Ivar Arnljot Bjørgen 1934 – 2018

Det var med sorg vi mottok budskapet om at professor Ivar Arnljot Bjørgen døde fredag den 23. november. Med ham forsvant en av bærebjelkene i norsk psykologi, men like mye var det selve grunnleggeren av psykologien i Trondheim som dermed gikk bort. Han kom til Trondheim for å bygge opp psykologi-faget da Norges lærerhøgskole og NTH ble slått sammen i 1967 for å danne kjernen i det nyetablerte Universitetet i Trondheim. Da var han forholdsvis alene om å forvalte psykologien, men ble allikevel raskt identifisert med psykologien gjennom å være mer eller mindre eneansvarlig for denne delen av De forberedende prøver; en prøve som alle studentene ved den Allmennvitenskapelige høgskolen (AVH) måtte ta.

Ivar brakte med seg stor faglig autoritet da han kom til Trondheim. Han hadde vært assistent og nær samarbeidspartner med professor Harald Schjelderup, som hadde vært den ubestridte faglige autoriteten i Oslo gjennom flere tiår. Likevel fulgte ikke Ivar opp Schjelderups interesse for Freud og psykoanalysen, men dro heller til USA og fikk anledning til å arbeide nært med Abraham Maslow, men også delvis Burrhus F. Skinner. Heller ikke de satte altfor dype spor i Ivars egen forskning. Han var mest interessert i spørsmålet om hva som er meningsfull læring. Dette ble hovedtemaet i hans doktoravhandling fra 1964, og den fikk stor anerkjennelse. Gjennom strenge eksperimenter viste han at meningsfulle assosiasjoner er en vel så effektiv læringsform som tvungen innøving.

Denne fokuseringen på meningsfull læring har vært en ledetråd i det meste av det Ivar har beskjeftiget seg med i ettertid. Han hadde imidlertid ingen lettvint oppfatning av meningsfull læring. Ivar var opptatt av at læring krever arbeid. Det er også i dette perspektivet hans understrekning av «Ansvar for egen læring» må bli forstått. Det å ta ansvar er mer krevende enn å la seg lede. Likevel mente han at det er ved å ta ansvar man får eierskap i kunnskapen. Derfor forsøkte han å skape ansvar og eierskap blant elever og studenter ved å vise vei, men samtidig åpne opp for studentenes egne valg og individuelle retninger. Så lenge denne kombinasjonen ikke ble fulgt kom slagordet om «Ansvar for egen læring» lett i motsetning til det som var tanken bak, noe Ivar var svært opptatt av å påpeke de siste årene.

Helt siden doktorgraden var Ivar opptatt av at det å lære ikke kunne reduseres til å være et rent teknisk problem. Man måtte gå inn i og forstå det enkelte menneske for å kunne opparbeide et felles ansvar, enten det var for læring eller miljø. Dette var tydeligvis hans ledetråd i livet også. Derfor var Ivar en helt usedvanlig kollega. Han var i stand til å se hver enkelt, men også til å gi støtte til den som trengte den. De siste tiårene gikk han mer og mer inn i denne rollen, der det så ut til å være viktigere å se menneskene fremfor prestasjonene. Dette gjaldt ikke bare ansatte, men også studenter. Siden årtusenskiftet ble han derfor mer og mer opptatt av å følge opp hvordan vi organiserte undervisningen på vårt eget institutt. Dette ble fulgt opp i systematiske evalueringer som ble publisert i en rapportserie kalt «Læringsmøter». Navnet forteller hva som ble viktig i læringen, nemlig meningsfulle møter mellom det kjente og det ukjente. Så sterkt gikk Ivar inn i dette arbeidet at hans gjerning ikke bare ble lagt merke til blant våre studenter, men også av elevene ved landets videregående skoler. Derfor ble han også utnevnt til æresmedlem av Elevorganisasjonen av Elevtinget i 2007.

Dette var kanskje en av de prisene han skattet høyest. Og akkurat det viser også hva vi kolleger er ham evig takknemlig for, nemlig at han så på den enkelte – høy eller lav – som en ressurs som måtte tas på alvor. Slik fikk han alle til å ta ansvar og slik vil han bli stående som et lysende eksempel til etterfølgelse, men også som et merkbart savn.

På vegne av kolleger ved Institutt for psykologi

Ute Gabriel, Instituttleder