Lesesalen er formidlingsfri sone

I dag blir studenter i liten eller ingen grad forberedt på å formidle kunnskap til befolkningen. Tusenvis av oppgaver med tidvis publiseringsverdig kvalitet går i glemmeboken. Denne motvilligheten til formidling nedarves fra foreleser til student. Er det på tide å sette formidling på timeplanen til landets håpefulle?

Oppgavene ingen leser

Hvert år leveres tusenvis av hovedfag- og masteroppgaver til landets universiteter. I vitenarkivet NORA ligger det i skrivende stund 72 900 studentarbeider. Et absolutt mindretall av disse har vært utenfor akademias høye murer. Dette selv om mange av de oppleves relevante. Bare på førstesiden får jeg lyst til å lese Christian Wendelborg sin oppgave om mobbing, krenkelser og arbeidsro i skolen. Eller hva med denne fra Norges Idrettshøgskole, hvor Solveig Sørdal har intervjuet pasienter med spiseforstyrrelser om hvordan de opplever kostholdsterapi? Et uttømmelig arkiv med friske perspektiv på aktuelle tema fra den oppvoksende generasjon er i praksis gjort utilgjengelig for samfunnet.

Dette representerer et problem for sunn kunnskapsutvikling. Studenter instrueres i å søke i vitenskapelige databaser og oppfordres til å bruke publiserte artikler av ny dato. Jo flere siteringer jo bedre, desto høyere impact factor desto mer kredibelt. Studentoppgavene er nederst på evidenshierarkiet, men er de virkelig av så dårlig kvalitet at bør overses?

Vi risikerer at studenter som kunnet replisert og bygget videre på tidligere studentarbeid går glipp av viktig fagutvikling. Enten anser vi ikke studentarbeid som forskning, eller så gjelder ikke prinsipper om kumulativ forskning for studenter.

Samfunnet investerer store beløp i hver enkelt student, men risikerer å få lite tilbake. Folk flest finansierer utdanning av et knippe utvalgte, kloke hoder. Skrekken er at de aldri hører noe mer fra studentene som har nytt godt av deres skattepenger. Det bidrar til lite gjennomsiktighet og styrker et kunnskapsmessig klasseskille i befolkningen. Videre er det grunn til å spørre om universitetene og høgskolene ivaretar sitt samfunnsoppdrag om formidling når studentarbeidene neglisjeres.

Høy samfunnskostnad – lav nytteverdi?

I dag blir mange studenter uteksaminert uten å ha gjennomgått en eneste reell muntlig prøve. For undertegnede innebærer 6 års studieløp ingen muntlig eksaminasjon overhodet. Andre debuterer på formidlingsscenen først når de skal forsvare sin egen masteroppgave. Med andre ord er vi gjort lite skikket til å presentere vitenskapen som er tilegnet oss.

Dette er problematisk, fordi formidling av fagstoff er krevende. Bare spør en av landets ledende avisredaksjoner, som opplever at akademikere leverer absurd dårlige manus. Størst blant utfordringene er kunnskapens forbannelse; det er vanskelig å se for seg at leseren ikke vet det samme du vet. Årevis blant doktorander og professorer gjør oss lite egnet til å ta den uinformerte leserens perspektiv. Forenkling er en kunst hvor nyanser og kompleksitet må vike. Dette kommer ikke av seg selv.

Se for deg en høyt motivert og kunnskapsrik student på et prestisjetungt studium. Vedkommende har arbeidet tyve ukentlige timer med masteroppgaven sin over det siste året. Studiet finansieres av staten og kaffen av Lånekassen. Han leverer en fremragende besvarelse med potensielt stor samfunnsnytte og får toppkarakter. Ingen publisering. Ingen formidling. Arbeidet har kun tjent studenten egen CV, og kanskje et lite knippe spesielt interesserte som har fått gleden av å lese den.

Innfør formidlingskrav til studenter

Det er naturligvis ikke umulig for studenter å melde seg på formidlingskarusellen. En mulighet er å benytte det frivillige initiativet Masterbloggen, som opererer under parolen om at masterstudentenes kunnskap bør aktiveres, ikke arkiveres. Enn om universitetene kunne tenkt likedan. Noen studenter skriver dessuten kronikker eller blogger om oppgaven sin og enkelte deltar endog i konkurranser som Forsker Grand Prix. Få har imidlertid tid, overskudd eller mot til dette.

Hvis erfarne forskere har formidlingsaversjon er det ikke rart om holdningen forplanter seg nedover i rekkene. Derfor bør det innføres formidlingskrav også til studentene. Kanskje som en del av de eksisterende rammene, eller som egne fagkoder. Det vil være krevende, men ikke urimelig, å forvente at studenter skal dele sjenerøst av sin hardt ervervede kompetanse. Jeg ser for meg blogginnlegg gjennom instituttenes etablerte kanaler, en liten presentasjon på YouTube eller et posterbidrag på en konferanse. Det tror jeg kunne motivert mange som sitter i innspurten på oppgaveskriving, det kunne gitt faglig og personlig selvtillit i møte med arbeidsmarkedet – og ikke minst; gitt kunnskap tilbake til skattebetalerne.