Ytring

Om skammekrok, spilleregler og forskningsoffentligheten. Bidrag til oppklaring

Det kan forstås som at rektor desavuerer forskningen til nå avdøde historikere. Det var ikke hensikten. Det er imidlertid ingen tvil om at dagens kunnskapsgrunnlag har gjort det synet de forfektet – fremrykningsteorien – utdatert.

Jeg inviterer gjerne til den historiefaglige debatten som Imsen etterlyser.
Jeg inviterer gjerne til den historiefaglige debatten som Imsen etterlyser.
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Ut fra det Steinar Imsen skriver i Universitetsavisa 19. desember, oppfatter jeg en grunnleggende enighet mellom Imsen, rektor og undertegnede: Vi – NTNU – har et ansvar overfor det sørsamiske miljøet. Men jeg ønsker å tilføye noen saksopplysninger som forhåpentligvis kan svare ut noe av den kritikken Imsen kom med i sitt innlegg.

Beklagelsen som rektor ga på vegne av NTNU overfor det sørsamiske miljøet, hadde en annen adresse enn de historikerne Imsen viser til. Rektor tok utgangspunkt i Grunnlovens paragraf 108. Denne slår fast at:

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Som landets største universitet har selvsagt NTNU sin del av ansvaret for at intensjonen i Grunnlovens paragraf oppfylles, og Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport viser at storsamfunnet har sviktet på mange områder. Dette var utgangspunktet for beklagelsen – NTNU har ikke gjort jobben godt nok, eller vært seg sitt ansvar bevisst. Vi har for eksempel inntil relativt nylig i liten grad undervist i sørsamisk historie og kultur.

«Historieforskningen har ikke noe datostempel, og det ligger i forskningens natur at resultater og perspektiver endres over tid» - slik Imsen skriver. Dette poenget ble også understreket av rektor: Universitet er et mangfold av meninger. Og noe av det viktigste som skjer ved et universitet er nettopp meningsbrytningen i et fagmiljø, og forskningen skal selvfølgelig være fri.

Imsen fokuserer på bruken av ordet «feil» i rektors beklagelse. Og det er mulig å diskutere bruken av dette ordet, ettersom det kan forstås som at rektor desavuerer forskningen til nå avdøde historikere. Det var ikke hensikten. Det er imidlertid ingen tvil om at dagens kunnskapsgrunnlag har gjort det synet de forfektet – fremrykningsteorien – utdatert. Dette fikk konsekvenser for det sørsamiske miljøet ettersom dette synet ble tatt inn og formidlet i rettsaker av en av de historikerne Imsen omtaler (i kraft av rollen som ekspertvitne). Samtidig er alle enige om at den enkelte forsker selv «eier» sin forskning – ikke institusjonen. Dette ble også understreket på Snåsa.

Det vil føre for lagt å begynne å gjengi hva som ble sagt under dette seminaret, men den som ønsker kan eventuelt ta en titt på hva rektor faktisk sa. Så inviterer jeg gjerne til den historiefaglige debatten som Imsen etterlyser. Vi trenger nemlig både en diskusjon og ny kunnskap om temaet.