- Sammenslåing er et høyrisikoprosjekt for NTNU

KRONIKK:

Sammenslåing eller ikke? Og i tilfelle med hvem? Dette er et sentralt spørsmål for alle som jobber i UH-sektoren, og er, som Foss understreker i sitt innlegg, antagelig mye viktigere for NTNU fremover enn Campus-debatten. Derfor er det prisverdig at både styret og rektor har vært tydelig på at de ønsker på bordet alle argumenter for og imot sammenslåing, og alle argumenter for hvem vi bør og ikke bør slå oss sammen med. Jeg kommer derfor her med mine vurderinger.

Kanskje det aller viktigste forholdet å tenke over er de ulike arbeidsbetingelsene man har som vitenskapelig ansatt ved NTNU i forhold til ved høgskolene. Normaltilfellet for vitenskapelige tilsatte ved NTNU er 50/50 fordeling mellom forskning og undervisning, og muligheter for forskningspermisjon for lengre perioder. For høgskolene er normalsituasjonen en mye lavere forskningsandel, og ingen muligheter for forskningspermisjon. Det å slå sammen to (eller flere) organisasjoner med ulike arbeidsbetingelser for samme tilsattgruppe vil være en stor utfordring, siden få ting sliter mer på et arbeidsmiljø enn at samme ansattgruppe har ulike arbeidsbetingelser. Samtidig vil det reise stor motstand innad på NTNU dersom de som i dag har NTNU-betingelser skal miste disse. Det synes derfor avgjørende for å skape ro innad i organisasjonen at rektor kan love at uansett utfall av SAKS, så garanterer han at ingen vil få endrede arbeidsbetingelser etter en eventuell sammenslåing, med mindre de selv godtar dette. En slik garanti vil fristille NTNU-ansatte til å vurdere sammenslåing på et selvstendig grunnlag, uten å skulle ta hensyn til effekten på egne arbeidsbetingelser. Motsatt, vil mangel på en slik garanti skape stor usikkerhet og gi grobunn for mistanker om at en sammenslåing kan bli brukt som argument for å endre arbeidsbetingelsene. Dette er muligens det sterkeste argumentet mot en sammenslåing med en eller flere høgskoler, og det er derfor tvingende nødvendig at rektoratet og styret sørger for ro rundt denne problemstillingen.

En avledet problemstilling er at dårligere betingelser for forskning på høgskolene gjør at høgskolene i dag naturlig nok presterer betydelig dårligere enn NTNU på tellekanten publiseringspoeng per vitenskapelig ansatt. NTNU har forbedret seg mye på dette området de senere årene, og en sammenslåing med en eller flere høgskoler vil sette dette kriteriet betydelig tilbake for mange år fremover. HiST produserer for eksempel mindre enn halvparten av de publiseringspoeng per ansatt som NTNU gjør, og andre mulige partnere som Høgskolene i Gjøvik og Narvik ligger enda dårligere til. Sammenslåing vil derfor helt klart svekke forskningen, og antagelig vil det ta mange år med kvalifiseringsprosesser før vi er tilbake der vi var før sammenslåingen. Ved en eventuell sammenslåing vil det derfor være avgjørende at NTNU får penger til å sette i verk tiltak innenfor dette området, og at departementet i tillegg er inneforstått med at uansett ressurser, vil NTNU på kort og mellomlang sikt prestere dårligere på denne tellekanten (publiseringspoeng pr vitenskapelig stilling).

En mulig bekymring kan også være at regjeringen har gitt signaler om at selv om det skal bli færre institusjoner, betyr ikke det nødvendigvis at det skal bli færre læresteder. Hvis dette skal tolkes til at et sammenslått NTNU ikke kan få lov til å nedlegge campuser, vil dette nødvendigvis måtte medføre at både vitenskapelig personale, administrativt personale og ikke minst ledelse må reise betydelig mer enn de gjør i dag. Vitenskapelig personale må jo ut på alle lærestedene for å undervise, og de må reise for å treffe sine nye kolleger og diskutere forskningsprosjekter med disse. Administrativt personale må reise mer fordi man må regne med at strukturen blir slik at institutter og fakulteter vil dekke ulike geografiske campuser (for eksempel må et teknologifakultet kanskje regne med å omfavne læresteder både i Narvik, Trondheim, Ålesund og Gjøvik). Ledere på ulike nivåer vil også måtte påregne mer reising av samme grunn som administrativt ansatte. Dette vil påføre nye NTNU betydelig større driftsutgifter per ansatt, og vil også føre til at mye tid som kunne vært brukt til forskning og undervisning går bort i reising. Det er derfor et avgjørende premiss om nye NTNU får lov til å legge ned læresteder, for hvis svaret er nei, vil dette bety at driftskostnadene ved det nye NTNU vil være permanent høyere enn de er i dag, eller det vil tvinge frem en organisering langs geografiske begrensninger som vil redusere det faglige utbyttet av en sammenslåing.

Uansett vil enhver sammenslåingsprosess føre til at mye penger og mye ledertid vil måtte brukes i de nærmeste årene på å jobbe med fusjonsprosessen. Man må forvente at det vil ta minst 3-5 år før man i det hele tatt er i nærheten av det nivået på effektivitet som man hadde hver for seg før fusjonen, og enda noen år før man kan hente ut eventuelle gevinster. I denne tiden vil man slite med å kunne prioritere noe annet enn interne endringsprosesser der fakulteter og institutter skal omorganiseres og fagpersoner og administrasjon skal flyttes rundt og det skal skapes nye rutiner for hele virksomheten. Det er derfor viktig at rektoratet stiller krav om at departementet må være med å finansiere denne overgangsfasen, slik at effekten på den faglige virksomheten dempes mest mulig, og det faglige utbyttet blir størst mulig fra dag 1.

Min konklusjon blir derfor at sammenslåing er et høyrisikoprosjekt for NTNU. Sammenslåing med en eller flere høgskoler vil bety år med fokus kun på fusjonsprosessene der man jobber med å reorganisere, oppgradere kompetanse og reforhandle arbeidsbetingelser, og uansett vil vi komme ut med et noe svakere forskningsmiljø enn det man har i dag (sett i forhold til forskning per ansatt i vitenskapelig stilling). Spesielt kritisk blir dette dersom for eksempel Universitetet i Oslo slipper sammenslåing. Da vil de kunne konsentrere seg fullt og helt om faglig virksomhet, og vil ha mulighet til å skaffe seg et kvalitetsmessig forsprang på NTNU (og alle andre som må jobbe med fusjonsprosesser), som vil bli svært vanskelig å ta igjen.

Hvis man likevel skulle ønske å jobbe for sammenslåing med en eller flere høgskoler ønsker jeg at styret og rektor sørger for å skape indre ro rundt prosessen ved å garantere at dagens arbeidsbetingelser for NTNU-ansatte ikke vil bli berørt, og at de sørger for at departementet stiller opp med ressurser til å dekke merkostnadene ved de omfattende omstillingsprosessene som må til.

LES SVARET FRA GUNNAR BOVIM: - Jeg forstår usikkerheten

Les flere ytringer her.