg verken til høyre eller venstre, men rett frem. Svært fort havner jeg i et meget bratt og uveisomt område med tett gran- og furuskog. Her var det ikke mulig å gå på normal måte. Området er faktisk litt skummelt, særlig hvis min vandring hadde funnet sted etter mørkets frembrudd. Her har ingen student eller byborger noensinne satt sin fot, tenkte jeg, mens jeg brøytet meg gjennom villnisset. Opprørske tanker kom også til meg på dette stadiet. Jeg tenkte at her kunne vel et eller annet med fordel utvikles, uten at annet enn mose og ugress ville lide nød:

Etter å ha forsert dette området kommer jeg nok en gang til en sti egnet for promenade, og jeg ble mer oppløftet. Men heller ikke denne stien kunne føre meg gjennom parken. Den insisterte på å bringe meg rett ned i Klæbuveien, igjen. Veien så for øvrig ut til å ha en intensjon om å fungere som ferdselsåre mellom byen og Gløshaugen. Men den er bratt, mange brostein mangler, det er mørkt, ingen belysning, og jeg ville tenkt meg om flere ganger før jeg valgte denne ruten. Det største problemet er imidlertid at den gjør som alle andre stier jeg hadde møtt så langt: Bringer meg ut av parken:

Men jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte gå nedover. Og halvveis ned i bakken dukket et interessant fenomen opp. Her gikk et slags tråkk til venstre, gjennom parken! Det var helt sikkert ikke planlagt sånn. Andre mennesker før meg hadde åpenbart ønsket å promenere gjennom parken, tenkte jeg. For her kan man faktisk gå til venstre. Så det gjorde jeg:

Etter en stund langs tråkket kom jeg til et lite utsiktspunkt, som var virkelig vakkert. Men det fantes ingen benk, stubbe eller noe annet å sette seg på, for å nyte det vakre synet av kirken der nede. Akkurat på dette punktet kunne gjerne et lite serveringssted åpenbart seg. Tenk om jeg i denne vakre vårlige morgenstund kunne satt meg ned med en kopp kaffe akkurat her, og kanskje bumpet borti andre promenerende Gløsborgere? Kanskje tverrfaglige og helt nye ideer kunne sett dagens lys her i morgensolen?

Men ingen kaffe var å oppdrive, og jeg vandret videre langs dette opprørske og ikke-planlagte promenadetråkket. Jeg kom til en stupbratt skråning som endte i et par høye grantrær, og baksiden av Elektrobygget. Ingenting ved fasaden rettet seg mot parken, noe det selvsagt kunne gjort. Tenk om stien slynget seg oppover, og man kunne få et innblikk i siste nytt på elektro- eller digitaliseringsfronten akkurat her:

I håpet om å få et slikt innblikk begynte jeg optimistisk å tråkke oppover bakken. Men hva møtte meg her? Jo, intet ringere enn en Berlin-mur:

Jeg besøkte Berlin i vinterferien 1981. Akkurat slik husker jeg Muren, med graffiti og høy kant på toppen. Men den var selvsagt mye høyere. Tenk om området kunne omdannes til noe penere, nyttigere sett fra primærvirksomhetens ståsted, og ikke minst egnet til å promenere forbi?

Neste stopp er et flatere område med mange trær i passende avstand. Her pleier linedansere og balansekunstnere å utfolde seg i sommermånedene. Men de har medbrakte liner med seg. Tenk om vi kunne satt opp permanente liner her, egnet for vågale promenører på sin vandring rundt Gløshaugen?

Så kom jeg til den mulige tomten for Innovasjonssenter ved Hesthagen. Her kunne parkpromenaden gått tvers gjennom bygget, og forbipasserende hadde kunnet se inn på sydende gründervirksomhet. Vi kunne også hatt utstilling eller noe annet man visuelt kunne fått med seg på sin vandring i forbifarten. Og jeg synes ikke det er en dårlig ide å anlegge et serveringssted for forfriskninger her. Tvert imot. Men her stoppet promeneringen fullstendig og absolutt. Herfra kommer man ikke videre, samme hvor sta man er:

Videre kunne vandringen gått nedenfor og kanskje gjennom Realfagsbygget. Kunne noen kjemiske eksperimenter med lyd og lukt funnet sted også, i det minste på virtuell basis? Vi kunne fortsatt gjennom Perleporten, så jeg for meg. Her kunne det aller siste i produksjonsteknologi, 3D-printing og robotteknologi vært synlig. Tenk om man mot en rimelig betaling kunne 3D-printe sin egen kaffekopp?

Vi kunne gått videre mot det vi fortsatt kaller Dødens dal (selv om det ikke er stuerent) og hvor det utøves diverse mer eller mindre absurde idretter, døgnet rundt. Og vi kunne endt vår vandring der vi startet. Foran Hovedbygget. Og vi kunne forfrisket og forklaret fortsatt resten av arbeidsdagen. Og turen kunne begynt og sluttet hvor som helst langs ruten. Kanskje ville vanlige Trondheimsborgere finne på å legge sin søndagspromenade hit til det vi kunne kalle Hjernepromenaden? Og den kunne vært koblet sammen med byens planlagte Hjertepromenade lengre nede, i de mer urbane gemakker rundt elveslyngen?

Men foreløpig må vi klare oss uten en slik promenade. Alle stier i parken fører i dag ut av parken, ingen går gjennom den. Og selv disse stiene kunne med fordel oppgraderes. Her er bilder fra min hovedferdselsåre om dagen, på mine hyppige vandringer mellom Rustbygget og Hovedbygget. Det er påviselig både farlig og glatt. La oss få en helhetlig, gjennomgående promenade! God fredag.