Forskningstiden opprettholdes

NTNUs syn i forbindelse med fusjonen er at de ansatte i de institusjonene som fusjonerer opprettholder sin avtalte tid til forskning. For en ansatt i kombinert vitenskapelig stilling i dagens NTNU vil dette typisk innebære en 50/50-fordeling mellom tid til forskning og undervisning, dersom ikke annen fordeling er avtalt. De ansatte ved høgskolene, der tradisjonen er variabel forskningstid, kommer inn i en fusjonert institusjon med sin forskningstid. Det har ikke vært uttrykt forventninger om overføring av ressurser fra lederne i fusjonspartnerne.

Det pågår debatt om forskningstid – og om fusjoner. Ansatte ved NTNU har fryktet for redusert tid til forskning i en fusjon med høgskoler, begrunnet i at de vi fusjonerer med har en vesentlig mindre ressurs til forskning i sin grunnfinansiering enn de gamle universitetene. Andre oppfatter at NTNUs ledelse går til angrep på den norske universitetsmodellen tuftet på enheten mellom forskning og undervisning.

Ideal: Undervisning basert på forskning

Ved NTNU står idealet om at undervisningen skal være forskningsbasert sterkt. Vi rår over store forskningsressurser. Det er i vår alles interesse å forvalte disse ressursene godt. God utnyttelse av forskningsressursen er en forutsetning for at vi kan delta i den globale kunnskapsutviklingen og gi vårt bidrag til «Kunnskap for en bedre verden». Det er en lederoppgave å sørge for at aktive og produktive forskere får best mulig betingelser for å forske og publisere resultater av sin forskning. Bedre organisering av andre oppgaver for å sikre sammenhengende tid til forskning er et tiltak. Et annet kan være å sikre at noen ansatte i perioder får mer enn 50 prosent forskningstid, slik vi legger opp til i Stjerneprogrammet for eksempel.

Vi erfarer at det er økende lederoppmerksomhet omkring bruken av – og resultatene fra - forskningsressursen. Ikke bare ved NTNU, men også ved andre universiteter. Fra vår side har det ingenting med fusjonen å gjøre.

Vitenskapelig publisering er det mest synlige resultatet av FoU-virksomheten. Selv om publisering av forskning ikke er det eneste eller nødvendigvis det viktigste resultat av FoU, så er vitenskapelig publisering et avgjørende virkemiddel for kunnskapsspredning for et universitet. Et av målene i NTNUs publiseringspolitikk (2014-2020) er at ansatte som er tildelt ressurser til forskning skal ha dokumenterte resultater i form av vitenskapelige publikasjoner. Publisering er en forutsetning for at kunnskapen gjøres enkelt tilgjengelig for dem som ønsker å bruke den. Det er nødvendig for å bidra til merittering og gode karriereveier for den enkelte vitenskapelig ansatte. Og bare slik - gjennom publisering i kanaler med høyt vitenskapelig gjennomslag - kan vi nå målet om at NTNU skal hevde seg internasjonalt.

Å telle p-poeng ikke alltid best

Å telle publikasjonspoeng er en måte å måle publiseringsaktivitet på, men ikke alltid den beste. Få og gode publikasjoner kan i mange tilfeller være et bedre mål å strekke seg etter enn et høyt antall publikasjoner. Likevel gleder vi oss over at veksten i publikasjonspoeng har vært særlig sterk ved NTNU i den siste tiårsperioden. Men hos oss, som ved andre norske universiteter, er variasjonene store. 15 prosent av de ansatte står for 50 prosent av publikasjonspoengene. Sagt på en annen måte; 85 prosent av de ansatte står for de resterende 50 prosentene. En liten gruppe ansatte publiserer altså mye, noen svært lite, enkelte ingenting. Et av målene i publiseringspolitikken er at vi skal legge til rette for at den enkelte ansatte kan realisere sitt potensial gjennom hele karrieren. Lav eller manglende publisering skal først møtes med positive tiltak. Det bør være et naturlig tema for medarbeidersamtaler, og det er et ansvar for leder og ansatt i fellesskap å finne gode tiltak for publiseringsaktivitet.

Samtidig vet vi at ikke alle vil være i stand til å publisere. Ved NTNU har vi skrevet og sagt at det kan være aktuelt å endre arbeidsoppgaver for ansatte uten dokumenterte resultater av forskning (eller kunstnerisk virksomhet). Det kan altså være aktuelt å gi økte tidsressurser til undervisning, til formidling, til anvendelsesorientert virksomhet, som alt sammen også er en viktig del av universitets oppgaver. I dialogmøtene med institutt- og fakultetsledelse både i 2013 og 2014 har publiseringsmønster vært et viktig tema, basert på gode data på instituttnivå. Det ser ut til å være en felles forståelse av at det ikke er rimelig at ansatte som over tid ikke kan dokumentere resultater av forskningstiden, skal opprettholde en like raus ressurs som de som yter mye. Det ser dessuten ut til å være en erkjennelse at en god personalpolitikk kan være å tilpasse arbeidsoppgavene til den enkeltes styrker og kapasitet i noe større grad enn hva vi gjør i dag.