Rike trøndere velkomne til å følge Trond Mohn

Onsdagens gave på 40 millioner kroner fra Trond Mohn blir ønsket særdeles velkommen. Den setter universitetssykehuset i stand til å kjøpe en syklotron, en partikkelakselerator som produserer radioaktive stoffer til bruk i PET MR- og PET CT-undersøkelser. Resultatet blir en firedobling av diagnosekapasiteten for kreftpasienter. I tillegg vil Det medisinske fakultet på NTNU få et langt mer avansert forskningsverktøy.

Den velhavende bergenseren Trond Mohn har gitt store beløp til forskning og andre gode formål i lang tid. Den første, store gaven han husker selv, er 600 000 til en basketballhall heime i Bergen. Det tilsvarte årslønna hans den gangen. Aller høyest rager den ferske gaven på en milliard kroner til Bergen Forskningsstiftelse. Til sammen har han gitt bort tre milliarder kroner.

Hvor blir det av trønderne?

Enn så lenge mangler Trond Mohn trønderske likemenn og kvinner. Dekan Stig Slørdahl ved Det medisinske fakultet på NTNU er blant dem som har kommentert denne situasjonen gjentatte ganger. Blant annet skjedde det i 2009, da han møtte Fred Kavli første gang.

Etterpå skrev Slørdahl i bloggen sin på forskning.no: «Vi har store planer innen nevrovitenskap i Trondheim. Kavli-instituttet har gitt oss en fantastisk mulighet til å satse enda mer.» Og videre: «Fred Kavli har gitt et viktig bidrag for at vi skal lykkes. Nå håper vi at også andre givere kommer på banen. Ennå mangler vi i Trondheim og Midt-Norge enkeltpersoner med sterke finansielle muskler som ønsker å bidra til at landsdelen skal markere seg innen medisinsk forskning. Vi kan tilby at navnet deres knyttes til forskning i verdensklasse.»

Aldri for seint

Overfor Universitetsavisa gjentar Slørdahl oppfordringen:

- En gave til vitenskapen er en måte å sikre seg et ettermæle på. Rockefeller var ingen søndagsskolelærer, men i dag er det få som husker forretningsmetodene hans. Vi husker de rause gavene.

- Synes du midtnorske krøsuser burde ha dårlig samvittighet?

- Nei. Folk må bruke pengene sine som de selv vil. Jeg er ikke ute etter å moralisere, bare å vise muligheten. Og det er aldri for seint. Fred Kavli begynte ikke å gi bort penger før han hadde pensjonert seg og solgt virksomheten sin. Olav Thon har nettopp opprettet en stiftelse.

- Har du noen teori om hvorfor trønderne lar være å entre denne arenaen?

- Det kan ha med ulike kulturer å gjøre. De varierer jo både innenfor hvert enkelt land og internasjonalt. Både Sverige og Danmark har store forskningsstiftelser, slik som Carlsberg-stiftelsen.

I USA kan du komme inn på sykehus der hver eneste benk har et navn fra personen som har gitt den. De har nok en sterkere filantropisk tradisjon enn oss. Her til lands forbinder vi gjerne givergleden med misjonskvinnene på Vestlandet som ga med basis i sin tro.

Har kapasitet

- I en av bloggene dine skriver du om The Giving Pledge, som ble initiert av Warren Buffett og Bill Gates, og der milliardærer forplikter seg til å gi bort minst halvparten av formuen sin til gode formål. Kunne du ha ønsket deg en trøndersk avlegger?

- Gjerne det, men det må rikingene få lov til å bestemme selv. Mitt poeng er hele tiden at dette er en mulighet til å få navnet sitt knyttet til noe positivt, sier Slørdahl.

En av bloggene hans om emnet avslutter med følgende setning: «Vi har for øvrig kapasitet til å ta imot mer penger til gode forskningsprosjekter.»

Bare stas

- Er slike gaver kun et gode? Burde ikke det offentlige ta seg av slikt?

- Jeg mener slike gaver bare er stas. At privatpersoner vil bidra til forskningen er utelukkende positivt. Selvsagt kunne man se for seg at det ble lagt så store bånd på bruken av midlene at de ble mer til skade enn til gavn, men noe slikt har jeg aldri opplevd.

Dessuten er jeg ikke enig i at forskning bare er et offentlig ansvar. Jeg synes folk med store formuer burde føle seg forpliktet til å bidra, sier Slørdahl.

Under onsdagens gaveoverrekkelse gjorde for øvrig Trond Mohn et poeng av at det overhodet ikke følger bindinger med gaven.

- Jeg mener tvert imot at forpliktelsen til å levere gode resultater blir større når man gir uten føringer, sa Mohn, som var «litt skuffet» over at ikke flere gir mer.