Et levende universitet i en levende by

Spørsmålet om endret campusstruktur for NTNU har med jevne mellomrom blitt bragt på banen, blant annet i Universitetsavisa. Diskusjonen om NTNU og byen er i dag særlig aktuell i forbindelse med spørsmålet om eventuell flytting av fagmiljøene på Dragvoll. Mens saken ble bragt på banen sist gang i 2006 av NTNU selv, er det Trondheim kommune som nå har tatt en mer aktiv rolle i diskusjonen. Fra kommunalt hold er nettopp NTNU's rolle i utviklingen av byen et viktig moment.

LES OGSÅ: Cafesosiologen

Hvor står denne debatten nå? En ekstern konsekvensutredning, et NTNU-basert visjonsprosjekt og kommunale diskusjoner er alle pågående prosesser som relativt snart skal danne grunnlag for en beslutning. NTNU-studentene har, ved Studenttinget, ytret et ønske om å samle NTNU. Professorer fra Dragvoll har uttalt seg skeptisk til flytting og enkelte har sågar omtalt studentenes samlingssympati i nedsettende ordelag. I 2006 var det nærmest en munnkurvaktig følelse på Dragvoll, hvor de av oss som ikke var skeptiske til flytting burde holde kjeft. Fra NTNU sentralt synes det nå fortsatt å være en interesse for samling, men bare dersom dette innebærer utviklingsmuligheter (også arealmessig) i et 50-årsperspektiv, som foreslått av forrige rektor.

Hva er så argumentene? Kommunen tenker at NTNU skal bidra til en mer levende by, og at en større campus i Gløshaugen/Elgeseter-området skal kunne bidra til revitalisering av en bydel som i dag forpestes og splittes av trafikk. Den gamle idéen om en bred "Elgeseter Boulevard" løftes fram igjen som en visualisering av en vennligere og grønnere bydel. Fra NTNU sentralt (og med støtte fra studentene) løftes det fram et ønske om større tverrfaglighet og at reduserte geografiske avstander skal kunne føre til dette.

Skepsisen til dette argumentet fra NTNU-ansatte er rimelig, gitt at de fleste av oss har forskningssamarbeid på tvers av geografi. Selv forsker jeg mer sammen med kolleger i Brisbane, London og Tromsø (og på Øya for den saks skyld) enn med dem som sitter på nabokontorene på Dragvoll. På undervisningssiden må man imidlertid regne med at mindre avstand vil gjøre det lettere for studentene å ta fag på tvers av fakulteter og disipliner. Men ikke minst vil flere uformelle møteplasser (passasjepunkter, kaféer, puber, kantiner o.l.) mellom studenter/ansatte fra alle fakulteter kunne redusere fordommer og mytebygging fagene imellom. I den nye boka Café Society (Palgrave 2013) peker vi nettopp på at kaféer gir grobunn for tilfeldige, men betydningsfulle møter, men også for rett og slett å bli oppmerksom på hverandres eksistens. Studentenes støtte til samling kan begrunnes nettopp i slike forhold.

Svaret på første spørsmål, om NTNU skal bidra til byutvikling, er selvsagt Ja! Nettopp samspillet mellom byen og dens utdanningsinstitusjoner er et premiss for livet i dagens Trondheim, ikke bare for oss som arbeider og studerer i denne sektoren. Et stort og stadig mer internasjonalt rettet undervisnings- og forskningsmiljø i en relativt liten by gjør Trondheim til et helt annet sted enn det byen ellers kunne ha vært. En fortsatt internasjonalisering av akademisk arbeid vil skape et stadig mer kosmopolitisk orientert Trondheim.

NTNU bruker selv hele "studiebyen" som en tiltrekkende merkevare i sin reklame til potensielle studenter. I den pågående prosessen, hvor det utredes om en campusstruktur vil være realistisk og positivt for NTNU i dag, og gi utviklingsmuligheter i et 50-årsperspektiv, blir det viktig å betrakte dette i en større bysammenheng. Om NTNU får greie utviklingsmuligheter med en ny (eller gammel) struktur, mens Trondheim sakte men sikkert dør som levende bysentrum, blir NTNU's attraktivitet heller uviss. Gode studenter og særlig gode forskere (med sine familier) vil trekkes til NTNU på grunn av gode levekvaliteter og ikke bare et godt universitet. Å utvikle et enda bedre NTNU krever derfor en enda bedre by.

Andre spørsmål, om hvordan NTNU skal kunne bidra, handler om å se NTNU som integrert i byens utvikling. Vi ser i dag en tendens til at handel og næring flyttes ut av midtbyen, blant annet på grunn av overetablering av kjøpesentre i byens randsoner. Midtbyen mister posisjon som handelssentrum. Men utviklingen gir også nye muligheter, for aktivitet i midtbyen med mindre preg av handel og mer preg av forskning, undervisning, innovasjon og kunnskapsindustri.

Tilgjengelige lokaler skaper muligheter for kreative prosjekter, som nylig avsluttede Constant.Decay i Elgeseter gt 30b og lovende DIGS Coworking Space i Olav Tryggvasons gt 30. Tomme lokaler inviterer til lekne konsepter og en mer kreativ og kulturelt levende by, med betydning både for byliv, innovasjon og næringsutvikling. Å reetablere Dragvollmiljøene i midtbyen ville tilsvarende legge grunnlag for en mer organisk campusutvikling. Utbyggingsmuligheter på Leuthenhaven kunne utnyttes og kobles tett opp til eksisterende NTNU-institusjoner på Kalvskinnet, som Vitenskapsmuseet. Rom til forelesninger på dagtid ville kunne brukes som kino på kveldstid. Et rikere tilbud av studentrettede kaféer ville være tilbud til alle, og dermed gi grobunn for liv større deler av døgnet.

En slik mer symbiotisk og organisk by/campus-kobling, hvor fagmiljøer og sosiale initiativer i større grad kan formes kontinuerlig, vil kunne bidra til den levende kunnskapsbyen mange drømmer om.

LES OGSÅ Campusdebatt i kortversjon