Legestudentene i Sri Lanka aksjonerer mot privatisering av statlige universitet

Mangler ved privat legeutdanning svekker den medisinske standarden i Sri Lanka, ifølge landets legestudenter. De har vært i streik siden januar i år, med støtte fra lærere og andre grupper. Fra 21. august trappet studentene opp sin motstand og innledet sultestreik.

Siden januar har Sri Lankas legestudenter streiket og demonstrert mot det private universitetet South Asian Institute of Technology and Medicine, SAITM. Studentaksjonene går både på den mangelfulle medisinutdanningen og mot regjeringens planer om fortsatte privatiseringer.

Døgnet rundt sitter studenter utenfor universitetet sitt i Colombo i et demonstrasjonstelt man kaller ”attala”. Her møter jeg Amila Basuru, mediekontakt for Legestudentenes aksjonskomite, og Nuwan Patabendige, tidligere sekretær for Colombos Legestudenters forening.

Vi må vente med å presentere oss innen en støyende buss har passert utenfor. Og for å kunne samtale i fred og ro, går vi deretter inn i universitetsbygningen.

- Vi har et bra, gratis helsevesen og høye forventninger til livslengde, sammenliknet med andre utviklingsland ligger vi svært godt an. Siden vi er et fattig land, må vi passe godt på dette basistilbudet. Vi vil ikke se den rasert. Men med SAITM utsettes den medisinske standarden for risiko. De følger ikke de retningslinjer som finnes, de har dårlige fasiliteter og er ikke en gang godkjent av helseministeriet, sier Amila Basuru.

Svake inntakskrav, elendig tilbud

Nå har vi satt oss til rette i noen sofaer i midten av et stort, åpent rom, det er høyt under taket og vifter som skaper en behagelig temperatur. Basuru forteller at inntakskravene for statlig medisinutdanning er B i biologi, kjemi og fysikk, de prioriterte emnene. For å få B må man ha greid 65-75 av alle prøvene.

Inntakskravene for SAITM er S i disse tre emnene, hvilket innebærer at man kun skal ha bestått 35-55 av de samme prøvene.

- Så om du kan slenge en passe penger på bordet, kan du altså komme inn med bare S. Men det er ikke det eneste: Studentene har heller ingen tilgang til noen god praksisordning, de kan bare ha praksis på et privat lasarett med svært få pasienter. Mens vi innom de statlige medisinutdanningene har tilgang til fire store lasarett med ulike innretninger og tusentalls pasienter. Vi får helt andre erfaringer og lærdommer som er viktige å ha med seg når man siden begynner å jobbe, sier Amila Basuru.

- Korrupsjon på høyt nivå

Den 31. januar i år ble det fattet et domstolsvedtak om at SAITMs studenter kunne registrerer seg ved Sri Lankas medisinske råd (et lovbestemmende organ som skal sikre landets medisinske standard), trass i rådets egne innvendinger. Det var dette vedtaket som utløste den landsomfattende streiken blant Sri Lankas medisinstudenter.

Nå har Sri Lankas medisinske råd klaget domstolsbeslutningen inn for landets høyesterett.

- Dette er korrupsjon på høyt nivå. Det handler om politisk makt og om penger. I den nåværende situasjonen kan ingen studenter fra SAITM gå ut og jobbe som leger, siden den medisinske utdanningen deres ikke er godkjent. Men på SAITM går blant annet helseministerens svigerdatter og flere andre slektninger til ulike ministre. Disse personene har stor politisk og økonomisk makt, og tror selvsagt at reglene med tida kommer til å bli endret til deres fordel. Og det gjør det kanskje også, vi har jo ikke sett slutten på dette ennå. Vi kan bare håpe på at det ikke går slik, og fortsette vår kamp sier Basuru.

Ni studenter drept

Nuvan Patabendige sier at det er viktig å forstå historien bak, og han forteller at legeutdanningen ved universitetet i Colombo ble grunnlagt i 1870, og har forblitt statlig siden. Etter 1945 har landets utdanning i prinsipp vært gratis, og fram til 1979 var alle landets universiteter statlige.

- Men så begynte nyliberalismen å spre seg omkring 1978, og grunnen ble lagt for vår motstand. I 1981 ble første forsøk iverksatt med å etablere en privat legeutdanning. Den gangen mislyktes man. Medisinstudenter protesterte da også, og ni av dem ble drept. Mer enn 600 studenter døde i Colombo under allmenne misnøyeprotester som pågikk fram til 1991, forteller Nuwan Patabendige.

Mens vi snakker sammen, ser jeg opp på veggen ovenfor to dørkarmer, hvor det henger ni fotos av studenter som en gang studerte ved nettopp denne medisinutdanningen. Minnene av unge mennesker som var beredt til å kjempe i det lengste for hva de trodde på.

Patabendige fortsetter:

- Etter 2009, da borgerkrigen i landet var over, ville president Mahinda Rajapaksha omgjøre Sri Lanka til et utdanningssentrum for private universiteter. Men fremdeles har landet 15 statlige universiteter, og blant disse finner vi åtte legeutdanninger. Motstanden mot privatisering har vært ekstra sterk blant legestudenter, og det er derfor øvrige privatiseringsplaner med medisinsk utdanning har feilet. Det er bare SAITM som er privat for øyeblikket, forteller han.

Regjeringen avviser kompromiss

Det medisinske lærerforbundet har kommet med forslag om en løsning, om at ingen flere studenter blir tatt opp ved SAITM i den nåværende situasjonen, samt at dagens studenter skal oppgradere sine kunnskap, hvilket både de streikende studentene og SAITMs studenter har akseptert. Men regjeringen avviser forslaget.

- Regjeringen er bare interessert i å drive sine privatiseringsplaner, men dersom de gjennomføres kommer det til å ha stor negativ effekt på samfunnet vårt. Det er jo forkastelig at bare dem som kan slenge en masse penger på bordet skal ha tilgang til høyere utdanning. Og det handler om hele systemet, et så viktig område som medisin og helsevesen må bli styrt på en god måte, og være transparent. Det er upassende at helsevesenet styres av profittdrift, mener Amila Basuru.

- Vi er slitne

Fra 21. august trappet studentene opp kampen med å innlede en sultestreik utenfor festningen i Colombo, der de sitter i åttetimers vakter. Amila Basuru og jeg tar bussen til festningen for å treffe studentene. Der trangt og mye folk, og der fins ingen ledige sitteplasser. Nysgjerrige reisende kikker på meg og den unge srilankesiske mannen ved min side, og de undrer seg sikker over hvordan vi to hører sammen.

Framme ved festningen og studentenes streikeplass er det liv og røre. En stadig strøm av mennesker som passerer, som kaster undrende blikk mot podiet med røde skilter, hvor en gjeng unge mennesker sitter. Biler, busser og trehjulinger passerer, akkompagnert av motordur og tutende horn.

Jeg prater med studentene som nettopp har gjort ferdig sin åttetimers vakt, og de sier at det er mange som støtter kampen deres – foreldre, lærere, leger, fagforbund og opposisjonspolitikere. Akkurat da sitter en sympatiserende kunstner der.

Når jeg spør om hvordan det har seg at kunstnere er her, sier han at kampen jo gjelder alle og at det er et viktig spørsmål for framtidige generasjoner. Sultestreikens hovedparole lyder ”Utdanning er ingen handelsvare men en universell rettighet.”

Siden sier jeg til Amira at jeg er imponert over at studentene, selv etter så lang tid, ennå har en slik sterkt motivasjon og energi, men da rister han litt på hodet.

- Vi er trøtte, og ingen vet hvor lenge dette kommer til å holde på. Regjeringen har sperret stipendene våre, som vi bruker til mat og andre leveutgifter. Det eksisterer ingen som helst vilje til å komme oss i møte. Men vi tenker på de studenter som protesterte i 1981. De førte kampen for framtidas studenters skyld, og for det måtte de ofre sine liv. Vi skylder dem å føre kampen videre, sier Amila Basuru.