Lægreid er i det daglige professor ved Institutt for kreftforskning og molekylærmedisin ved NTNU.
Kvalitetssikring av vitenskapelige data er blitt et tema i den svenske debatten i kjølvannet av Macchiarini-affæren, hvor den skandaleombruste stjernekirurgen Paolo Macchiarini ifølge eksterne granskere har gjort seg skyldig i grov fusk.
Macchiarini utførte eksperimentelle inngrep, hvor flere pasienter siden døde, og er anklaget for blant annet å ha forfalsket resultater av dyreforsøk.
Det vitenskapelige systemet er fundert på intern kontroll – underlagsdata skal være tilgjengelig for kontroll, forsøk skal være reproduserbare. Vitenskapelige funn skal kunne gjentas av kolleger andre steder i verden. Enhver forsker skal vite at egne rådata når som helst kan bli krevd utlevert.
Ble aldri bedt om å legge fram underlagsdata
Med den voldsomme veksten i vitenskapelig produksjon i ny tid knaker ordningen i sine sammenføyninger. Den svenske sosiologen Roland Paulson skriver i Dagens Nyheter at han ikke en eneste gang har hørt om forskere som er blitt bedt om å legge fram egne rådata:
”Trots att jag i flera länder frågat runt har jag aldrig hört talas om en forskare som ombetts lägga fram intervjutranskriberingar, fältanteckningar eller annat kvalitativt material till sina granskare.”
Dette gjelder innsamlede, kvalitative data. Imidlertid er problemet kanskje enda større når det gjelder vitenskapelige forsøk, ifølge Paulsen:
”Problemet är att det i vetenskapstävlingen om att samla publiceringspoäng inte varit så populärt att replikera andras experiment eftersom det dels tar tid och dessutom inte anses särskilt nydanande.”
Systemet er sprengt
Hvordan få forskere til å sette av dyrebar tid til å ettergå kollegers forskning i sømmene? Antall vitenskapelige artikler skyter i været, den tida forskere har til å kontrollere holdbarheten holder ikke tritt. Hva hender med vitenskapens troverdighet, om det er slik at sjansen for å bli tatt i fusk og fanteri er minimal?
At dette er blitt et voksende problem, er noe Lægreid kan bekrefte.
- I dag er det ikke godt nok samsvar mellom antall artikler og mekanismer for å sikre gode fagfellevurderinger.
Det er utviklingen på publiseringsfronten som gjør dette misforholdet til et betydelig problem.
- Forskningsaktiviteten globalt har vokst nærmest eksponentielt. Hele systemet er sprengt. Det er ingen tvil om at fagfelleordningen er under press, sier hun.
LES OGSÅ: Indikatorrapporten
LES OGSÅ: Norske forskere publiserer stadig mer
LES OGSÅ: En katastrofe for KI og for Nobelkomiteen
Hard valuta
Én side av problemet er at de mest renommerte tidsskriftene, som Nature, Science, Lancet og noen til, er under voldsomt press. Publisering er forskernes valuta, og publisering i de beste tidsskriftene er hard valuta.
- Det innebærer at disse tidsskriftene får tilsendt svært mange artikler, som alle skal vurderes. Et mye større volum av artikler skal prosesseres.
Den andre siden av problemet er at siden så mange artikler søker publiseringskanaler, vokser antall tidsskrifter.
- Det betyr at vi får en rad nye redaksjoner, som ennå ikke har rukket å bygge opp en god portefølje fagfeller, eller å etablere gode rutiner for håndteringen av disse.
Ett av tiltakene som etter hennes vurdering er nødvendig, er å gjøre det mer attraktivt å være fagfelle. At det ikke teller i ens vitenskapelige produksjon, er én ting. Å være fagfelle er også motivert ut fra pliktfølelse, ønske om å bidra til det kollegiale fellesskapet, samt at man får tilgang til ny forskning før den er publisert.
Et viktig motiv er også ønske om kollegial status.
Bra for motivasjonen
I dag er fagfelleordningen anonym. Det vil si at forskere som får artikler underkastet slik vurdering, ikke kjenner identiteten til dem som foretar dem. Det ønsker Lægreid å endre.
- Det er klart det gir status å være fagfelle i for eksempel Nature.
- Det må være fint å legge på CV-en?
- Det kan man ikke i dag. Man kan godt skrive at man er fagfelle der og der, men tidsskriftene kan ikke bekrefte dette, fordi ordningen er anonym.
- Og den anonymiteten vil du gjøre noe med?
- Jeg tror det vil virke motiverende på forskerne. En endring her tror jeg vil virke positivt på motivasjonen.
- Risikerer man ikke at folk blir redde for å ytre berettiget kritikk, om man må stå fram med navn?
- Det er jo dette hensynet som har vært begrunnelsen for anonymitet. Men jeg tror at gode, nettbaserte fora, etablert av tidsskriftene selv, vil tilrettelegge for en åpen diskusjon. Her kan alle meningsberettigede få delta, og jeg tror redselen for å stå fram med kritikk vil være relativt liten.
Åpenhet det beste vernet
Det er ønsket om å fremme en åpen og fri samtale som er Lægreids viktigste anliggende her.
- Den offentlige samtalen er det beste vernet mot fusk i forskningen.
Hun peker på at noen tidsskrifter eksperimenterer med å – med de involvertes tillatelse – publisere hele fagfelleprosessen, med alle innspill fra fagfeller, svar og forbedringer fra forskerne, nye kommentarer, helt fram til artikkelen er klargjort for publisering.
I neste omgang bør en slik av-anonymisering føre til at å være fagfelle kan omsettes i tellbare poeng.
- Vitenskapelig publisering er ”hard valuta” i forskningsverdenen. Å være fagfelle bør også bli det, mener Lægreid.
- Jeg tror et skjer flere feil, flere kvalitetssvikt, enn nødvendig, i publiseringsprosessen - fordi noen fagfeller gambler på at en dårlig kontrolljobb ikke blir oppdaget. De skjuler seg bak anonymiteten. Slikt må det bli slutt på. Vi behøver en kritisk, vitenskapelig diskusjon, og den kan bare foregå når vi kjenner identiteten til alle som deltar.
- Hvilke typer feil snakker vi om?
- Alle slags – fra ren sloms til dårlig statistikk, dårlig dokumentasjon, feil- og overvurdering av holdbarheten i underlaget, mangelfull rapportering av rådata. Hele spekteret.
- Interessant forslag
Et aspekt er å gjøre fagfellevurderingene søkbare.
- Slik kan disse vurderingene når som helst letes opp i ettertid, uansett når. At fagfellene vet dette, vil virke skjerpende, sier Lægreid.
- Det er et interessant forslag, som går imot gjeldende ideal om double-blind, men definitivt verdt å vurdere,. Nå er forskersamfunnet så stort, at man kjenner hverandre i stadig mindre grad, og åpenhet kan kanskje skape større ansvarlighet.
Det sier Gunnar Sivertsen i Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning om Lægreids forslag.
Sivertsen har studier av vitenskapelig publisering som et av sine spesialfelt i Nifu, og er hovedarkitekten bak publiseringsindikatoren.
Han bekrefter at mange i forskerverdenen sitter med et generelt inntrykk av at det er et økende misforhold mellom antall publiserte vitenskapelige artikler og tilgjengelige fagfeller.
Konkurranse og kvalitet
Men Sivertsen stiller spørsmål ved hvor stort problemet egentlig er.
- Antallet forskningsartikler øker i omtrent samme takt som antall forskere. Det blir flere som kan vurdere hverandres arbeider, sier han.
Selv tror Nifu-forskeren at det store, og økende, publiseringspresset utgjør et vel så stort problem.
- Denne permanente konkurransesituasjonen går ut over kvaliteten på forskningen, ved at rask publisering prioriteres foran kvalitetssikring av selve forskningen, sier Gunnar Sivertsen.
