Du skal ikke tåle så inderlig vel – til støtte for et rausere og mer solidarisk akademia

I februar i år var jeg deltager på første del av et doktorgradsveilederkurs som ble holdt her ved NTNU. Etter en kort oversikt over hvem som tar doktorgrader hvor og i hvilke fag, gikk innledningspresentasjonen fort over til det som gjerne blir sett på som kjernen i veiledningsprosessen; å få kandidater til å fullføre, og helst på normert tid.

Selv om jeg har holdt meg relativt oppdatert på saker som gjelder doktorgradsstudenters ve og vel, var det likevel nedslående å se på statistikken som ble presentert. En metastudie utført ved Wollongong Universitetet i Australia viste hvordan stress, depresjon og følelsen av å være isolert var en klar hovedårsak til at kandidatene ikke fullførte. En belgisk studie i 2017 viste også at doktorgradsstudenter har større sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser enn andre. I Norge har studenter bedre kår, men en doktorgrad, gjerne etterfulgt av midlertidige ansettelsesforhold går ofte på helsa løs. Kristine Mollø-Christensen i bedriftshelsetjenesten ved Universitetet i Oslo har uttalt at når kandidater kommer til dem, er det vanligere at de sitter og gråter enn at de ikke gjør det. Ifølge Akademiet for Yngre Forskere vil bare halvparten av unge forskere i Norge anbefale unge en forskerkarriere. Det store frafallet har til og med gitt navn til uttrykket «quitlit», der unge forskere skriver om hvorfor man etter flere år med frustrasjon forlater akademia.

Økt fokus på konkurranse

Det å være i et arbeidsmiljø med stort arbeidspress og en grunnleggende usikkerhet for fremtiden, er stressende. Doktorgradskandidater som ikke har levert avhandling har heller ikke rett på dagpenger. Frykten for å havne i en vanskelig økonomisk situasjon er derfor reell, og dette legger ekstra press på den enkelte kandidat og deres familie. Det er derfor viktig, som Kari Smith viste på NTNU-kurset, at veiledere tar inn over seg hvordan psykisk helse og velvære påvirker kandidaters faglige arbeid og vise versa. Samtidig har veiledere ofte liten kompetanse og erfaring på å håndtere psykososiale problemer. Det er også slik at ikke alt kan løses med veiledning. Høyt arbeidspress, sterk konkurranse, og uklare grenser mellom jobb og privatliv er ikke bare forbeholdt doktorgradskandidater, det er et gjennomgående tema i akademia.

I sin artikkel «Producing anxiety in the neoliberal university» viser Lawrence Berg m.fl. hvordan tre sentrale endringer har påvirket arbeidsforholdene ved universitet til det verre. Det ene er et økt fokus på konkurranse, både internt og eksternt, som hoveddrivkraft for kunnskapsproduksjon. Det andre er en økende avstand mellom ledere og ansatte, og det tredje er en klassifisering av ansatte og studenter som «menneskelig kapital». Dette er strukturelle endringer som over tid har gitt konkrete utslag i arbeidshverdagen, også her i Norge. Akademia har alltid vært kompetitivt, men endringene ovenfor skaper utrygghet, spesielt for doktorgradskandidater og andre midlertidige ansatte. Når jeg til andre del av veilederkurset blir bedt om å skrive en tekst om hva jeg ser for meg er den ideelle veilederrollen, hva jeg kan gjøre for å oppfylle den rollen, og hva som eventuelt hindrer meg i å gjøre det, er svaret derfor ganske komplekst.

Hvorfor blir vi så stresset?

Som min kollega Silje Andresen ofte har påpekt, er det vel og bra med for eksempel stressmestringskurs, men man må også jobbe med strukturene som fører til at man trenger stressmestringskurs i utgangspunktet. Som veileder og kollega mener jeg derfor det er viktig å operere på to plan. Det ene handler simpelthen om å være medmenneske i møte med doktorgradsstudenter, å ta på alvor det stresset og usikkerheten som preger deres hverdag. Samtidig skylder de av oss som har fått karret til oss en fast stilling (i mitt tilfelle veldig nylig) å sette søkelyset på hvordan universitetssektoren er i ferd med å bli et kaldt og lite inkluderende sted.

Som organisasjonspsykolog Kathryn Waddington sier, kan det virke som om sosiale relasjoner i akademia i økende grad er instrumentelle, og at folk blir behandlet som et middel for å oppnå et mål heller enn å bli satt pris på for sin egenverdi. Med økt konkurranse om ressurser, jobber, og anseelse kan det derfor se ut som om raushet og kollegial solidaritet i mange tilfeller må vike for spisse albuer. Dette er synd ikke bare ut i fra et arbeidstakerperspektiv, det påvirker også samarbeidsrelasjoner på tvers av individer, grupper og universiteter. Dermed har det stor innvirkning på hvordan man jobber med kunnskapsproduksjon generelt.

Jeg forstår hva Helge Holden mener når han skriver at akademia er rigget for både konkurranse og midlertidighet, og at dette har sin funksjon [HR1] . Samtidig kan man spørre seg om man med dette tiltrekker seg og beholder de beste hodene, eller om man simpelthen står igjen med de mest robuste, som har tilpasset seg systemet og i tillegg vært villig til å ofre mye av det livet ellers består av. Den spissede konkurransen gir også utslag i forhold til for eksempel kjønn, som igjen fører til mindre mangfold i akademia. Argumentet om at akademia er spisset for en grunn, og at siden «vi klarte det» så kan andre det, holder derfor ikke.

Som de fleste av oss er enige i, skal man ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. De av oss som sitter i sikre posisjoner, plikter derfor å kjempe for doktorgradsstudenters og andre midlertidige ansattes kår. Jeg mener derfor det er på tide å slå et slag for et rausere og mer solidarisk akademia, både på det individuelle og mer strukturelle plan. Du kan begynne med å lese denne.