Hva er en medforfatter?

Professor i medisinsk statistikk Stian Lydersen (NTNU) vil ikke ta ansvar for de artiklene han er medforfatter på. Det ansvaret er han pålagt i følge Vancouver-retningslinjene.

Professorene Kjetil Haugen (sittende) og Kai A. Olsen ved Høgskolen i Molde går i rette med professor Stian Lydersen ved NTNU om hvor grensen går for en medforfatters ansvar.
Publisert Sist oppdatert

Der står det klart at ” All persons designated as authors should qualify for authorship. Each author should have participated sufficiently in the work to take public responsibility for the content.” I praksis vil dette for eksempel kunne bety at hver medforfatter skal være i stand til å presentere arbeidet på en konferanse.

Vi mener dette er fornuftig. I dag er det blitt slik at en ”betaler” for praktisk arbeid, for eksempel databehandling eller statistikk, med et medforfatterskap. Som vi har sett eksempler på kan en også risikere å måtte ”betale” for data ved å føre på flere forfattere. Å bruke medforfatterskap som valuta er uheldig på mange måter. I verste fall kan vi risikere at ingen vil ta ansvar for en artikkel – ”jeg leverte jo bare data”, ”jeg skrev kun innledningen”, ”jeg kjørte statistikken”, ”jeg skrev konklusjonen kun ut fra tallene”. Det er akkurat denne ansvarsfraskrivelsen som gjorde det nødvendig å komme fram til regeloppsettet fra Vancouver.

Et annet problem er at instituttledere, veiledere og senior professorer kan kreve å være medforfattere på artikler skrevet av andre. Det er selvfølgelig greit om de gjør dette i kraft av å være vesentlige bidragsytere, men om medforfatterskapet kommer kun fra rollen de innehar er det ikke greit. En stor ulempe er at artikler skrevet av nybegynnere kan da gi preg av å være et arbeid fra mer kjente forskere. Det blir som å klistre falske merkevarenavn på generiske produkter. Det er greit om innehaveren av merkevaren, her den kjente forskeren, har kvalitetssikret innholdet – ikke ellers. Vancouver-reglene setter også klare begrensninger her.

Nå er ikke behovet for slike regler unikt innen akademia. Vi ser de samme problemene i byggenæringen, der en forsøker å legge ansvaret for regelbrudd på obskure underleverandører. 

Tidligere ble de som hadde levert tjenester til en artikkel nevnt i ”acknowledgements”, eller en var villig til å betale for mer rutinemessige oppgaver. Som vitenskapelige assistenter har vi begge utført slike oppgaver uten at det var snakk om å være medforfatter. Problemet er selvfølgelig at ”acknowledgements” ikke gir personlige publikasjonspoeng. Løsningen kan være å bli medforfatter, men da må en kanskje også være villig til å ta et ansvar for helheten?

Vi ser at det kan være et problem at en kan bli lurt av en medforfatter, akkurat som en byggleder kan tenkes å bli lurt av betongleverandøren. Men da blir jobben, enten vi er på byggeplassen eller i akademia, å kontrollere ”leverandørene”. En praksis der Vancouver-retningslinjene ikke følges vil imidlertid ikke gjøre det enklere hverken å kontrollere medforfattere eller å unngå å bli lurt. Tvert i mot, en medforfatter som neglisjerer nødvendigheten av å forstå totaliteten i et arbeid godt nok, er vel langt på vei mer utsatt for å havne i uføret. Retningslinjene er jo nettopp introdusert for å motvirke forskningsjuks. Lydersen er jo egentlig inne på det selv i sin omtale av Sudbøs artikkel, han ville ha problemer med å avsløre jukset uten bedre kunnskap om hele budskapet i artikkelen.

Ideen er selvfølgelig at med ansvar følger behovet for å kontrollere. Om alle forfatterne gjør det vil kvaliteten på forskningsartiklene utvilsomt heves.

Kai A. Olsen, professor, Høgskolen i Molde, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Oslo og Akershus

Kjetil Haugen, professor i logistikk, Høgskolen i Molde