En campusprosess som tar vare på alle

Som medlem i styringsgruppa for det "korte" campusprosjektet med flytting av ingeniørutdanningene fra Kalvskinnet til Gløshaugen og lærerutdanningene til Kalvskinnet, blir jeg litt overrasket over instituttleder på ILU, Torberg Falchs utspill i Universitetsavisa 11.5.

De spørsmålene og grunnene han etterspør, og som han "ikke skjønner" for at dette tar lengre tid enn han hadde håpet, har han jo selv fått grundig og detaljert innsikt i siden han gjennom å ha deltatt som stand-in i styringsgruppa har fått fullt innsyn i rapportene som er utviklet av IE, NV og IV-fakultetene som beskriver både mulighetene, men også utfordringene med en "hurtigflytting" av teknologiutdanningene til Gløshaugen.

Disse tre fakultetene er i nøyaktig samme situasjon som Institutt for lærerutdanning. De har nå miljø og institutter som er spredt over to campus, som de ønsker å få samlet for å kunne ta ut faglige gevinster av dette. Det er nok mange på Kalvskinnet som i utgangspunktet ønsket andre løsninger på institutt- og fakultetsstruktur, men når den er vedtatt opplever jeg ikke stor motstand mot å flytte til Gløshaugen. Forutsetningen er selvsagt at man ikke ender opp med arealløsninger som gir dårligere kvalitet på forskning og undervisning.

De faglige gevinstene med samlokalisering er selvsagt de samme for ingeniørutdanninger som for lærerutdanninger, og ulempene når det ikke skjer er også de samme. Når ingeniørfakultetene gir uttrykk for at man ikke kan flytte umiddelbart er det derfor selvsagt fordi ulempene med det ville vært enda mye større - det ville innebåret å flytte til arealer man ikke har. Det er mange omrokkeringer som kan gjøres, og man kan frigjøre plass til en del ansatte ved f.eks. å flytte en del sentre fra Gløshaugen og til Kalvskinnet. Men det flyttes ingen studenter ut av Gløshaugen - det betyr at man må finne nye arealer til 2-3000 teknologistudenter fra Kalvskinnet i tillegg til de som allerede er der, og det uten at det er bygget et eneste nytt bygg. Det sier seg selv at det kan bli problematisk.

HMS-seksjonens risikokartlegging av flytteprosessen slår fast at vi har en "risiko, særlig med tanke på økt belastning på ansatte,forsinkelser i studieforløp/forskningsforløp og økonomiske konsekvenser. I tillegg er det risiko for negativ påvirkning på NTNUs omdømme, og at NTNU dermed blir mindre attraktiv, både som arbeidsplass og studiested". I tillegg konkluderer de med at "det er viktig for NTNU å la flytteprosessene foregå i et tempo som tillater at alle faser av prosjektet blir gjort grundig og med god medvirkning fra alle involverte." og slår til slutt fast at "Tidspress er en utløsende faktor for mange av de konsekvensene som har blitt identifisert." Når dette er godt kjent for Falch er det svært merkelig at han overhode ikke virker å ha noen forståelse for de utfordringene teknologimiljøene står foran. Dersom målet, som Falch antyder, bør være "å gjøre NTNU mer attraktivt som studiested", er i hvert fall ikke en forsering hvor vi flytter studenter til arealer som ikke finnes løsningen.

Falch skriver i sitt innlegg at "instituttet var forespeilet samling på Kalvskinnet fra 1.1.2018". Det er vanskelig å kommentere for utenforstående, da et slikt løfte har vært ukjent for ingeniørmiljøene. Her har ulike datoer vært skissert på ulike tidspunkt, men den betydelige usikkerheten har hele tiden vært både klar og åpenbar, og noe alle miljø har måttet forholde seg til og ta høyde for i planleggingen av sin faglige aktivitet. I mellomtiden har ingeniørmiljøene som sagt de samme utfordringene som ILU, men det løses i all hovedsak gjennom at ansatte lokalisert på Kalvskinnet utfører undervisningen for studentene som er lokalisert samme sted, på samme måte som ILU vel i hovedsak gjør i dag med en lokalisering på Moholt og Rotvoll. ILU må selvsagt selv bestemme hvordan de vil organisere sin faglige aktivitet, men det er altså på ingen måte noen nødvendig konsekvens av en slik geografisk spredning at ansatte og studenter må bevege seg mellom to ulike campi i stort omfang.

Dersom vi skal lykkes med campusprosessene kan man ikke sette ansatte og fagmiljø opp mot hverandre på en slik måte Falch legger opp til i sitt innlegg. Det er viktig at behovene til lærerutdanningene kommer inn og blir tatt på alvor i prosessen framover på samme måte som ingeniørutdanningenes. Jeg kjenner mange av de ansatte på Falchs institutt, og har heldigvis et inntrykk av at de fleste har stor forståelse for de utfordringene ingeniørmiljøene har, på samme måte som jeg har inntrykk av at de ansatte på ingeniørutdanningene forstår lærermiljøenes behov. Bare gjennom en slik gjensidig respekt og anerkjennelse kan vi få en god prosess framover. Skyttergraver innebærer ofte mye gjørme og dårlige solforhold. Det er dermed et dårlig sted å bygge en ny campus.