Hva mener du et universitet skal være, og hvilken rolle skal et universitet spille i samfunnet?
Universitetets hovedansvar er å utvikle kunnskap og skape det framtidige samfunnet.
Utvikling av kunnskap gjøres ved å tilby utdanning av høy kvalitet. Norge har store krav på godt utdannede fagfolk, og NTNU spiller et stort rolle i å produsere disse.
På forskningsida har vi et ansvar for å løse dagens og morgendagens samfunnsproblemer. Tenk for eksempel på problemstillinger om energi, klimaet, og digitalisering. Politikken kan bestemme hvilke løsninger bør implementeres, men universitetet bestemmer hvilke løsninger som er teknisk mulig (og ikke minst flytter disse grensene). I tillegg har universitetet mulighet til å jobbe med problemer på lang sikt, der politikerne ikke alltid har handlingsrom innenfor sine valgterminer.
Hvilke endringer må skje (hvis noen) for at NTNU skal kunne spille den rollen?
Det viktigste NTNU bør gjøre er å sikre at kvaliteten av begge utdanning og forskning er av høyt nivå. For det meste betyr det at NTNU bør fortsette med det vi allerede gjør.
Hvem skal bestemme hva det skal forskes på ved NTNU, og hvilke interesser skal være styrende?
Siden institusjonen hovedsakelig er finansiert av offentlige midler bør mesteparten av forskningen prioritere samfunnsnytte. Jeg ser gjerne Fakultetsadministrasjonen og NTNU-styret som støtteorgan til instituttene.
Hva skal NTNUs relasjon til næringslivet være? Hva er ditt syn på forskningsfinansiering i fra privat sektor?
Jeg syntes universitetet bør fokusere på langsiktige spørsmål, og dermed tror jeg at vi ikke bør maksimalisere næringsfinansieringen av forskningsprosjekter.
Industrien har ikke alltid muligheten til å vente på langsiktig forskning. Slike resultater trenger i tillegg ofte flere år med videreutvikling før de kan brukes i et produkt eller tjeneste. De fleste prosjekter som er finansiert av næringslivet fokuserer derfor på anvendt forskning i stedet.
I tillegg betyr avhengighet av eksterne parter at NTNU ikke lenger helt bestemmer selv hva som skal forskes på, og dermed mister autonomi. Emner som er interessante for industrien er ikke nødvendigvis også interessante for samfunnet. Siden institusjonen for det meste er finansiert av det offentlige bør det meste av forskningen handle om siste punktet.
På hvilke måter har du tenkt å lytte til, og kommunisere med de du representerer (inkludert dem i Gjøvik og Ålesund)?
Den beste metoden jeg kjenner til for å finne ut av hva folk tenker er å spørre dem direkte. Jeg synes ikke at et spørreskjema gir et spesielt godt inntrykk hva folk mener om saker. Min erfaring er at det ofte er best å hente inn nyanserte, skrevne synspunkter.
Hva vil du si er de viktigste sakene for midlertidige ansatte?
Først og fremst er problemet om midlertidighet.
Det andre store punktet er innføringsprosessen. Jeg har snakket med folk som klaget om at de ikke fikk noe hjelp til å flytte til Norge. Nye ansatte må selv ordne seg en ny bankkonto, lage avtale hos politiet, skaffe seg norsk ID, finne bolig, og så videre. Jeg synes at NTNU bør ha noen ansatte som hjelper med dette.
I tillegg bør vi jobbe med å redusere bruk av postdoktorstillinger til forskningsprosjekter. Heldigvis har det blitt lansert flere initiativer på dette området.
Hvordan vil du jobbe for at midlertidig ansettelse ikke blir normen?
Midlertidig ansettelse er ikke bare et problem som handler om finansiering. Det er heller ikke noen som helt kan utelukkes. Det skal alltid finnes en viss grad med ansatte som har midlertidig ansettelse.
Dessuten ser jeg noen faktorer der NTNU kan forbedres sterkt på, spesielt i internrekruttering og karriereutvikling.
Først og fremst bør NTNU gjøre det mye lettere å rekruttere ansatte internt. Jeg vil gjerne se på muligheten å skaffe institutter muligheter til å utsette utlysning av nye midlertidige eller faste stillinger inntil en eller flere interne kandidater kan søke på dem i tilfeller der dette er ønskelig.
Jeg mener ikke her at vi bør fremstille interne (midlertidige) ansatte over muligens bedre eksterne. Vi skal jo alltid innstille den som er mest kvalifisert til jobben. Samtidig kan vi jobbe med å skaffe interne ansatte muligheter til å søke på relevante stillinger når de trenger dem. Jeg tror at dette kan delvis løse problemet der det ikke alltid er mulighet å tilby stillinger til godt kvalifiserte ansatte (eller masterstudenter) som har behov for dem, og vice versa.
Har du noen tanker om hvordan NTNU sin internasjonaliseringsstrategi kan kombineres med et større miljøansvar og familieliv?
Jeg virkelig lurer på om det er dårlig at ansatte på universitetet reiser mye. Det er selvfølgelig viktig å minimalisere lengden og frekvensen, men samtidig er det noen som tilhører jobben.
Det er også mulig å tenke på det som en investering. Ved å møte folk over hele verden kan vi koordinere og samarbeide å finne metoder å spare energi og ressurser på lang sikt. Investeringen blir sannsynligvis ikke alltid verdt miljøprisen, men jeg synes heller ikke at alt av reising er strikt negativt.
Noe vi i tillegg kan jobbe med er å bli sett i verden. May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen ved å drive med store forskningsprosjekter i mange år. Selv om de aller fleste prosjekter ikke blir prisbelønt, gjør de at NTNU blir sett i verden.
Hvordan vil du jobbe for at NTNU skal kunne holde på sine gode forskerspirer som ønsker å bli?
Den beste måten å beholde talentene er å tilby dem en fast stilling. I tillegg bør vi tilby dem best mulig arbeidsmiljø. Dessverre ser jeg noen problemer der som kan gjøre at vi kommer til å tape en del talenter i de neste årene.
Det viktigste problemet er den nåværende kursen til campusprosjektet. Statsbygg har satt en minimumgrense på hvor mange ansatte som skal jobbe i et bygning. Denne grensen ble satt til en maksimum av 23m² areal per ansatt. Budsjettet til prosjektet ble godkjent basert på denne grensen. Den store ulempen er at en slik arealbudsjett fører til bruk av åpent landskap i arbeidearealer.
Det har vært en god del artikler her i Universitetsavisa om institusjoner i Norge og i utlandet som viser at et åpent landskap ikke passer i akademiske institusjoner. Lærere mistet kontakt med studentene, folk klaget på økt stress og konsentrasjonsproblemer på grunn av synlig og hørbar støy, og mange velger å jobbe hjemmefra i stedet.
I industrien finnes det tilfeller der åpent landskap fungerer bra. Det er spesielt positivt der ansatte skal snakke med hverandre hele tida. Samtidig er forskning noe som gjøres på et individuelt basis. Selv om flere jobber i samme fagfelt kan det være store forskjeller med hva de jobber på. Det betyr at muligheten til konsentrasjon er langt viktigere enn muligheten til å lett kunne kommunisere med hverandre.
Jeg synes det er svært viktig at vi jobber i campusprosjektet mot et løsning der vi maksimalisere andelen med «cellekontorer». Selv om det betyr at disse har veldig lite område per kontor, synes jeg det er et bedre løsning enn åpent landskap.
