Tirsdagsmorgenens debatt handlet om forskning i populismens tidsalder, men kom til å handle like mye om den eksplosjonsartede utviklingen i ny forskning, som setter politikere og lovgivere på stadig større prøver.
"Fake news" og politikere
I panelet for debatten, som ble arrangert i båten MS Sandnes, kontrahert av NTNU og Sintef, satt Arbeiderpartipolitiker Trond Giske, direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen, NTNU-rektor Gunnar Bovim og administrerende direktør i Sintef, Alexandra Bech Gjørv.
Innledningsvis ble Giske spurt om hvordan er det å være politiker i en nyhetsverden hvor ”fake news” er blitt en faktor man må ta hensyn til.
- Jeg synes vi i Norge bor i et land med god politisk debatt, små forskjeller, fremdeles forholdsvis gode medier som går oss etter i sømmene. Vi er ikke som USA ennå, men vi er utvilsomt på vei dit, svarte han.
Å få nyheter som er tilpasset deg, betegner Giske som et stort problem.
- Facdbook-feeden er viktigste nyhetskanal for mange. Vi får ekkokamre. De tradisjonelle mediene kommer etter, mente han. Giske viste også til sittende president Donald Trumps tendens til å stemple nyheter som han ikke liker som ”fake news”
- Dette er en farlig trend, slo Giske fast.
Kunnskap er makt
John-Arne Røttingen minner om hva kunnskap er i det moderne samfunn:
- Makt. Kunnskap er makt. Dette er også en trend, som vi presenterer en forskningsrapport om i nær framtid: Hvor politikere som Trond her anvender kunnskap i politisk øyemed.
Røttingen minnet imidlertid om at forskerverdenen også møter en god del skepsis i befolkningen.
- Vi ser det når det gjelder klimaforskning, hvor mange mistenker forskere for å ha en ideologisk motivasjon. Dette må vi ta på alvor.
Forskningsrådets leder pekte på en annen tendens han mener å se: At politikere griper til enkeltresultater, eller enkeltforskeres ytringer, tar dem ut av sin sammenheng og anvender dem til støtte for sitt syn.
Ekkokamre ikke nytt
NTNU-rektor Gunnar Bovim minnet om at ekkokamre ikke er noe nytt.
- Avisbudene i min barndoms Bergen visste nøyaktig hvem som leste Morgenbladet, Bergens Tidende, Bergens Arbeiderblad. Hvilken avis man leste sa en god del om leserne. Disse avisene bidro også til å bekrefte lesernes oppfatninger.
Alexandra Bech Gjørv berømmet norske politikere for å være ”forholdsvis siviliserte”.
- House of Cards er definitivt ikke norsk politikk.
Hun minnet forsamlingen om at hun er sjef for et oppdragsinstitutt.
- Vår rolle er ikke å drive nysjerrighetsdrevet forskning, men å levere kunnskapsgrunnlag for gode beslutninger. Vi kommer med kunnskap og gir konkrete råd til blant annet politikere.
Forskning bidrar til konsensus
Trond Giske ble spurt om hvordan han bruker forskning som grunnlag for beslutninger han er med på å fatte. Han viste til én viktig fordel med forskningsbasert kunnskap: At den bidrar til å etablere konsensus.
- Når vi endelig får plassert den broen vi lenge har ønsket å bygge akkurat der den bør ligge, og vi kan vise til studier som viser at sånn bør det være, er det fint at vi får bygget enighet om dette. Men det er et problem når man står i studio i Politisk kvarter eller Dagnsnytt 18 og den ene politikeren sier at det forholder seg sånn og den andre sier nei det er sånn, så har 80-90 prosent av lytterne ingen forutsetninger for å si hvem som har rett.
Må også peke på kunnskap
En av kunnskapsinstitusjonenes oppgaver er å veilede der hvor kunnskapsusikkerheten ligger, pekte Bovim på.
- Som forskningsinstitusjon kan vi ikke mene noe om der reelle beslutningsinnholdet. Vi kan ikke si noe om akkurat hva man bør gjøre. Vi må finne oss i at ulike posisjoner kan funderes med kunnskap.
Hvordan sikrer man at forskningsresultater holder vann: Forskningserådets direktør har ett svar:
- Klimadebatten hadde ikke vært der den i dag om man ikke hadde hatt Klimapanelet, stadfestet Røttingen.
- Herigjennom fikk vi kvalitetssikret forskernes resultater, og etablert hvor 99 prosent av klimaforskerne enes. Dette har vært av den største betydning.
Bekymret for knebling
Blir forskere kneblet? Gjørv viste til Morgenbladets artikkelserie om påstander om forsøk på knebling av forskere som har gransket oppdrettsnæringen, og kommet med resultater som næringen ikke likte.
- Dette bekymrer meg, sa Sintef-sjefen.
- Ingen god idé med Vitenskapsråd
Fra salen ble panelet spurt om man synes det er en god ide å etablere et Vitenskapsråd, slik Regjeringen har ttt initiativ til.
Bovim synes ikke dette er en god ide.
- Vi må ikke få en ny instans som legges mellom fag og politikk og skal mene noe. Hva om de mener feil? Undret NTNU-rektoren.
Røttingen uttrykte også skepsis.
- Vi må ikke få en gruppe av gamle menn som skal komme med synspunkter. Men å gi råd om råd er kanskje noe.
Han fremmet vaktbikkje-funksjonen.
- Om en statsråd Trond Giske legger fram et forslag og understøtter det med forskning, behøver vi en instans, du kan kalle det et metaråd, som kommer med synspunkter her.
Raske endringer, trege politikere
Gjørv viste til den britiske instansen ”Chief Scientist”. Vi behøver ikke en ny instans som kan komme med synspunkter, men en styrking av få, viktige instanser, mente hun.
Giske er opptatt av de stadig raskere endringene i samfunnet, som hele tida truer med å akterutseile lovgivende politikere.
- Algoritmer som legges i selvkjørende biler som skal fortelle bilen hvem den skal ta livet av, skoleklassen som plutselig befinner seg i veibanen bak en sving, eller bilens fører: Slikt behøver forskning. Vi behøver stadig mer forskning, poengterte han, og la til:
- Det er en eksponentiell kurve på alle disse teknologiutviklingene. Det blir bare verre, spår Arbeiderpartiets uoffisielle kandidat til stillingen som ny kunnskapsminister, i tilfelle regjeringsskifte til høsten.
Algoritme for gode beslutninger?
Etter debatten spurte UA Giske om det er et problem for politikerne at forskerne ikke gir tydelige nok råd som de kan bruke når de tar sine beslutninger.
- Jeg tror det største problemet er at forskningsverdenen ikke godt nok forteller oss hva som skjer på deres respektive områder. Selvfølgelig har du den gamle debatten om at forskningsresultater vris i forhold til hvem som har råd til å betale for dem. Men vi opplever at forskerne er redelige og grundige i sitt arbeid. Problemet er at kommunikasjonen mellom forskerverdenen og politikkverdenen er for dårlig. Problemet er størst der vi ikke har en beslutning å ta – i betydningen av at vi ikke vet hvilke spørsmål vi bør stille.
- Under debatten viste du til den eksponentielle veksten i teknologiutviklingen og hvilke prøvelser det stiller dere politikere på. Hvordan kan universitetene møte dette behovet?
- Kanskje de burde forsynt oss med en algoritme for gode politiske beslutninger? I hvert fall er det utrolig krevende å henge med i noe som går fortere og fortere. Jeg tror vi på et tidspunkt må ta et føre-var prinsipp i bruk, og ikke automatisk sette alt nytt ut i livet, men ha systemer for å vurdere om dette er bra og om det bør settes ut i livet. Dette er en oppfordring til hele vitenskapsmiljøet: Delta i samfunnsdebatten, sørg for at embedsverket og vi politikere besitter den innsikten vi behøver i forhold til hva som møter oss, sa Trond Giske.
