NTNUs framtid

«Det å slå NTNU sammen med regionale høgskoler mens de andre universitetene ikke gjør dette, vil omdefinere NTNU sin rolle fra et nasjonalt/internasjonalt universitet til noe annet», skriver Bjørn Holmedal i UA før jul. En fusjon mellom NTNU og en eller flere høgskoler vil skape en ny institusjon, men slik jeg ser det kan dette tvert imot styrke vår posisjon som universitet, både nasjonalt og internasjonalt.

Å samle fagmiljø med parallelle og komplementære undervisningstilbud kan styrke universitetets posisjon. Helse og teknologi er gode eksempler. Et tettere samarbeid i utdanning av leger og andre helseprofesjoner vil utvilsomt gi bedre arbeidstakere som skal ut i en helsesektor der krav til samarbeid mellom profesjonsgruppene bare øker, det vil styrke rekrutteringen av studenter og gi NTNU flere ressurser til rådighet. Tilsvarende ligger det innenfor teknologi store muligheter i det å kunne gi et utdanningstilbud som dekker hele kjeden fra 3-årig ingeniørutdanning og 2-årig mastertilbud til integrert 5-årig siv.ing. Slik er det også med lærer/lektorutdanning.

Institusjoner som fusjonerer kan utfylle hverandre, og en ny institusjon vil gjøre det mulig å bygge ut et komplett og godt samordnet utdanningstilbud tilpasset behovene i arbeidslivet og de ulike gruppene av utdanningssøkere med sine varierte forutsetninger og forskjellige interesser. Dette vil sikre rekruttering og ressurstilgang, ikke minst hvis forslaget til ny finansieringsmodell for universiteter og høgskoler går gjennom. I dette forslaget foreslås en belønning av kandidatproduksjonen i finansieringsmodellen. En fusjon mellom NTNU og HIST vil gi oss landets tyngste fagmiljø innen lærerutdanning. En fusjon mellom NTNU og fire høgskoler vil gjøre oss til den største aktøren innenfor helsefagutdanning. Størrelse er ikke viktig i seg selv, men størrelse gir innflytelse og store ressurser å råde over og dermed også handlingsrom.

Det er gode argumenter for fusjon når en ser til utdanningen, men hva med forskningen? Det er åpenbart at NTNU har langt bedre forskningsaktivitet og forskningskapasitet enn høgskolene. De som er skeptiske til fusjoner frykter at vi skal måtte bruke ressurser på å bygge opp de som er svakere opp - både menneskelige og økonomiske ressurser. Og at dette vil senke vår forskningskvalitet, svekke våre ressurser til forskning, frata oss muligheter til å prioritere de beste miljøene og true de ansattes forskningstid. Er det hold i disse argumentene? På gjennomsnittet vil forskningsproduktiviteten - målt i publikasjonspoeng pr ansatt - gå ned i forhold til dagens NTNU ved en fusjon. I alle fall på kort sikt. Men blir de beste dårligere ved at gjennomsnittet går ned? I dag er det stor variasjon i fagmiljøene ved NTNU – vi har svake forskningsmiljø og ansatte som er lite forskningsproduktive, og vi har mange sterke miljø med ansatte som er internasjonalt ledende på sine felt. Det er vanskelig å se at de svakere forskningsmiljøene truer de gode. Vi må selvsagt fortsatt ha evne og vilje til å prioritere de beste. Større institusjoner og flere ressurser vil ikke svekke denne muligheten. NTNUs historie viser at vi har maktet å bygge opp mange fremragende miljøer selv om kvaliteten internt er varierende. Vi ser at gode forskningsmiljø skaper ringvirkninger. Og vi må erkjenne at det er gode forskningsmiljø også ved høgskolene, som alle har styrket sin forskning og kompetanseprofil betydelig i løpet av de siste ti årene. Det er en positiv utvikling på gang.

Høgskolene har svakere forskningsfinansiering enn NTNU. De ansatte har generelt en lavere forskningsandel i stillingen, men det er store variasjoner. Det må ligge som en forutsetning at NTNU ikke skal avgi forskningsressurser til innfusjonerte høgskoler og deres ansatte. Og jeg konstaterer at det ikke ligger noen forventninger fra høgskolene om det motsatte. Ved høgskolene har de ansatte ulik forskningsandel i sine stillinger, en konsekvens av forhandlinger og oppnådde resultater. Her vil universitetene komme etter; også i et fremtidig NTNU uten fusjoner vil forskningsressursen til den enkelte i større grad være betinget av dokumenterte resultater og en fordeling av ressurser til ulike oppgaver over tid.

Jeg ville aldri vært positiv til fusjoner dersom jeg mente at det ville svekke våre beste forskningsmiljøer og frata oss evnen til å prioritere forskningsressursene. På den andre siden tror jeg at en samling av forskningsmiljø på tvers av dagens institusjoner kan gi faglige synergier og heve kvaliteten, ikke bare i høgskolemiljøene men også ved NTNU. Tettere samarbeid mellom sterke forskningsmiljø på tvers av dagens institusjoner kan gi forskningsmessige gevinster.