Det var en gang da administrasjonen ved NTH ble omtalt som “tjenerskapet”. Det er en stund siden – en tid noen minnes med hoderysten, andre med et smil fylt av sødme. Those where the days.
For et par uker siden skrev vi om de to universitetskulturene, og da tenkte vi på forskerkulturen og administratorkulturen. Vi fokuserte spesielt på førstnevnte gruppes frustrasjoner over nye administrative rutiner, pagaweb, stadige krav om dokumentasjon av professorens gjøren og laden, og mer til.
Samtidig som administrasjonen foretar seg ting som gjør hverdagen mer trøttsom for forskeren, tappes den vitenskapelige aktiviteten for penger og andre ressurser, som i stedet går til administratorene.
Verden, betraktet med Professorens rødkantede øyne en sen nattetime hvor han endelig har tid til å forske litt: Hans verden gjøres til et vanskeligere sted ved at administratorene innfører tidkrevende og uforståelige rutiner, samtidig som de tar seg altfor godt betalt. Eller, som en professor formulerte det her i avisa: “Hva driver de med?”
Denne virkelighetsoppfatningen er det ventelig mange ved NTNU som deler. Derfor kan UAs reportasjer om Administratorens hverdag tjene som et nyttig korrektiv. Den hverdagen ser nemlig litt annerledes ut.
NTNUs kontorsjefer fungerer på mange måter som nav i instituttene. Det meste av den daglige aktiviteten flyter gjennom dem. Om de ikke gjør jobben sin, er det mye som stanser opp. Det ligger i sakens natur at vesentlige deler av innsatsen deres forblir usynlig: Først når den administrative flyten ikke lenger flyter, legger man merke til at noe knaser.
At det er slik, kan lett lede til en undervurdering av, for det første hvor viktig innsatsen deres er, og for det andre hvor mye ressurser som er nødvendig for at denne jobben skal bli gjort på en god måte. Kontorsjefjobben er en klassisk utakknemlig jobb – det er kjeft å få når ting går på tverke, skuldertrekk når ting flyter som de skal.
Derfor er det svært betimelig at kontorsjefen nå får satt søkelys på sin rolle og funksjon. Kanskje kan prosjektet også fungere som en øyeåpner for primærprodusentene ved universitetet – de vitenskapelig ansatte, som produserer ny kunnskap og uteksaminerte studenter.
Får vi også håpe på økt forståelse for at administratorene behøver mer ressurser for å få gjort jobben sin – og at det dessuten er i forskernes interesse at så skjer? Håp er gratis.
