Makt uten ansvar, ansvar uten makt

En styringsmodell er innført som som gir instituttene ansvar for å holde budsjettet, men ikke makt til å bestemme hvordan, skriver Bente Rasmussen i dette innlegget.
Manglende samsvar mellom makt og ansvar så vi også i SAKS-prosesen, skriver Bente Rasmussen. 
        
            (Foto: Tore Oksholen)

Manglende samsvar mellom makt og ansvar så vi også i SAKS-prosesen, skriver Bente Rasmussen.  Foto: Tore Oksholen

Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse (SVT) har innført resultatenhetsmodellen som organisasjonsmodell. Modellen innebærer at enhetene får ansvaret for å organisere og lede enhetens virksomhet slik at de når oppsatte mål, innenfor det gitte budsjettet. I motsetning til den tidligere organisasjonsmodellen, er det dermed det enkelte institutt som går med overskudd og får midler som kan frigjøres til prioriterte satsingsområder, eller som går med underskudd og må spare inn dette i kommende budsjettperioder. 

Slik innebærer resultatenhetsmodellen at ansvaret for ”produksjon” av resultater delegeres til de utførende enhetene, altså instituttene. Ifølge Torsteinsen (2012:41), som har studert denne modellen i kommunal forvaltning, får enhetslederen i prinsippet delegert alle rådmannens fullmakter innen personal, økonomi, tjenesteutvikling, tjenesteyting og beslutninger for enheten. Rådmannens lederrolle endres dermed fra styring til rådgivning, mens enhetslederens rolle er helt avgjørende for tjenesteproduksjonen. Resultater skal oppnås under mottoet om å la lederne få makt til å lede.

”Uansvarlig og uakseptabel”

Hva innebærer modellen for ny organisering av instituttstrukturen på SVT-fakultetet? Jo, de nye monstrøse enhetene skal få fullt ansvar for å holde budsjettet, men ikke makt til å bestemme hvordan dette skal skje. Makten skal fremdeles ligge på dekannivå, samtidig som fakultetsledelsen vil fraskrive seg ansvaret for den daglige virksomheten. Denne frakoplingen av makt fra ansvar og ansvar fra makt, er uansvarlig og uakseptabel. Dersom fakultetsnivået skal bestemme hva enhetene skal gjøre, må de ta det økonomiske ansvaret for sine beslutninger. De kan ikke lempe uheldige konsekvenser over på instituttnivået.

Kjernevirksomhet underfinansieres

Når fakultetet realbudsjetterer sin virksomhet og i økende grad holder tilbake ressurser som reserveres for administrasjon og for strategiske satsinger på undervisning og forskning, fører det til underfinansiering av kjernevirksomheten (vi er i realiteten er dårligere finansiert enn før den såkalte kvalitetsreformen). I tillegg fører det til at fagenhetene må bruke av sin knappe tid til å søke om midler til forskning og stipendiater og til innovative undervisnings- og vurderingsformer. Disse fordeles på fakultetsnivå, noe som innebærer at instituttene nå må bruke store ressurser på kompliserte søknadsprosesser for å ha sjanse til å utløse de midlene som instituttledelsen selv i følge resultatenhetsmodellen skulle ha hatt makt til å disponere!

Makt og ansvar og fusjon

Manglende samsvar mellom makt og ansvar så vi også i SAKS-prosessen, der eksterne styremedlemmer og studenter utgjorde det knappe flertallet for storfusjon mot stemmene til de ansattes representanter. Ingen av dem som stemte for fusjonen er ansvarlige for institusjonens framtid.

Dette bryter totalt med forutsetningene for resultatenhetsorganisering, som altså er at ledelsen ved enheten skal disponere midlene for å nå målene. Man kan ikke både detaljstyre og kreve budsjettansvar! Den som vil detaljstyre må ta ansvaret for at virksomheten er tilstrekkelig finansiert til å utføre de oppgavene de blir satt til av de som bestemmer.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA mener:

Dekantilsettinger: Utvalget av kandidater er for skrint

Prosessen med å ansette prorektorer er avsluttet. Snart skjer tilsetting av NTNUs dekaner. Sikrer dagens ordning at man får et godt nok utvalg av kandidater? Tja.

Gjesteskribenten:

Jeg valgte å si nei til cellegift

Mitt såkalte valg var jo ikke noe som ble gitt meg. Det oppsto fordi jeg stilte spørsmål.

- Hvorfor er det viktig å diskutere medvirkning?

- Debatten om medvirkning kommer aldri opp ved utenlandske universiteter. Hvorfor er den så viktig i Norge? spurte eksternt styremedlem Maria Strømme.

PST: Kina og Russland spionerer på norsk oljeteknologi

PST mener russiske, kinesiske og andre lands etterretningsorganisasjoner henter informasjon om den Norske oljesektoren.