NTNU skiller ikke mellom de to ulike kunnskapstyper

Når man tviholder på erfaring som eneste framdriftsmiddel (evidensbasert forskning), er man automatisk på parti med dem som motarbeidet viktige forskningsfunn i sin samtid.
Arne B. Johansen beskriver her to ulike kunnskapstyper og mener NTNUs hovedkurs bør være type 2.  
        
            (Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet)

Arne B. Johansen beskriver her to ulike kunnskapstyper og mener NTNUs hovedkurs bør være type 2.   Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet

Nå er alvoret så nær innpå at vi er nødt til å tenke gjennom egen plass og egne oppgaver. Tenker vi godt nok om NTNU, kan det inspirere til god arbeidsdeling, og lokke andre til skarpere bruk av ressurser. 

Ettersom NTNUs viktigste oppgave er produksjon av kunnskap, må vi starte med å tenke gjennom selve kunnskapsbegrepet: Av forskningshistorien ser man at kunnskap ikke er en homogen masse av omkring-flytende partikler, men bør deles i 2 ulike typer:

Type 1

Kunnskap av TYPE 1 oppstår ved at man gransker virkeligheten stadig nøyere. Man kan f.eks. oppdage:

-hvor høy strekkstyrke en stål-legering kan få,

-hvor raskt fysisk trening kan øke lunge-alveolenes volum.

-hvordan ablativ-kategorien oppstod i nord-europeiske språk.

Felles for oppdagelsene av type 1 er at de drives framover av erfaringen, at de aksepteres av miljøet, kan vekke beundring og kanskje gi vitenskapspriser. Alt skyldes at materialet  er overveldende til stede omkring oss på alle kanter og til alle tider, slik at vi automatisk ledes inn i virkelighetssporet så snart vi ser, hører og kjenner oss rundt. Riktignok kan vi behøve f.eks. mikroskop for å få noen materialtyper inn i synsfeltet, men mikroskopet er bygget etter vår forestilling om virkelighetens konstruksjon.

Type 2

Kunnskap av TYPE 2 ligger utenfor den etablerte virkeligheten i oppdagerens samtid, som for eksempel:

-da William Harvey i 1628 våget å bruke en ny forestilling om  menneskekroppen som gjorde det mulig å forstå at blodomløpet er en en-vegs sirkulasjon, eller

-da en arbeider i et leirtak ved Hoxne i Suffolk omkring 1790 våget å flytte industrialismens menneskeoppfatning langt bakover i tid og derfor klarte å oppdage at 300 000 år gamle paleolittiske håndøkser av flint ikke kunne være naturdannelser (publisert av John Frere i 1797).

-da Ignaz Semmelweis i 1847 forstod at barselfeber hos fødende oftest ble forårsaket av et «stoff» (organismer) som ble overført til pasienten med fødselslegenes uvaskede hender etter disseksjoner.

Først motstand, så gjennomslag

Type 2-oppdagelsene ligger utenfor gjeldende virkelighet, og vekker derfor  motstand, eller de går helt under forskermiljøets radar: Kunnskapen om blodomløpet ble først godtatt sent på 1800-tallet. At årelating ble foreskrevet av leger minst så sent er bevis på denne forsinkelsen. Motstanden var så seiglivet, til tross for at Harvey hadde høystatus som kongens livlege. Håndøksene ble godtatt som menneskeprodukt lenge etter oppdagernes død, og Semmelweis døde lenge før det ble godtatt at bakterier var vanlig sykdomsårsak.

Det mest kjente eksemplet på type 2 er kanskje Charles Darwins erkjennelse av at overlevelsesstrev kunne være drivkraften bak organismers stadig pågående endring. Den forestillingen leder fortsatt biologenes blikk. Men forestillinger om overlevelsesstrevets opphav og karakter venter fortsatt på å komme i tilsvarende intensiv bruk.

Det er utrolig hva man ikke legger merke til når det ikke inneholdes i forhåndsforestillingen: I uminnelige tider hadde menneskene sett at blod ble pumpet ut fra avkappede hoder hos mennesker og dyr, men uten å komme på den tanke at blodet kanskje  gikk i et lukket kretsløp.

NTNU bør også jobbe med type 2

De fleste universitet arbeider med kunnskap av type 1. For eksempel er mange USA-universiteter som MIT (Massachusetts Institute of Technology) og Harvard kjent som høykvalitetsinstitusjoner. MIT ble et særlig ideal for NTNU fordi rektor Emil Spjøtvoll og kunnskapspolitiker Jon Lilletun gjorde en studiereise dit omkring 1997. I et møte vi hadde med dem etter reisen var de nesten euforiske i omtalen av tverrfagligheten ved MIT.

Men disse idealinstitusjonene er private, de har helt andre økonomiske rammer enn NTNU, har langt færre studenter, har sterk militær tilknytning og er spredt over et større geografisk område enn NTNU er i dag. Av deres egenbeskrivelser framgår at de utelukkende, eller med små unntak, arbeider med kunnskap av type 1, og at samarbeid mellom fagområder i beste fall er ubetydelig. Arbeider de med utvikling av nye rakettmotorer, har de tilgang til all moderne laboratorieteknologi, men alt nødvendigvis innenfor dagens virkelighet.

Et nyskaper-universitet må derimot være særmerket ved at det i alle fall eller utelukkende, arbeider med kunnskap av type 2, altså at det også eller bare har råd til å betrakte kunnskapsleting som utkikk gjennom et åpent vindu mot ennå ikke-erfarte virkeligheter. Det var dette som i eldre tid ble kalt «grunnforskning» og som nok likner mest på drømmen til Platon og Wilhelm von Humbolt. Verken covid-19-test eller Statnett-samarbeid må lokke NTNU til å miss-skjøtte sitt ansvar for slik kunnskap.

Ny hovedkurs må til

Hva skal så NTNU bli? Svaret må starte med at man går til bestikklugaren og tar ut ny hovedkurs: Nå virker det som NTNU ikke skiller mellom kunnskapstypene 1 og 2, men tror at kunnskap er en samlet stoffmasse der enheter av observert viten flyter fritt omkring på leting etter gode mål, trolig med noen form for effektivitet som drivkraft.

Ved å studere forskningshistorien ser man at dette er en misoppfatning: Når man tviholder på erfaring som eneste framdriftsmiddel (evidensbasert forskning) i kunnskapshusholdet, er man automatisk på parti med motstanderne til Harvey, Frere og Semmelweis.

Man må i stedet øve seg på å forstå kunnskapshusholdningen så godt at man ikke er redd for å våge spranget over i en annen tenkemåte, slik de 3 gjorde. Det gir den beste beredskap for å møte det uventede, f.eks. pest-liknende smittebølger som Corona, eller behovet for rehabilitering av norske bygdesamfunn.

Det kunne være noe til visjon for Ny-NTNU å gå foran i den forskning som skal lede Norge inn i en tid uten olje, der man har styrke for framtida. Akkurat nå begynner vi å få en forsmak på problemene vi kommer til å møte når nesten all produksjon av mat og ferdigvarer er flyttet ut av landet, og nesten alle bedrifter som er lokalisert i Norge styres av utenlandske interesser. Det ble slik fordi Norge har hatt blikket altfor stivt festet på olje.

Tverrfaglig dugnad

NTNU har det mest som trengs for å vise vegen inn i en ny tid, der tverrfaglighet blir langt mer enn å pakke gammel kunnskap inn i nye emballasjer: Vi har kunnskapstradisjon bakover til 1700-tallet, vi har naturvitenskap, herunder biologi og teknologi; og vi har historie fra lange tidsrom f.eks. arkeologi og paleontologi med perspektiv fra mange tusen år. Da har vi også styrke til å gå inn i en framtid som kanskje kan bli like lang som fortida.

Vi må bevege oss mot det felles mål at Norge blir et eksempel på variert naturbruk med mennesket som målestokk. Med alle NTNUs fagområder og tradisjon har vi stoff til en tverrfaglig dugnad som kan dra fram entusiasmen og arbeidsgleden hos alle. Har det mening å kjenne ansvar for noe så fjernt og usikkert? Ja, hvem skulle ha ansvaret om ikke akkurat vi? Det tar tid, og vil kreve hard arbeid med mye omstilling. Men så artig det skal bli!


UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Medisinstudentene vil tilbake til pasientene

Medisinstudentene mener den pasientnære undervisningen bør starte opp igjen så raskt som mulig. – Det er en stor del av utdanningen vår, sier leder for medisinstudentene,

Ytring:

Ap, Sp og FrPs lek med spåkula

Vi stiller oss spørrende til hvem som skal ha denne definisjonsmakten på hva som er arbeidsrelevant, og hvordan man kan vite hva arbeidslivet har behov for i de kommende årene?

Dette er medisin mot frafall i videregående

Gjennom solidaritetskorpset kan ungdom mellom 18 og 30 år jobbe frivillig i et annet land i Europa. Det ga meg tryggheten jeg trengte, skriver Sondre Hansen.

Gjesteskribenten:

Hvordan har vi klart oss på NTNU under pandemien?

Hvordan har vi klart oss på NTNU så langt? spør Helge Holden. Her diskuterer han noen av erfaringene med å holde det gående under en pandemi.