Et universitet for fremtiden?

Studenter i dag er så heldige at de får utdanne seg i en tid der samfunnsdebatten handler mye om «den nye oljen», «det bærekraftige, grønne skiftet», «fremtidens helsevesen» og andre flotte (svulstige?) begrep. Men hva betyr det egentlig? Hvordan utdanne kandidater som takler en slik oppgave – for ikke å si livslangt oppdrag? Hvordan ser arbeidsliv og samfunn ut om fem år, ti år, tjue år? I denne kommentaren vil jeg forsøke å inkludere dere som leser dette i min forståelse rundt viktigheten av kompetanse innen innovasjon og entreprenørskap – som et av flere svar for å takle utfordringene vi har fremfor oss.

Entreprenørskap – i utdanning – handler om å utvikle holdninger og personlige egenskaper som blanet annet kreativitet og nytenking, risikovilje og selvtillit. Det handler om å tilegne seg fag og ferdigheter ved bruk av entreprenørielle arbeidsformer, som kan materialisere seg gjennom alt fra innovasjonscamp, studentbedrift, InnoStart, NTNUs Entreprenørskole, Take Off eller engasjement i for eksempel studentorganisasjonen START og deres aktiviteter. Det kan også handle om å utvikle ferdigheter og få kunnskap om forretningsutvikling og innovasjonsprosesser. Rosinen i pølsa er slik jeg ser det, er at øvelse i entreprenørskap gir økt mestringstro. Det gir utslag langs flere dimensjoner: Vi får flere som tør å satse på egen bedrift, men vi ser også at flere studenter opplever økt faglig mestring og motivasjon for studiene generelt.

Tverr faglighet eller tverrfaglighet?

Mange lever med en oppfatning av at entreprenørskap ikke angår dem, at det er noe som passer best for dem som studerer forretningsutvikling, eller til nød produktutvikling. Du ser kanskje for deg økonomistudenten med blåskjorte, glatt sveis og skarpt blikk? Eller ingeniørstudenten med skitt på hendene som bygger prototypen sin i verkstedet? Det er selvsagt ikke sant. Entreprenørskap angår de aller fleste av oss, og å bygge entreprenørielle holdninger er et oppdrag som er relevant for de fleste, om ikke alle, studier. Min personlige mening og erfaring er at vi må jobbe med holdninger og sterk fagkompetanse, side om side. Hvordan skal vi legge opp studiene for å motivere automasjonsingeniøren eller sykepleieren til å våge å komme med sin idé, eller våge å utfordre etablerte normer? Eller enda bedre; slå seg sammen om et felles prosjekt? Og hva med ledertalentene, hva skjer om de blir eksponert for entreprenørielle aktiviteter?

Studerer du medisin, ligger det nærmest i DNA-et ditt å være nysgjerrig – hvorfor ikke la denne nysgjerrigheten få blomstre i et tverrfaglig prosjekt sammen med noen fra en helt annen fagretning?

Mestringstro

Erfaringer med kreativitet, samarbeid, tøffe tidsfrister, å legge til rette for både konflikt og mestring i trygge rammer er byggesteiner for entreprenørielle holdninger. Og det er det jeg ser entreprenørskap i utdanning som; rammer eller verktøy. Og innenfor disse rammene kan studentene jobbe, leke og utfordre hverandre, og vi som jobber på NTNU kan kanskje dytte litt på når dét trengs. Eller enda bedre: Vi involverer lokalt nærings- og arbeidsliv til å utføre dyttingen. Det er disse rammene som kanskje er den største forskjellen på entreprenørskap og entreprenørskap i utdanning. Det viktigste er læring, ikke næring – som paradoksalt nok ofte fører til stor næring!

Det er noen kompetanseområder, egenskaper og holdninger som er allmenne og viktige uansett studieløp. Disse er blant annet evne og vilje til å ta initiativ, kreativitet, samarbeidsevne og sosiale ferdigheter. For å nå alle disse må vi gi studentene utfordringer og opplevelser som bidrar til økt mestringstro. La meg illustrere: Studentene som velger studentbedrift på NTNU i Ålesund får tilbud om å delta på kurs i den japanske teaterteknikken noh teater.

Jeg vil sent glemme utviklingen jeg så hos en gruppe ingeniørstudenter. Teknologien var tidlig på plass, men evnen til å kommunisere denne var mer uferdig. Studentene så ned i gulvet, kroppsspråket fortalte oss tydelig at de helst ville vært et annet sted og ordene som kom ut var nesten ikke mulig å høre. I løpet av studieåret med teaterkurs, gjentatt pitching og konkurranser, var reisen disse studentene tok helt magisk å observere. Og å få lov til å tidvis dytte litt på når det var nødvendig. Da de, etter å ha vunnet flere konkurranser, gikk hen og representerte Norge under EM og gikk på scenen, «tok rommet» og leverte en pitch få har sett maken til, ja da – da kom rett og slett noen tårer på undertegnedes kinn. Så her er enda en bonus for å jobbe med entreprenørskap i utdanning: Svært motiverte medarbeidere.

Det er mange gode eksempler også fra de to andre campusbyene, og Entreprenørskolen på indøk er en av dem. De leverer både gründere og verdiskapere til etablert næringsliv. De har mange fantastiske historier som fortjener å bli hørt, og at de har blant landets mest populære og samtidig tøffeste opptak, forteller en historie i seg selv.

Tre goder av å øve på entreprenørskap er at vi stimulerer og motiverer flere til å starte for seg selv, at vi bygger intraprenører og at vi bygger respekt for dem som våger å ta steget. Man erfarer at det er greit å feile, selv om det er en fordel om man lærer noe fra det. Feiler man, vet man bedre hvordan man skal angripe oppgaven neste gang.

Universitet + entreprenøriell kompetanse = dynamitt?

En av universitetets primære oppgaver er å forberede studenter for aktiv deltakelse i nærings-, arbeids- og samfunnsliv. Vi jobber for at våre studenter skal ha både kompetanse og selvtillit til å utnytte sitt iboende potensial, som skal komme både dem selv og samfunnet til gode. Tidligere denne uken behandlet våre folkevalgte Stortingsmelding 28 «Fremtidens skole, en fornyelse av Kunnskapsløftet». Der skriver de blant annet at «Stortinget ber regjeringen sørge for at innovasjons- og entreprenørskapskompetanse vektlegges og inkluderes i fornyelsen av fag og læreplanarbeidet». Det er tydelig at politikerne mener at elever og studenter skal eksponeres for innovasjon og entreprenørskap, og universitetene er så heldige å ha en nøkkelrolle i dette!

Det er ofte i de tverrfaglige møtene magien oppstår. Hånd i hånd med økt konflikt- og frustrasjonsnivå, og ikke minst med høyere grad av læring. Jeg tror at med entreprenørskap og tverrfaglighet i verktøykassen, kan vi sammen bygge det nye NTNU til ikke bare å være Norges største universitet, men også det desidert beste. For studentene. For samfunnet. For AS Norge.

Dette er en viktig del av vårt samfunnsoppdrag å legge til rette for. Vi vet hvem vi skal leve av - dagens unge – i fremtiden, vi vet bare ikke av hva.