Nå legges Norges lærerhøgskole ned for godt

Navnet NTNU er fra 1996: Da ble Norges tekniske høgskole og Norges Lærerhøgskole slått sammen til en enhet. Norges tekniske høgskole ble plassert i Trondheim by i 1910 og Norges lærerhøgskole kom på plass i 1922. Begge institusjonene fikk etter hvert stor nasjonal tyngde, noe vi trøndere var utrolig stolte over.

De to høgskolene ble på 1960-tallet etter hvert samlet under begrepet Universitetet i Trondheim. Miljøet på Gløshaugen valgte likevel å beholde sitt gamle navn NTH mens Norges Lærerhøgskole i 1984 valgte å skifte navn til Den allmennvitenskapelige høgskolen (AVH).

I perioden fra 1980 til 1996 var undertegnede rektor ved Pedagogisk seminar ved Norges Lærerhøgskole og AVH. Fra 1985 fungerte også lærerutdanningsenheten som et slags fakultet hvor lederen hadde fast plass i høgskolestyre på Dragvoll. Dette fungerte meget bra politisk og faglig. Den praktiske lærerutdanninga ble da tatt godt vare på, og Norges lærerhøgskole spilte på denne tida en avgjørende rolle på det nasjonale plan. I denne perioden fikk vi også et samarbeid med Gerhard Schønings skole, som ble den første universitetsskole i Norge etter amerikansk modell. Prosjektet startet med et doktorgradsprosjekt for en av våre ansatte, som tok utgangspunkt i klasseromspraksis.

I mai 1995 vedtok Stortinget at Universitet i Trondheim samlet skulle bli Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, og det vedtaket måtte vi alle bøye oss for.

I august 1997 presenterte jeg på Lerchendal gård en bok om AVH, som var skrevet av Astrid Wale. Jeg var valgt som leder for redasjonskomiteen for dette bokprosjektet. Denne boka skulle primært behandle perioden 1982-1996 da Norges lærerhøgskole ble avviklet som egen nasjonal høgskole. Under presentasjonen av boka var også daværende rektor ved NTNU, Emil Spjøtvoll, til stede. Jeg la i min tale vekt på at NTNU hadde to fundamentale bein å stå på. Det var teknologisk utdanning og lærerutdanning. Rektor Spjøtvoll uttalte til meg etterpå at han var fullt enig i min beskivelse av de to fundamentene. Dette gjorde at jeg følte meg beroliget i både sinn og sjel.

Etter 1996 ble ikke den praktisk pedagogiske enheten lagt inn som et fungerende fakultet. Enheten fikk raskt navnet Program for lærer-utdanning, og ble en del av SVT-fakultetet. Enheten valgte flinke og praksisorienterte ledere, som også hadde utrolig god støtte av dekanene ved fakultetet. PLU-enheten vokste nå så mye på kort tid at det var utrolig at det kunne skje.

Så kommer vi fram til dagens situasjon. Som leder for lærer-utdanningsenheten i 16 år, fra 1980 til 1996, er det helt sjokkerende for meg at NTNU ikke foreslår at en må opprette et eget fakultet for lærerutdanning, slik tre tidligere ledere ved PLU og styret i HiST ønsker seg.

Lærerutdanninga ved NTNU blir den største i Norge når HiST og PLU går sammen. Da er det ufattelig for meg at rektor Gunnar Bovim og NTNU-styret ikke ser at et eget fakultet for lærerutdanning er det beste både nasjonalt og regionalt. Det er helt håpløst faglig å legge den praktisk pedagogiske utdanning til et slikt hybrid-fakultet som det nå er tale om. Det vil også i tillegg være interessant om en hadde en visjon om å legge et slikt stort lærerutdanningsfakultet til Dragvoll. Her er det en prisbelønt universiterscampus som fortjener å bli brukt av kommende studenter. For meg virker det håpløst av avstanden fra Dragvoll til Gløshaugen er for stor når NTNU får egne avdelinger i Ålesund og Gjøvik. Hvor er den logiske tankegangen i dette?

Jeg beklager at jeg som «Kongelig Kårkaill» nå ikke greier å tie om mitt syn på framtidig struktur for lærerutdanninga ved NTNU, men snart blir det vel også slik at en doktorgrad har mer å si for en fast stilling i lærerutdanning ved NTNU enn praksis i skolen. Da blir det heller ikke lett for lærerne ved universitetsskolene på Charlottenlund.