Akademias Ludo: Spilleregler i endring

Da jeg kjørte på jobb en tidlig morgen for et par uker siden, hørte jeg som vanlig på nyhetene på radio. Det forskes mer og bedre i Norge, meldte Dagsnytt den 19. oktober, med referanse til en rapport av Norges Forskningsråd.

Norsk forskning blir nå oftere sitert av andre forskere, var gladmeldinga fra NRK denne oktobermorgenen. Så fikk Arvid Hallén, administrerende direktør i Forskningsrådet, slippe til. « Et av de viktigste kvalitetsmål på forskning samla sett for et land, det er ikke bare om en lager artikler og publiserer vitenskapelige artikler, men at disse artiklene betyr noe for andre. Og da måler en hvor mange ganger de blir sitert av andre forskere. Og der har Norge hatt en bemerkelsesverdig sterk framgang», uttalte han, tydelig glad og fornøyd over resultatet. Jeg, derimot, ble så forundret at jeg måtte ta en ekstra runde før jeg kom meg ut av rundkjøringa.

Hvordan måler vi kvalitet?

At vi forsker mer, kan måles ut fra visse kriterier. Men kvalitet? Hvordan måler man det? Ifølge Hallén er sitering av andre forskere altså et kvalitetstegn. Kunnskapsdepartementet vurderer nå å legge mer vekt på siteringsfrekvensen for norske publikasjoner. Det diskuteres om dette skal tas inn i finansieringsmodellen for universitets- og høgskolesektoren. I tillegg til at «tellekantene» i seg selv –publiseringa i godkjente tidsskrifter og på bestemte forlag – skal gis større uttelling, skal også hvor ofte vi siteres av andre forskere få betydning for institusjonenes budsjetter.

Departementet er altså i ferd med å endre spillereglene for forskning, bejublet av de store institusjonene, de som i størst grad vil tjene på det. Utvidinga av tellekantsystemet til å inkludere en siteringsindikator er til fordel for institusjoner der mange ansatte har 50 % forskningstid og der medisinske fag, realfag og teknologiske fag er av en viss størrelse – altså fag som oftere publiserer artikler på engelsk i internasjonale tidsskrifter og som derfor har større mulighet for å bli sitert av andre. Riktignok er det tenkt at små institusjoner, samt visse fag, skal holdes utenfor det nye systemet for å unngå denne slagsida, men hvilke og hvordan er ikke avklart.

Konkurranse uten like vilkår

Ansatte på mindre institusjoner samt fagfolk med bakgrunn fra humaniora, en rekke samfunnsvitenskaper og profesjonsutdanningene protesterer. Mange av oss ser nemlig at vi ikke konkurrerer på like vilkår. For oss oppleves det som å delta i et spill der vi ikke starter med likeverdige brikker. Dessuten endres spillereglene underveis. Med Kvalitetsreformen ble det innført en resultatbasert finansieringsmodell for UH-sektoren. Nå ønsket myndighetene at forskning skulle være en naturlig del også av høgskolenes aktivitet. Innføringa av «tellekantsystemet» gjorde at fagpersoner over hele landet begynte å publisere mer i de kanalene som ga uttelling. Sakte, men sikkert, krøp profesjonsutdanningene, de små høgskolene, humaniora og samfunnsvitenskapene oppover på oversiktene over publiseringspoeng i sektoren. I dag begynner vi å beherske spillet. Vi er faktisk blitt riktig så flinke, og det til tross for at mange av oss har dårligere utgangspunkt i form av forskningstid, driftsmidler og forskningstradisjoner.

Kvalitetsreformens incentivsystem gjorde at Akademias kunnskapsformidling ble endret. Mye av det FoU-arbeidet som tidligere hadde skjedd i universitets- og høgskolesektoren ble plutselig ikke lenger regnet med. Nærmest med et fingerknips ble dette arbeidet devaluert. Det hadde ikke lenger økonomisk betydning. Artikler, forskningsrapporter, utredninger, arbeidsnotater og kronikker ble ikke lenger medregnet hvis de ikke var publisert i de riktige foraene. Foredrag som ble holdt rundt omkring i landet mistet betydning – selv om tilhørerne hadde både glede og nytte av det som ble sagt. Publikums interesserte nikk, provoserte hoderisting, samtykkende mumling, kritiske spørsmål eller nye tanker ble en valuta med synkende verdi. Kunnskapens pris var blitt endret.

Alt det som betyr noe

Nå endres altså spillereglene igjen. Målet er å « stimulere til mer forskning av høyere kvalitet ved å premiere institusjoner med stort gjennomslag i anerkjente publiseringskanaler», heter det. Men jeg tviler på at fokuset på internasjonal publisering og siteringer gjør mine faglige arbeider bedre. Selv velger jeg derfor å legge vekt på en av de andre formuleringene i Halléns utsagn, nemlig at det vi skriver skal bety noe for andre. La meg bruke egen forskning som eksempel. Jeg skriver for tida Nord-Trøndelag Elektrisitetsverks (NTE) historie. Den skrives som ei bred samfunnshistorie, der NTE fungerer som et prisme som kaster lys over samfunnsutviklinga og hjelper oss til å forstå de prosessene som har formet Nord-Trøndelag som samfunn. Som den viktigste virksomheten i fylket, er NTEs historie sentral for å forstå industri- og næringsutvikling, bosetting, levekår, politiske forhold og folks hverdagsliv i den foregående hundreårsperioden.

Bety noe for andre? Ja, åpenbart. Boka vil gi kunnskap om vår nære historie, ivareta en kollektiv hukommelse, bidra til samfunnets selvrefleksjon og styrke en demokratisk offentlighet. Målet er ei bok nordtrøndere og andre vil kunne kose seg med og lære noe av, ei fortelling som gir innsikt, overblikk og ei god leseropplevelse. Men sitert i vitenskapelige tidsskrifter i utlandet? Neppe. Skal den da ikke telles med?