Er NTNU tro mot sin visjon?

NTNU sin visjon er "kunnskap for en bedre verden". I praksis kan nesten all kunnskap bidra til en bedre verden, men NTNU ønsker at studentene tar med seg hele visjonen i sitt videre virke. Den delen av visjonen som NTNU kan gjøre mest med, er å generere kunnskap. Grunnpilarene er undervisning og forskning, så hva trengs egentlig for mer og bedre undervisning og forskning?

NTNU er fotballens Sogndal

NTNU konkurrerer med store universitet i folke- og næringslivstette deler av verden. Konkurransevilkårene kan sammenlignes med Rosenborgs, som for et bakgårds-lag i Europa. NTNU makter ikke å dra inn nok sponsorinntekter fra industrien og får ikke så mye fra myndighetene heller, sammenlignet med de eliteuniversitetene som NTNU helst vil bli sammenlignet med. En professorlønn kan ikke konkurrere med SINTEF og langt ifra med industrien. Sånn sett kan NTNU heller sammenlignes med eplebygda Sogndals fotballag, som i sin streben etter å forbli i elitedivisjonen, stadig må fremdyrke nye talent som kjøpes opp fortløpende av de rikere klubbene nasjonalt.

Møter og søknader

Hvilke virkemidler er hensiktsmessige for å gjøre det beste ut av dette utgangspunktet? NTNU har en sterkt voksende forskningsadministrasjon som stadig klekker ut nye tiltak. Man nesten alle disse er kostbare og gir ikke direkte inntekter, men generer ekstraarbeid i form av møter, papirarbeid og uforutsigbarhet for professorene. For eksempel kan en søke om penger til å bruke for å skrive søknad om mer penger. Det har blitt viktig for professorene å avsette tid til møter, til å bidra til rapporter og til posisjonering for å sikre seg en flik av tematiske satsingsområder og påvirke planene for hvordan NTNU skal fordele sine begrensede forskningsmidler.

Tidsbruk

I det siste har NTNU ansatt fulltids eksterne instituttledere som har utpekt nestledere og har innført et nivå under dem av professorer som er faggruppeledere. Før var det så lite forskningsadministrasjon at hvert institutt kunne ledes av en av professorene som en deltidsgeskjeft. Sammenlignet med da er mange årsverk med forskning og undervisningskapasitet fjernet. Har dette bidratt til en øket effektivitet blant de som fortsatt har ledig tid til å utøve forskning og undervisning?

En forskers hverdag

Som professor er en av de viktigste og mest tidkrevende oppgavene å delta i konkurransen om forskningsmidlene. Det er avgjørende å bedrive lobbyvirksomhet mot NTNUs forskningsadministrasjon, EU og forskningsråd. De som jobber med å administrere tildelingen av pengene må påvirkes til å nevne det aktuelle fagfeltet i strategiplanene og i utlysningene. Søknader om forskningsmidler til å ansette en eller kanskje to doktorgradsstudenter blir evaluert etter om et internasjonalt eksellent nettverk er aktivt involvert i planene. Professorene må dra rundt i verden for å få dette formalisert. Så må de smi sine ord med omhu for å overbevise fagfeller hyret inn av forskningsråd og EU, personer som sjelden har inngående kunnskap om fagfeltet og som skal sammenligne hundrevis av søknader fra ulike felt. Omtrent en av ti søknader går gjennom, så hver professor ved NTNU må skrive mange og bruke mye tid på hver av dem. Og så må de også delta med å evaluere andre sine søknader, for hvem ellers kan gjøre denne jobben for forskningsbyråkratene i forskningsrådene i de ulike land og for EU? Er det hensiktsmessig å bruke mer penger på å fordele pengene enn det som til slutt går til forskning?

I dette landskapet er undervisning og undervisningsinfrastruktur en ren salderingspost.

Prioritér forskning og undervisning

Så hvis jeg i en ideell verden kunne velge mellom å bruke 2-3 milliarder pluss overskridelser til å forbedre forskning og undervisning ved NTNU, så ville jeg ikke engang tenke tanken som omfatter flere år med frustrasjoner og flyttesjau for å flytte Dragvoll ned på Gløshaugen og i beste fall hente ut en bitteliten «ikke-målbar» gevinst i 2060.