Ved universitetene virker det som man snakker om studenter og ikke med dem

I likhet med mange har jeg fulgt den famøse tyskervits-saken med i alle fall en ganske god grad av interesse. Det er heldigvis ikke den jeg har tenkt å ta for meg, i hvert fall ikke direkte. Mer enn nok digital trykksverte har blitt spilt av folk med liten til ingen spesiell innsikt i saken, helt fra kommentarfeltenes avgrunn til maktens høyborg i Stortinget. Det er i stor grad to separate, men parallelle saker som har vært oppe for diskusjon i kjølvannet av denne saken. Den ene dreier om hvem som sa hva når, hvordan dette ble oppfattet og hvordan varsel ble motatt og behandlet hos UiB. Den andre er den kontinuerlig løpende «metadebatten» om hvorvidt ytringsklima minskes og hva forelesere kan og ikke kan si.

Denne andre metadebatten foregår i stor grad gjennom universitetspressen, da hovedsakelig Khrono og Universitetsavisa. Debatten, som i stor grad synes å handle om studenter, foregår mer eller mindre fullstendig uten dem. Mye av denne debatten dreier seg naturligvis om forholdet mellom universitetsansatte og universitetet som arbeidsgiver. Det er kun universitetet som har mulighet til å gi en foreleser reelle reaksjoner for kontroversielle ytringer. Likevel handler denne debatten for mange om hvorvidt studenter er mer lettkrenkelige enn før og om man er blitt snøflak, for å importere den amerikanske språkbruken så mange advarer mot å bruke på innpust, mens de bruker den selv på utpust.

Om det er tilfellet at studenter har blitt lettkrenkelige, lite uavhengige, autoritetstro, autoritære, eller hva det måtte være, synes å være noe universitetspressen og universitetsansatte helst vil finne ut av uten å faktisk spørre studentene. I tyskervits-saken og artiklene som har kommet i kjølvannet av den har man snakket med mange forelesere og professorer uten direkte tilknytning til saken. Med unntak av den tyske studenten selv, kan jeg ikke finne en eneste student som har blitt intervjuet. Dette er et mønster som etter min oppfatning er gjenkjennelig fra andre lignende saker. Disse avisene har utvilsomt sitt tyngdepunkt blant ansatte, noe som heller ikke virker veldig overraskende når studenter figurerer såpass lite i spaltene. Det har riktignok blitt gjort målrettede forsøk på å gjøre opp for denne skjevheten, men mitt inntrykk er at det fortsatt er et skille. Noen ting er studentsaker, mens ting andre er universitetssaker. Og det er ikke veldig ofte de to møtes.

I en artikkel publisert av Universitetsavisa fra et møte blant NTNUs ledere 19. august kan man lese at det ble foreslått at i denne ekkokamrenes tid, kan det jo være at de som vokser opp aldri har vært med på diskusjoner som den eldre generasjon var. Artikkelen tyder på at dette riktignok var noe som ble slengt ut uten særlig ettertanke, men denne smått nedlatende tilnærmingen er ikke etter mitt inntrykk enestående. Den framkommer hyppig i kommentarfeltene til universitetspressen. Jeg er riktignok ikke imot flere felles diskusjonsarenaer, det er mye av kjernen i det jeg etterspør, men problemet er ikke at det ikke finnes diskusjonsarenaer for studentene. Det er at det er ytterst få hvor studenter og forelesere møter hverandre.

Forelesningen kan være dette, men den er oftere en enveiskommunikasjon. Uansett hvordan man tolker tyskervits-saken, er den en demonstrasjon av at foreleseren har en betydelig større makt i den situasjonen. Flere har snakket om at det må være mulig for foreleser å både fleipe og å gå inn i digresjoner. At dette er noe studenter kan nyte godt av. Det er absolutt slik at man i en undervisningssituasjon bør ta i bruk ulike virkemidler. Det er samtidig like sant at slettes ikke alt en foreleser sier er interessant kun i kraft av at hen er professor. Og det er definitivt ikke sånn at det nødvendigvis er morsomt. Om det er læringsmessig effekt man er interessert i, bør virkemidlene også tilpasses basert på tilbakemeldinger. Dessverre føles forsvaret av «den frie stilen» ofte som et forsvar for å kunne gjøre litt som man vil. Det er en viss dikotomi i at studenter skal være kritiske og delta i debatten, samtidig som man i stor grad takknemlig skal motta et hvert av forelesers innfall.

Studentersamfundet sies å tidligere ha vært en uformell arena der studenter kunne møte forelesere til diskusjon. Dette er ikke tilfellet lenger, utenom de gangene de inviteres som eksperter i debatter. Kanskje er det mer av denne formen for uformelle arenaer man trenger å finne tilbake til.

Alt dette sier jeg å demonstrere at det virker som det eksisterer et stort gap mellom majoriteten av studenter og de som jobber ved universitetet. Ved et universitet som hvert år vokser til nye proporsjoner er det kanskje heller ikke så rart. Over 40 000 studenter har verken ønske eller mulighet til å delta i ordskiftet ved universitetet. Det samme er nok sant blant de ansatte. Men akkurat nå føles det som om mange har ganske ulike oppfatninger av virkeligheten. Jeg får inntrykket av at mange forelesere frykter veldig for at studenter skal varsle om dem for det de oppfatter som bagateller. Jeg tror ikke det er noen som er ivrig på å få administrasjon eller ledelse involvert om det ikke er nødvendig, men jeg tror heller ikke de fleste studenter oppfatter det som enkelt å skulle henvende seg direkte til foreleser.

Det finnes ingen enkel løsning på en manglende tillit i denne typen konflikter, som synes for meg å være et resultat av det moderne universitetet i større grad enn det handler om kulturelle strømninger fra USA. En god start er likevel kanskje det å snakke mindre om studenter og mer med dem.