- Drar jeg hjem havner jeg i fengsel, men jeg skal hjem

- Det hele startet med at vi diskuterte et angrep på en enkeltperson på Facebook. Han hadde blitt drept av offisielle tjenestemenn og vi ville demonstrere mot drapet, men vi kunne ikke holde demonstrasjonstog uten å bli fengslet. I stedet møttes vi en gjeng og sto helt stille med ryggen til byen, sa Mostafa El-Sayed.

Studenten er i Norge gjennom Students At Risk(StAR)-programmet, og snakket mandag kveld til et femtitall studenter på Litteraturhuset i Trondheim under arrangementet Students At Risk: The Arab Spring.

- Etter den første demonstrasjonen bestemte vi oss for å ha flere, og vi ble stadig flere. Vi sto helt rolig, og hadde ikke engang skilt. Likevel angrep politiet oss og gjorde det hele til en voldelig demonstrasjon.

LES OGSÅ: Samfundet slår ring om «Students At Risk»

Starten på den arabiske våren

Scenen for demonstrasjonene er Egypt, og målet var å bli kvitt sittende president Hosni Mubarak. Demonstrasjonene var på sett og vis forløperen til den Arabiske våren året etter, i 2011.

- Jeg ble arrestert første gang i 2010. Da hadde de små demonstrasjonene blitt større og større, fortsatte den blide egypteren foran et fullsatt litteraturhus.

Men selv om El-Sayed virker til å være fornøyd med tingenes tilstand i dag var han ikke det i 2010. Han var en av et sted mellom 5000 og 10.000 personer i Egypt som ifølge menneskerettighetsorganisasjoner satt fengslet uten å være tiltalt eller dømt.

25.januar 2011, på den nasjonale politi-dagen i Egypt var det klart for en ny demonstrasjon. Titusner tok til gatene i en fredlig protest for sine egne rettigheter, etter flere meldinger om at politimenn hadde banket opp uskyldige sivile. Noen dager senere varslet Mubarak at han ikke ville stille til gjenvalg.

- Den store forskjellen på den arbaiske våren og andre slike protestbevegelser vi har sett oppgjennom årene er hvor raskt det spredte seg, mye takket være sosiale medier. En annen forskjell var hvor forskjellig resultatet i de forskjellige landene ble. Noen av dem har i dag blitt demokratisert, mens andre steder har det som startet som fredelige demonstrasjoner utartet seg til å bli blodige kriger, sa Charles Butcher, førsteamanuensis ved institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU under møtet.

Mubarak borte - men forandringen uteble

- Mubarak var borte, men det var fremdeles forbud mot politisk aktivitet på universitetet. Vi ble ransaket, og kunne ikke gjøre hva vi ville. Da trykte jeg opp pamfletter som jeg distribuerte på campus. I starten var vi fem studenter som var med i kampen for ytringsfrihet, men etter hvert ble vi 200 aktivister på campus, fortsatte El-Sayed og la til:

- Vi var de første som hadde en liten bod på campus. Et skrivebord hvor vi delte ut pamfletter og ga informasjon. Etter hvert som andre så det begynte de å herme etter oss, og plutselig var det mange informasjonsboder. Til og med en for dem som drev med teater.

Kommentaren dro latter fra salen. Det er vanskelig å se for seg den blide egypteren som aktivist slik en har sett aktivister i andre opprør. Men her handlet alt om fredlige protester. I hvert fall fra studentenes side.

- Selv om vi var fredlige visste vi hvordan militæret og politiet var, sier El-Sayed.

I løpet av det verste året, skoleåret 13/14, ble 18 personer drept av politi eller militæret på fire av egypts universiteter ifølge en rapport fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

- I tillegg kom det en ny lov fra kunnskapsministeren som offisielt forbød politisk virksomhet på campus. Som et resultat av dette ble mange studenter, meg selv inkludert, arrestert. Jeg ble i tillegg utvist fra universitetet og fikk forbud mot å ta høyere utdanning i Egypt.

Følg Universitetsavisa på Facebook og Twitter.

Kompisen ble drept

Og El-Sayed var ikke den eneste som fikk det forbudet. Ifølge rapporten fra SAIH, ved navn «Besieged Universities», ble rundt tusen studenter utvist i perioden. Noen for noen måneder, noen for noen år. Majoriteten, 636 studenter, utvist på livstid.

Men selv om han ikke får ta utdannelse i hjemlandet anser han seg selv som heldig. Mens han får gjøre ferdig utdanningen sin i Alta er mange av dem han demonstrerte med fortsatt i fengsel. Og noen er døde.

- En kompis av meg ble også utvist og forsvant. Noen år senere dukket han opp i en nyhetssak. Han hadde blitt skutt og drept da han forsøkte å verve seg til IS, sa El-Sayed. Så seg litt rundt. Trakk pusten.

- Det var en virkelig tankevekker for meg. Det er sånn IS skaffer seg følgere. De får folk til å tro at det ikke kan skje endringer i verden uten bruk av vold, og når ungdom opplever at fredlige protester ikke fungerer er det lettere for dem å tro på propagandaen til IS. Jeg har troen på min generasjon, men det er nok mange som tenker at vi prøvde uten å få det til. Og med det mister håpet.

El-Sayed selv presiserer at han ikke sympatiserer med IS, og at han ikke vet helt hvordan kompisen ble radikalisert. Men den tredje av kveldens talere ser sammenhengen mellom mislykkede opprør og rekrutteringen til IS.

- Det er nok flere som har havnet i fengsel for fredelige demonstrasjoner som kan ende opp som aktivister. Jeg tror ikke alle gjør det, men IS lever av ungdommers ignoranse. Nøkkelen til å motvirke dette er å spre kunnskap, og det er hele verdens ansvar, sier Kahled Zaza.

- Vær kritiske selv om systemet fungerer

Han var studentaktivist i Beirut, Libanon på midten av 2000-tallet og ble på grunn av det utvist fra studiene. Også han er nå i Norge gjennom StAR-programmet, og har vært med på å utarbeide rapporten.

- Også hos oss var politisk aktivisme forbudt på universitetet, men gjennom StAR har vi overtaket på de som vil forby demokrati og ytringsfrihet. Smarte studenter får ta utdannelsen og lære hvordan et velfungerende demokrati ser ut. Det er viktig, forsatte han og la til:

- Når jeg snakker med dere nordmenn om systemet her er dere fremdeles kritisk og peker på alt som kunne vært bedre. Det er det som gjør at systemet fungerer. Om en setter seg tilbake og er fornøyd med tingenes tilstand vil ikke et demokratisk system fungere. Det at dere er så kritiske, til tross for at dere har det så bra, synes jeg er veldig inspirerende.

- Hva er planen din fremover? lyder et spørsmål til El-Sayed fra salen.

- Planen min er å dra hjem. Jeg vet jeg må i fengsel om jeg drar dit, men det er også en skremselstaktikk fra regjeringens side. De vil ikke at aktivister som har kommet seg ut skal komme tilbake, men jeg skal hjem.