Høyt spill om NTNU

For 50 år siden kom store arealer på Dragvoll i statens eie, for å sikre utviklingsplass for det nye Universitetet i Trondheim. Første byggetrinn i Campus Dragvoll sto ferdig høsten 1978, da de humanistiske fagene flyttet fra provisoriske lokaler på Lade. Senere er den prisbelønte bygningsmassen supplert med høyst nødvendige tilbygg, men på langt nær nok til å holde tritt med veksten i antall studenter og tilsatte. I dag har halvparten av NTNUs drøyt 20 000 studenter tilhold på Dragvoll, blant flere av universitetets mest ekspansive fagmiljøer. Baksiden av medaljen er at plassmangelen de senere årene er blitt mer enn prekær. Store plasttelt har blitt benyttet for å ta imot nye studenter, og kinosaler i sentrum er brukt som provisoriske forelesningslokaler.

Dette skjer til tross for at staten er grunneier så langt øyet rekker og NTNU kan bygge på egne arealer øremerket universitetsformål, uten tanke på rådyre tomter og langvarige reguleringsprosesser. Det skjer til tross for at NTNU helt siden 2002 har prioritert Campus Dragvoll aller øverst på sin liste over nybygg, og universitetets ledelse i tallrike møter med statlige myndigheter har understreket det uholdbare i situasjonen. Og det skjer til tross for at lokale og regionale politikere i festlige sammenhenger har kappes om å framheve at NTNU er selve omdreiningspunktet for vekst og utvikling i regionen, og følgelig skal gis all den politiske støtte institusjonen har behov for.

Man kan derfor spørre seg hva som skjer, når NTNU i 10 år ikke har fått annet enn lunkne svar og kalde skuldre som respons på sine bønner om politisk drahjelp, før Dragvoll dør av plassmangel. Verken rikspolitikere, fylkespolitikere eller Trondheims egne folkevalgte har i disse 10 årene stått på barrikadene for NTNUs høyest prioriterte byggesak. Tvert imot: Sterke politiske krefter, med Arbeiderpartiet i spissen, har aktivt motarbeidet NTNU-styrets vedtak.

Årsaken ligger i at NTNU er blitt en brikke i et politisk byutviklingsspill, hvor Dragvoll ikke har noen plass som universitetscampus. Spillet ble demonstrert for offentligheten første gang i 2005, da dragvollmiljøene med nød og neppe unnslapp flytting til kommunens høyhus i Holtermannsvei, en nedslitt koloss som senere er revet. Visjonen var at NTNU skulle samlokaliseres i området rundt Gløshaugen/Elgeseter/Tempe, og danne kjernen i en ny kunnskapsbydel som var ønsket av det poliske flertallet i Trondheim. En sentral del i dette spillet var at kommunen skulle overta NTNUs bygninger og statlige eiendommer på Dragvoll, i all hovedsak til boligformål.

I 2005-2006 førte dette til det såkalte ”Campusprosjektet”, hvor titalls millioner ble brukt på å overbevise NTNU-tilsatte om at en flytting fra Dragvoll til Elgesetergate ville være et storstilt miljøprosjekt. Rådyre amerikanske konsulentfirmaer viste animasjoner hvor byens desidert mest forurensede gate framsto som Bygdø Allé før første verdenskrig. Men de NTNU-tilsatte lot seg heldigvis ikke lure. Den interne motstanden mot ”Campusprosjektet” var unison, og NTNUs styre vedtok i 2006 å videreutvikle en tocampusløsning rundt Gløshaugen og Dragvoll, med fornyet styrke til det prioriterte nybygget.

Deretter har årene gått, og ingenting er skjedd. Ledelsen ved NTNU har presset på overfor statlige myndigheter, men har manglet den helt nødvendige støtten som lokale, regionale og nasjonale politikere kunne ha gitt. I stedet har ordfører, fylkesordfører og næringsminister ledet an i et partipolitisk nettverk som effektivt har sabotert enhver bevegelse i byggesaken på Dragvoll. Og det forventede resultatet er ikke uteblitt: Plassmangelen er blitt så dramatisk, at enhver endring snart framtrer som et gode.

Når departementet under gitte forutsetninger nå åpner for at statlig eiendom på Dragvoll kan selges for å delfinansiere tiltrengte nybygg, er det duket for fase to i det politiske spillet. Nå gjenoppstår ”Campusprosjektet” fra de døde, og den rosa retorikken om universitets- og miljøbydelen Elgeseter skyter ny fart. Ikke et ord fra noen politiker for å løse et akutt plassproblem, som truer vitale deler av NTNU. Ikke et ord om at den nye runden om samlokalisering rundt Elgesetergate nødvendigvis vil ta mange år med mulighetsstudier, reguleringsplaner, eiendomstransaksjoner, prosjektering og bygging. Nok en gang er det de politiske byutviklingsprosessene som er i førersetet, med NTNU som en nødvendig brikke i spillet.

Det er stadig gode argumenter for at NTNU bør videreutvikle Dragvoll. Man kan bygge på egen grunn, plassen er nær ubegrenset, og bykjernen vokser seg nærmere år for år. Kollektivtrafikken er allerede i dag effektiv, og mulighetene for høyteknologiske transportløsninger er klart til stede. Hvis et amerikansk universitet med teknologiprofil hadde disponert Campus Dragvoll, ville man høyst sannsynlig sett det som en gave fra himmelen.

Det er imidlertid ikke gitt at NTNUs tilsatte orker en omkamp om campusutviklingen. Det er derfor sterkt å håpe at NTNUs nye ledelse ikke bidrar til noen reprise av den tidkrevende, kostbare og helt unødvendige prosessen universitetet måtte gjennom i 2005-2006.