- Hva vil du med HiOA, Curt Rice?
- Et fantastisk spørsmål! Hva er det jeg vil med HiOA… Jeg vil at HiOA gjør en jobb for samfunnet – leverer kandidater og kunnskap til forbedring av samfunnet. Min sterkeste indre drivkraft i denne jobben er troen på høyere utdanning og forskning som løsningen på samfunnets største utfordringer. Dette er noe jeg tror sterkt på. I og med den jobben jeg nå har, har jeg fått anledning til å levere på denne motivasjonen. Hioa har en skarp profil som vi skal rendyrke – profesjonsutdanningsprofilen. Denne skal styrkes ytterligere gjennom forskningsbasert utdanning, som vi skal oppnå som universitet, sier Rice.
"Universitet" - bare fordeler, ingen ulemper
- Hvorfor må du bli universitet for å få til dette – hva er det dere oppnår på det viset, som dere ikke oppnår som høgskole?
- Når du stiller spørsmålet ditt på det viset, forutsetter du at du kan skille tydelig mellom universitet og høgskole. Det vil jeg påstå at du ikke er i stand til. Nordland, Bergen, Stavanger, og så videre – er alle universiteter. Hva er det de har til felles, som skiller dem fra Høgskolen i Oslo og Akershus? Det spørsmålet har jeg stilt statsråd Torbjørn Røe Isaksen flere ganger, uten at han har kunnet komme med et klart svar, sier Rice.
HiOA-rektoren mener statsrådens manglende respons har sin naturlige forklaring.
- Det forstår man – for det er ikke noe svar på det spørsmålet. Nevnte, påståtte skille går ikke på størrelse; ikke på mengde forskning; ikke på budsjettene – så hva går det på? Vi har to navn, ”høgskole” og ”universitet”, uten at vi er i stand til å definere forskjellen mellom dem. Da kan du spørre deg selv: Du er leder for en høyere utdannings- og forskningsinstitusjon, og du har valget mellom å hete høgskole eller universitet, hva vil du helst hete? Det er en annen måte å stille spørsmålet på. Det er ingen ulemper med å hete universitet, men en rekke fordeler. Universitetsstatusen gjør det lettere å få adgang til internasjonale konsortier som søker penger fra for eksempel EU. Bare fordeler, ingen ulemper, sier Rice, tenker litt, og legger til:
- Det jeg søker om er ikke å få bli universitet men å få hete universitet. Alt det som kreves for å bli det, finner du i dag ved HiOA.
- Dette har ikke statsråden tatt inn over seg
- Men å være universitet er krevende – for eksempel ser man at det nyslåtte Nord Universitet er satt under tilsyn av akkrediteringsorganet Nokut før den nye farkosten er formelt sjøsatt?
- Men her har vi en interessant problem. Statsråden må ta inn over seg at hans strukturendringer fullstendig har utvisket skillet mellom høgskole og universitet. Da blir snakk om akkreditering og eventuell avskilting meningsløst. Dette tar han ikke helt inn over seg, sier Rice, tenker seg om og tar sats:
- Jeg synes det er kjipt at høgskolene i Ålesund og Gjøvik gjennom fusjon får skilte seg som universitet uten noen form for akkrediteringsprosess, mens vi altså utsettes for tung kontroll.
Konflikter, hvilke konflikter
- Det fins allerede et universitet i Oslo, nemlig Universitetet i Oslo. Hvordan ser du for deg forholdet mellom de to – i ideal forstand, samt hvilke faktorer kan forårsake konflikt?
- Fagmessig er de to institusjonene svært komplementære. Vi driver begge med lærerutdanning, men på ulike nivå. Vi er komplementære innen helse, med svært lite overlapping; ingeniørutdanning har ikke UiO veldig mye av. Så vi utfyller hverandre. Så til sammen tilby de to institusjonene et høyre utdannings økosystem som utgjør et regionalt, og nasjonalt, tyngdepunkt.
- Og mulige konflikter?
- Tja, hva skulle det være? UiO har en inkluderende rektor, som inviterer oss inn til samarbeid. Forholdene for samarbeid er de beste. Men om du presser på… Finansiering av stipenidatstillinger er et felt vi konkurrerer på. Her er vi ferske i faget. UiO har holdt på i generasjoner og har masse erfaring. Vi har ikke veldig mange stipendiatstillinger, om lag 100, og mange av dem finansierer vi selv. Dette er for øvrig et paradoks, at de mindre og fattigere institusjonene selv må finansiere stipendiatene sine.
- Man kunne jo tenke seg at dere slo dere sammen – så ville en samlet institusjon, om ikke annet, gjort det skarpt på de globale rankingene? Det ville ikke stått på deg?
- Nei.
- Hva synes du om at din kollega ved UiO har vist så lite begeistring for tanken?
- For det første: Jeg har ikke diskutert sammenslåing med Ole Petter Ottersen, så hva han mener om den saken vet ikke jeg. Så vil jeg si at UiO er landets sterkeste forskningsinstitusjon. Rektor ved denne institusjonen har ansvaret for å bevare og videreutvikle den posisjonen. Dette er denne rektoren opptatt av. Fra min posisjon ønsker jeg at UiO bevarer den posisjonen, og jeg mener at Ottersen gjør den jobben aldeles utmerket.
Ressurskrevende fusjon
Uansett: HiOA og UiO er til sammen en sterk konkurrent til NTNU?
- Det vil det være, uansett styreform – dersom vi klarer å samarbeide på en god måte.. Da vil Norge i Oslo og Trondheim ha to sterke kunnskapsbyer.
- Fusjon mellom HiOA og UiO er meget lite sannsynlig i overskuelig framtid. Hvordan ser du på den pågående fusjonen ved NTNU – samt det faktum at det i det hele tatt blir fusjon?
- Det er helt klart at den fusjonen som nå pågår der krever penger og andre ressurser som ellers kunne gått til forskning. Så er også sammenslåinger over store geografiske avstander vanskelig. Jeg var selv med på sammenslåingen av Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø, og det gikk meget bra. At NTNU fusjonerte med HiST er ganske naturlig. Men fusjonene med Gjøvik og Ålesund skaper andre typer utfordringer. Det vil kreve ganske store ressurser å integrere dem i moderinstitusjonen.
Om Rice var NTNU-rektor
- Aner vi en kritisk distanse til vedtaket om fusjonen her?
- NTNU har valgt å bruke midler på denne fusjonen; midler som ellers kunne vært brukt på andre ting. Å påpeke det kan ikke være kontroversielt. NTNU har vært innovative når det gjelder finansiering av grunnforskning, med stjerneprogrammet og Moser-satsingen og flere ting. Det er fort gjort at finansieringen av fusjon påvirker hvor mye ressurser som er tilgjengelig for andre typer forskning. Men på den andre siden vil NTNU få en sterk tilstedeværelse i en ganske stor region, på en rekke ulike felt. Så NTNU får en forsterket posisjon som samfunnsaktør gjennom å eie et større geografisk område. Men forskning og utdanning blir ikke automatisk bedre av dette.
- Du søkte jobben som NTNU-rektor selv. Er det noe du selv ville gjort annerledes om du hadde fått jobben?
- Det er det helt sikkert. Men jeg ville måttet sette meg meget grundig i situasjonen for å ha en formening om hva det skulle være. Uansett ville jeg blitt satt under det samme press som Gunnar Bovim ble satt under, og om jeg ville agert annerledes vet ikke jeg.
Ledelse vs. overkjøring
- Du får litt pepper av og til, fra ansatte her. Hva tenker du om balansegangen mellom å være en åpen og inkluderende leder, og å få ting gjort?
- Alle er vi konservative. Vi ønsker ikke endring, i hvert fall ikke om vi har det bra. Det er menneskelig. Så at det kommer motstand mot endringer, er ingen overraskelse. Det gjelder å la de gode argumentene vinne fram. For min egen del er det svært viktig for meg å ikke legge personlig prestisje inn i enkeltsaker. Det gjør jeg heller ikke. Jeg forventer ikke av meg selv at jeg kommer på de beste løsningene alene.
- Hvilke feil har du gjort?
- Jeg har gjort noen feil.
- Kan vi snakke om det?
- Det kan vi! Jeg kom inn utenfra, og måtte bli kjent med institusjonen samtidig som jeg begynte å lede den. Om jeg kunne først bli kjent, ville det vært en fordel. For eksempel leter jeg fremdeles etter den beste samarbeidsformen med mine dekaner. Jeg ser at jeg kunne ha brukt dem mer i enkelte prosesser.
- Har du overkjørt dem?
- Nei, det har jeg ikke. Men jeg har tatt beslutninger de ikke er enige i.
- Definitorisk avklaring: Å lede vil noen ganger si: ’Jeg hører hva du har sagt, men jeg gjør likevel noe annet’ mens overkjøre vil si at ’jeg husker ikke hva du sa, og uansett driter jeg i hva du mener’?
- Det siste er definitivt ikke meg. Jeg driter ikke i hva folk sier og mener. Mine folk gir meg råd, jeg hører på dem, veldig ofte følger jeg dem, noen ganger ikke.
- Er det noe du er redd for?
- Vi leier våre lokaler, og er sårbare for leiemarkedet. Det kan ha uønskede effekter. Når det er sagt, har vi mange langsiktige leieavtaler. Men det er et bekymringsmoment, sier Rice, tenker seg om, og fortsetter:
- En konsekvens av strukturendringer i sektoren er at alle ønsker å drive med doktorgradsutdanning, og jeg er redd for at staten ikke klarer å finansiere godt nok til at alle disse utdanningene blir gode. Departementet har sterke meninger om hvor mange kandidater en institusjon bør ha, og dette kan motvirke samarbeid.
- …fordi hver institusjon tviholder på at ’dette er mine doktorgrader’?
- Ja. Jeg vil mene at Norge er et så lite land at det mest fornuftige er å ha nasjonale forskerutdanningsprogram. Mens departementet gir incentiver som går i en annen retning. Dette er ikke bra. Jeg tror ikke dette er så svært gjennomtenkt.
Hva skal barnet hete
- Hva skal HiOA hete?
- Det aner ikke jeg. Vi skal ha en inkluderende prosess.
- Kommer det til å ha ”Oslo” i navnet?
- Det kan man lure på.
- Kommer det til å bli et nytt akronym, med en rad bokstaver ingen greier å uttale?
- Det kan man jo undres over.
- Kommer navnet til å inneholde en kompassretning? ”Nord” allerede opptatt. Men sør, vest, øst, nordøst…?
- Som sagt, vi legger opp til en prosess. Prosess er bra.
