Om aktivitetsbasert areal ved NTNU

Jeg mottok nettopp en spørreundersøkelse fra rektor med diverse spørsmål om skillevegger og avstanden mellom arbeidsplassene; spørsmål som minnet meg om at de fleste av oss sannsynligvis ikke lenger kommer til å arbeide i egne kontorer når vi flytter fra Dragvoll til byen. Mange av spørsmålene i undersøkelsen så ut til å være formulert slik at uansett hva jeg svarte ville svaret kunne brukes som et argument for å avskaffe individuelle kontorer NTNUs ansatte.

Ingenting er visstnok vedtatt når det gjelder arbeidsplassene i «det nye Dragvoll», men om NTNU skal følge statens magre norm for kvadratmeter per ansatt så blir det ikke plass til individuelle kontorer. Mange ansatte er nervøse for å miste kontorene sine. Likevel er det noe bakstreversk ved diskusjonen om kontor versus åpne landskap; idealet det bygges etter nå for tiden er «aktivitetsbaserte arealer». Dette innebærer fleksible løsninger som i teorien også kan omfatte individuelle kontorer. Tanken bak aktivitetsbaserte arealer er god, og en helhetlig tilnærming som tar alle slags arbeidssituasjoner i betrakting er nok den eneste fornuftige tilnærmingen. Problemet oppstår om «aktivitetsbaserte arealer» blir en måte å legitimere sub-optimale løsninger på, framfor å bære en metode for finne de beste løsningene. Det er frykten for dette som gjør at aktivitetsbaserte arealer assosieres med åpne løsninger og diskusjonen havner i sporet kontor-ikke kontor.

Dersom en undersøkelse ved NTNU skulle vise at en løsning som inkluderer individuelle kontorer for de fleste ansatte er den beste, så er det stor fare for at campusutviklingsprosjektet likevel kommer til å velge åpne løsninger. Dersom de nye NTNU-byggene følger trenden fra de siste byggene som er reist eller konkret planlagt til nå (Tekno, helse) så er det rett og slett ikke fysisk mulig å tilby individuelle kontorer til de fleste ansatte. Rektor Gunnar Bovim har ikke gjort noe for å berolige ansatte som frykter åpne landskap. Tvert i mot har han utrykt at individuelle kontorer til alle ikke er slik framtidens arbeidsplass ser ut. Han sa i Klassekampen (2. mars i år) at han ikke tror universitet vil få areal ramme, eller økonomisk ramme for individuelle kontorer til alle. Jeg tror ikke ledelsen ved NTNU er ute etter å gjøre arbeidsdagen så vanskelig som mulig for sine ansatte. Jeg tror også de kunne gått med på løsninger som innebærer individuelle kontorer om det kun var opp til NTNU. Her er det Statens retningslinjer som er utslagsgivende. Men det går an å protestere mot disse. Det jeg ber om, er at ledelsen ved NTNU blir med og tar opp kampen for at de ansatte skal få best mulig arbeidsforhold, gjerne gjennom aktivitetsbaserte arealer, men med plass til individuelle kontorer for de som trenger det.

Hvorfor er folk så opptatt av individuelle kontorer? Selv om en del ansatte kunne fungere like bra i åpne landskap, har jeg en mistanke om at flertallet av de vitenskapelig ansatte som nå har kontorer på Dragvoll sannsynligvis vil ha behov for individuelle kontorer for å gjøre jobben sin best mulig også når vi flytter. La meg bruke med selv som eksempel. Jeg er riktignok midlertidig ansatt, men gjennom de siste årene har jeg hatt en ganske jevn fordeling av forskning og undervisning, ved Institutt for Tverrfaglige Kulturstudier og Sosialantropologisk institutt; ikke så ulikt den miksen som preger faste vitenskapelige stillinger. Erfaringene jeg har gjort meg om arbeidssituasjoner og lokaler er knyttet til mitt eget fag som er sosialantropologi. Jeg skal ikke uttale meg om andre fag, men regner med at det er flere som kjenner seg igjen. De arbeidsoppgavene jeg utfører som vitenskapelig ansatt består av følgende:

1) Skrive artikler og bøker. Til dette trenger jeg ro, noe jeg lett finner på kontoret. Det kan kanskje også løses i et åpent landskap, men vanskeligere. Det største problemet i et åpent landskap er behovet jeg har for å legge papirer og bøker ut over pulten når jeg skriver. Unødig mye tid vil gå med dersom jeg måtte rydde dette bort hver gang jeg ble borte i et par timer for å gå på møte eller holde forelesning, eller gikk hjem for ettermiddagen. Jeg er også avhengig av å bruke bokhylla mi flittig når jeg skriver, den tar opp en hel vegg, men er en del av hjernen min i skrivesammenheng. Hvor skal den være i et åpent landskap? Skriveprosessen, spesielt når jeg skriver litt krevende og lange tekster, har også en slags «pustende rytme» som innebærer en veksling mellom å skrive og «trekke pusten» det vil si, stirre tomt ut i lufta før neste bolk med tekst skrives ned. Dette er vanskelig å holde på med i åpne landskap. Skal jeg booke et cellekontor når jeg skriver? Skrivearbeidet foregår omtrent hele tiden så dette vil i tilfelle krevd at jeg beslagla et cellekontor hele tiden og fylte det opp med bøkene jeg trengte. Og det blir jo ikke nok kontorer til alle. Konklusjonen blir at med åpne landskap kommer jeg antakelig til å sitte hjemme når jeg skriver.

2) Retting av eksamensbesvarelser og innleveringer. Dette er arbeid som krever en viss forsiktighet, jeg lukker døra til kontoret når jeg driver med dette. Eksamensbesvarelser skal ikke ligge slik at hvem som helst kan se dem. Dette vil med andre ord være vanskelig å gjøre i et åpent landskap der studenter og andre har tilgang. Skal jeg låse inn eksamensbunkene hver gang jeg går på do? Eller booke et cellekontor for å gjøre dette også? Konklusjonen blir antakelig at jeg sitter hjemme også for å gjøre dette arbeidet. 

3) Veiledning av studenter og samtaler med studenter. Dette utgjør en ganske stor del av arbeidstiden i undervisningssemesteret og krever at jeg kan lukke døra. Dette er ikke bare for å skåne de andre i et eventuelt åpent landskap men også fordi mye av det studentene forteller er konfidensielt. Faglige og personlige problemer er ofte flettet inn i hverandre. Slik jeg arbeider nå, med eget kontor tar jeg i mot studenter når som helst. Min erfaring er at det er viktig å være tilgjengelig for studentene når de har behov for å snakke med meg, og at de ikke skal oppleve det som en stor terskel å treffe meg. Det skal være bare å stikke innom kontoret uten å bestille time først. Dersom jeg har arbeidsplass i et åpent landskap vil jeg være avhengig av å finne et cellekontor hver gang en student dukker opp. I og med at også de andre ansatte er engasjert i undervisning vil dette kreve at et stort antall cellekontorer står klart til bruk. Hvorfor ikke bruke arealet til faste kontorer? Den største utfordringen med aktivitetsbasert løsninger vil antakelig være at når studenten kommer for å prate om noe, så er jeg ikke å treffe fordi jeg sitter hjemme og arbeider. Dette krever at studentene må booke time lang tid i forveien for å treffe meg, noe som gjør at undervisningstilbudet vil oppleves som dårligere.

4) Uformelle møter med kolleger. Slik jeg arbeider nå, med personlig cellekontor er dette helt problemfritt; døra står åpen og kollegaen fra nabokontoret stikker hodet inn både titt og ofte. Har jeg behov for ro, lukker jeg døra; døra er en helt genial, men undervurdert teknologi for fleksible arbeidssituasjoner. Og så møtes vi i fellesarealet ved kaffemaskina, eller på lunsjrommet for den mer uformelle praten som også er viktig. Med fleksible løsninger vil det derimot bli langt vanskeligere å treffe kolleger både for små spontane møter og for uformell prat, fordi så mange til enhver tid vil sitte hjemme å arbeide.

5) Mer formelle møter. Da bruker vi gjerne et møterom, noe som antakelig også vil være tilgjengelig i en løsning dominert av åpne landskap. Her vil ikke kontorløsningene ha så mye å si, med unntak av de gangene møterommet er opptatt og vi tar møtet på kontoret.

Når jeg legger sammen og trekker i fra, ser det ut til at individuelle kontorer vil være den mest effektive løsningen for de fleste, selv om dette matematisk sett ikke er den måten man får stuet flest mennesker sammen på et visst areal, og selv om vi risikerer at de individuelle kontorene står tomme i ny og ne.

Det er klart at hver enkelt av de arbeidsoppgavene jeg har beskrevet også kan gjøres gjennom en fleksibel løsning der vi flytter oss fra plass til plass, eventuelt sitter hjemme. Likevel har kontoret ennå en funksjon som lett forsvinner i spørreundersøkelsene om arbeidssituasjoner: Kontoret tjener som en slags «havn» i en travel hverdag; et stabilt punkt vi kan ha som base for arbeidet. Om det ikke finnes en slik base på arbeidsplassen, vil kanskje det private hjemmet overta også denne funksjonen.

Om NTNU skal bli et universitet der de ansatte sitter hjemme for å få gjort jobben sin bør ledelsen stille seg følgende spørsmål: Hva har det å si for fagmiljøet at folk i mindre grad treffer hverandre og studentene på arbeidsplassen? Er åpne kontorlandskap et fristende arbeidsvilkår for å trekke til seg kompetente ansatte? Mitt forslag til ledelsen ved NTNU er at dere tar parti med de ansatte og kjemper for arealløsninger som også gir mulighet til individuelle kontorer.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Her kan du lese flere ytringer.