Om endringer ved universitetet

Det var utenkelig at de faglige representantene skulle fratas stemmerett, og vedtaket innledet stillingskrig mellom vitenskapelige ansatte og ledelsen. Hva er vel ensomheten ved en slik stilling, og hva er vel et eventyr om fusjon dersom det vitenskapelige handlingsrom er fraværende?

En ledelse er i utgangspunktet satt til å være valgte tjenestemenn for fagpersonalet i fellesskap, ved en demokratisk styreform der alle bidrar til visjon, retning, fordeling og samhandling, og der alle tar avgjørelser. Fellesskapet brytes imidlertid gradvis ned ved et annet system som har helt andre prioriteringer og planer, og der ledertroppen tar avgjørelsene. De oppdaget snart at det ikke var så enkelt.

Den politiske oppslutning om høringsforslaget var vilkårlig og uten reell forståelse av universitetets ånd, og vil føre til irreversible endringer. Det handler, slik jeg ser det, om å tøyle vitenskapelige ansatte gjennom å implementere nye styreformer og strukturer: en egen ansatt rektor og ekstern styreleder, der eksterne representanter kan få flertall, og der studenter ikke hører på faglige ansatte. Gjennom en slik ekstern styremodell vil politikerne presse styret til å kutte samarbeidet med vitenskapelige ansatte, selve hjernen i institusjonen. Ansatte ender opp med et konsern som retter fokus på markedets muligheter.

Vi ser framveksten av målrettede programmer som utformes i tråd med politiske interesser og styres via ressurstildelinger. Systemet binder kreativiteten så vel som friheten og undergraver felleskapets verdier og kulturen. Ved den måten høringsnotatet er blitt til på- uten reell høring, uten reell frist og reell bestemmelsesrett- ser vi at den politiske ledelsen tar et endelig grep om vitenskapelige ansatte. For hvilken mulighet har forskeren i en tid der ytre faktorer som omdømme og penger er styrende, og der personens indre drivkraft og fellesskapet ikke har vekt?

Høringsforslaget føyer seg inn i rekken av tiltak og prosesser som går på bekostning av kollektiv viten og faglige interesser. Vi ser en ny form for «byttehandel» der intellektuelle verver seg til «utvalg» for å lage hypoteser ut fra politisk diktat. Vi ser studenter som gir styringsinformasjon om ansatte oppover i systemet. Tilsynsorganet Nokut innfører et ubrukelig navigasjonssystem der de ber studentene lete etter foreleserens «undervisningskvalitet». Dette til tross for at studenten bare kan vurdere hva han selv evner å få med seg. Både faglig kvalitet og påkjenninger ligger konstant hos underviseren, og her kan ikke studenten «hjelpe».

Ansettelsen av instituttledere ble radikalt endret i det øyeblikk de ble eid av ledelsen. Når instituttledere ikke lenger er valgt av fagenheten ved instituttene, kan ledelsen styre instituttet både hva angår stillinger, satsninger og ressurstildelinger, og overse ethvert tilløp til sannhet, moral, inspirasjon, aspirasjon. En eid instituttleder tjener interessene til ledelsen spesielt og til reformer generelt, og ikke vitenskapelige ansattes interesser. Vi ser altså to helt ulike interesseområder støte sammen i etterkant av omstillingen der ansatte etter hvert må nøye seg med «målrettet samarbeid» under markedets logikk. Universitetet rammes slik i dypet av sin sjelelige grunnvoll og ide.

Adm. Direktør i forskningsrådet, Arvid Hallèn, har på sin side utformet en «nasjonal strategi for humanistisk forskning». I evalueringen av humaniora konkluderer han med at miljøet er «fragmentert» på grunn av « for mye individuell forskning, og færre større forskningsprosjekt», og han hevder at det ikke er tilstrekkelig «masse» til å løfte forskningen. Det kommer muligens av det faktum at store prosjekter trekker til seg alle midlene fordi omdømme og synlighetsrangering er blitt et det nye kvalitetskriteriet. Da er ikke er mulig for smale fagmiljø å få midler til prosjekter, laboratorium og assistenter. Hallèn peker videre på at penger er knyttet til studentgjennomstrømning, og at fag legges ned fordi de «står i konkurranseforhold til hverandre». Det er med andre ord konkurranseprinsippet som er nedfelt i systemet.

I tillegg til «fragmentering» hevder Hallèn at humanistiske fag har «lite samfunnsrelevans» Her kan vi skimte politisk tenkning både i strategi og språk: å samordne miljøene under forskningsprosjekter som tjener samfunnets «behov» vitner om at forskningen skal tjene rene samfunnsøkonomiske hensyn. En forsker får status som agent for regjerende makter som står for «utvikling og drift av sentrale programområder.» For målet er å «konkurrere om eksterne midler nasjonalt og internasjonalt, og samtidig synliggjøre den samfunnsmessige relevansen» poengterer Hallèn. Det er med andre ord materielle faktorer som «størrelse» på prosjektene og midlene som er kvalitetsmål, og ikke kvalitet i seg selv som gir tilgang til midler.

Små fag innen humaniora skal i følge Hallèn «kartlegges» med «tiltak for arbeidsdeling» og forskningsrådet skal stille «tydelige krav om samarbeid». Et eksempel han trekker fram er prosjektet «språkkompetanse i næringslivet». Det skal også opprettes «forskerskoler» med «forskeropplæring» altså en slags «talentfabrikk», og antallet forskere må dobles i følge myndigheten. Det er allerede utviklet forskerutdanningsprogrammer ved fakultetene, og nå altså forskerskoler. Disse programmer ligger fjernt fra ideen i Forskningsrådets egen overordnede strategi for 2015-2012: Forskning som bærer preg av innovative og bærekraftige satsninger. Begge har frihet og ansvar som indre forutsetning.

Den programmerte retning som universitetet er på vei inn i følger ikke i fotsporene til Madame Curie, Einstein, Darwin, Isaac Newton og Kopernikus. Det var friheten, noe prøvende i personen som gjorde at Kopernikus kom fram til den heliosentriske teorien, i opposisjon til det rådende allmenne programmet. Det var personligheten og originaliteten til Marie Curie som gjorde at hun oppdaget strålingen i atomets struktur, og fikk Nobelpris to ganger. Nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser sa at de lyktes fordi de hadde fått arbeide med det de ønsket fra begynnelsen av.