Et sted å være, et sted å lære

Som mange andre NTNU-ere har jeg lest campus-utvalgets rapport, og som mange andre har jeg latt meg engasjere. Her møtes egeninteressen som universitetsansatt med mitt engasjement for byutvikling og kulturminnevern. Jeg skal ikke benytte spalten min her til å agitere for noen av de tre alternativene for plassering. Men jeg vil skrive litt om arbeidsplassen min, kontoret mitt.

Jeg har et lite Dragvoll-kontor, med plass til et vinkelskrivebord (som flyter av papirer, bokstabler, tekopper og kjekspakker), en lenestol, en krakk (med bøker stablet oppå) og fem bokhyller som strekker seg høyt opp mot taket. Jeg er blant de heldigste dragvollianere, jeg har kontor med vindu og utsikt mot bussholdeplassen, litt buskas og en åskam. Dette er min skrivehule, mitt bibliotek og mitt tenkekammer.

Hit kommer også studentene som skal veiledes; de sitter i den grønne lenestolen fra 1950-tallet, jeg på snurrestolen ved skrivebordet. Ferske bachelorstudenter uttrykker overraskelse og fascinasjon over mengden bøker og de underlige boktitlene («Wonderful Blood»? «Living with the Dead»?). Masterstudenter er mer husvarme, og stikker innom tidlig og sent for å låne en bok eller fortelle om sine siste funn. Jeg bruker langt mer tid på kontoret enn jeg gjør i stuen min eller kjøkkenet mitt. Jeg er neppe alene om det. Kontoret er et hjem hjemmefra, en forlengelse av min forskerperson, og - faktisk – et bra sted å være. Vi er mange som stikker innom i helgene og i feriene, ikke fordi vi ikke har laptop og bredbånd hjemme, men fordi kontoret er der vi tenker best.

Når jeg leser campusrapporten, ser jeg at en av kjerneverdiene til det nye NTNU-campus er «effektiv». «NTNU skal forvalte nasjonale ressurser på en økonomisk og økologisk forsvarlig måte. Campus skal ha effektive arealer. Dette innebærer høy utnyttelse av romressurser gjennom døgnet og året, mest mulig delte arealer, og ikke mer areal enn nødvendig. […]NTNUs behov endres over tid, og campus skal tilrettelegge for fleksible areal som kan tilpasses ulike former for endringer. […] Campus skal ha mest mulig generelle areal som muliggjør ulike typer aktivitet i samme rom. Spesialiserte areal skal kun etableres der det er nødvendig.»

Mellom linjene i denne teksten leser jeg ordet «kontorlandskap». Høyskolen i Malmø har allerede innført kontorlandskap for sine vitenskapelige ansatte i det såkalte Niagara-bygget. I de opprinnelige planene skulle de ansatte ha mobile arbeidsplasser, og bare flytte med seg personlige saker i en tralle fra dag til dag. Dette ble imidlertid for krevende, nå har man - så vidt jeg har kunnet bringe på det rene - faste arbeidsplasser, men ingen faste vegger mellom seg og kollegaen.

Jeg forstår selvsagt logikken i de fleksible løsningene; universitetet er en virksomhet i endring. Slik skal og må det være. Fagmiljøer vokser og krymper, plutselig har vi en forskergruppe med nye stipendiater, kanskje vi vil etablere et senter, og alle slike vellykkede prosjekter har en begrenset levetid. Tenk så deilig å kunne lage plass til de nye menneskene på en organisk og sømløs måte, å bare si til den nye stipendiaten eller professoren «vær så god, her er din pult, her er din boktralle». Det er en fin teori.

Men i virkeligheten? I virkeligheten kjenner jeg protesten stige som en springflo ved tanken på å miste kontoret mitt, en gang i campusfremtiden. For det første fordi jeg frykter å bli fratatt et nødvendig gode. For det andre fordi jeg tror menneskene bak de «fleksible løsningene» ikke egentlig har forstått hva et universitet er.

Forskerkontoret er ikke bare en klostercelle der professoren trekker seg tilbake fra verdens fortredeligheter. Det er også universitetets minste og kanskje viktigste læringsarena. Når studenten kommer inn på lærerens kontor, trer hun inn i kulissene i den akademiske verden. Hun er der hvor forelesningen blir skrevet, eksamensoppgavene rettet, hun ser maskineriet bak «læringsfabrikken». Det er ikke bare møtet med bøkene, selv om det åpenbart gjør inntrykk på mange. (Og ja, i mitt fagfelt skrives og leses det fortsatt bøker. Store, tykke bøker – med bilder!) Bøker som man i samtalens løp kan konsulteres, utforskes i fellesskap og lånes ut. Små frø som av og til blir til masteroppgaver og doktoravhandlinger.

Det handler om samtalen mellom lærer og student, muligheten til å kunne stille spørsmål som de føler er for små eller for store for auditoriet og seminarrommet. Det er gode samtaler, hvor en verden av muligheter materialiserer seg: læreren ser at dette kan bli en phd-kandidat, studenten ser at dette kan bli et yrkesvalg. Det er også vonde samtaler, om frustrasjon og skuffelser (på begge sider), prestasjonssangst og knuste drømmer.

Dette rommet kan ikke erstattes av mobile arbeidsplasser, stillerom, telefonceller og hjemmekontor. Jeg mener at forskerkontoret er en vesentlig del av et velfungerende universitet. Det er viktig at kontoret har solide vegger som tåler vekten av våre bøker. At veggene også stenger lyder ute. At det finnes en dør som kan stå åpen når vi ønsker det, men som kan lukkes når det er nødvendig. Jeg håper vi er flere som allerede nå sier tydelig fra om at fleksibilitet og flerbruk ikke kan gå på bekostning av vår hevdvunne rett til eget kontor. Uansett hvilken campusløsning som velges, tror jeg det blir en kamp på kniven om hver eneste kubikkmeter.