Kronikk:

God og dårlig midlertidighet

- Noen typer midlertidighet er fornuftig og riktig, skriver professorene Helge Holden og Terje Lohndal i denne kronikken. De fremholder at stipendiatstillinger nødvendigvis er midlertige, og ikke bør telle med når midlertidighet i akademia størrelsesberegnes.
Helge Holden er professor ved Institutt for matematiske fag mens Terje Lohndal er professor ved Institutt for språk og litteratur, begge NTNU. 
        
            (Foto: Tore Oksholen/KRistoffer Furberg)

Helge Holden er professor ved Institutt for matematiske fag mens Terje Lohndal er professor ved Institutt for språk og litteratur, begge NTNU.  Foto: Tore Oksholen/KRistoffer Furberg

Kunnskapsdepartementet meldte nylig at antallet midlertidige ansatte i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) er på 13,7%, og det er en nedgang på 1,2 prosentpoeng fra 2018. Forskerforbundet bestrider tallet og mener det er 18,1%. Men hva er et fornuftig tall på antall midlertidige i UH-sektoren?

Riktig midlertidighet

Noen typer midlertidighet er fornuftig og riktig. Det handler om lederstillinger som er på åremål, men ikke minst stipendiatstillinger. En viktig oppgave for universitetene er å utdanne nye forskere, og en stipendiatstilling er et av de viktigste virkemidlene for å oppnå dette. En slik stilling er nødvendigvis midlertidig, det er en utdanningsstilling med fullført doktorgradsutdanning som mål. Det ville derfor være svært lite hensiktsmessig om mange stipendiatstillinger skulle telle negativt inn på antallet midlertidig ansatte.

Å holde leder- og stipendiatstillinger utenfor statistikken er ikke kontroversielt. Samtidig hadde det vært hensiktsmessig å skille disse kategoriene. Sektoren har fått stadig flere tilsatte ledere, og disse er i all hovedsak tilsatt på åremål. Denne typen midlertidighet er ikke problematisk, og derfor bør den kategoriseres for seg selv.

Post.doc er kvalifiseringsstillinger

Kontroversen melder seg derimot når man ser på postdoktorstillinger. I henhold til forskriften er målet med slike stillinger «å kvalifisere for arbeid i vitenskapelige toppstillinger». En postdoktorstilling er en åremålsstilling på mellom to og fire år. Fra 2015 har Departementet ikke medregnet noen former for åremålsstillinger i beregningene av midlertidighet.  Det betyr at postdoktorstillinger heller ikke er en del av de 13,7% midlertidig ansatte.

Etter vårt syn er det fornuftig at postdoktorstillinger ikke medregnes. Dette er ment å være en kvalifiseringsstilling, og selv om det i dagens verden sjelden fører til fast ansettelse i en vitenskapelig toppstilling, er det likevel ment å være en rekrutteringsstilling. Det betyr at mange postdoktorstillinger er en god form for midlertidighet. Det vitner om et fagmiljø med stor aktivitet og som fremmer mange kandidater som kan konkurrere om faste stillinger. Samtidig burde slike stillinger normalt være 4-5 år med undervisning, siden undervisningserfaring er helt nødvendig for å kunne kvalifisere seg til en fast stilling.

Norske postdoktorer mindre mobile enn utenlandske

Dersom en kandidat har vært postdoktor ved en institusjon, kan vedkommende ikke inneha flere åremål i samme stillingskategori ved samme institusjon. Likevel er det en kjensgjerning at mange etter endt postdoktorperiode enten ikke har faste stillinger å søke på, eller ikke når opp i den harde konkurransen om en fast stilling. Begrensninger som man legger på antall postdoktorperioder man kan ha, gjør det lettere for utenlandske forskere med mange postdoktorperioder bak seg, å kvalifisere seg for faste stillinger.

Norske postdoktorer er mindre mobile enn utenlandske, og det gjør det vanskeligere å nå opp i kampen om faste stillinger. Da kan man ansettes i kategorien «forsker». Det er ingen begrensning på hvor mange ganger man kan ansettes i denne kategorien. Her kommer den dårlige midlertidigheten inn: Forskere som går på gjentatte kontrakter. Slike midlertidige stillinger er ingen tjent med, det gir dårlig arbeidssikkerhet og skaper mye ekstra byråkrati.

Fast ansatte har ingen plikt til å søke om eksterne midler

Et argument som ofte fremføres, er at man istedenfor burde ansette forskere som går på gjentatte kontrakter, i tradisjonelle universitetsstillinger som førsteamanuensis eller professor. Imidlertid er det ikke så enkelt. Eksterne midler har alltid en usikkerhet knyttet til seg, konkurransen blir stadig hardere, og universitetene kan risikere at den nødvendige finansieringen uteblir. Dermed kan universitetene få betydelige økonomiske problemer.

Et annet problem er at eksternfinansierte prosjekter gjerne krever spesiell kompetanse, en kompetanse som ikke passer direkte inn i undervisningsbehov og fagportefølje ved et institutt. Til slutt: En person som er fast ansatt som førsteamanuensis eller professor, har akademisk frihet til å forske på akkurat det hun eller han vil. Da har man heller ingen plikt til å søke eksterne midler. Det er ikke rart at rektor ved Universitetet i Oslo har sagt at «Om det var enkelt å redusere midlertidigheten, hadde det vært gjort for lenge siden»!

Gjøre som forskningsinstituttene?

Mange midlertidige er ansatt på prosjekt etter prosjekt og må gjennom runder med oppsigelser før vedkommende begynner på en ny kontrakt på et nytt prosjekt. Her bør universitetene finne bedre ordninger som forhindrer at dette skjer.

En mulighet kan være å nærme seg forskningsinstituttene ved å ansette faste forskere der ansettelsen ikke er knyttet direkte til et bestemt prosjekt. Fordelen vil være større sikkerhet og en mer langsiktig forskningshorisont. Ulempen er at universitetene i større grad må bruke kompetansen de har, på prosjekter de får. Det kan kreve at forskere på universitetene må jobbe med flere prosjekter samtidig, slik det nettopp er i instituttsektoren. Da må kanskje universitetene drive et større fagstrategisk arbeid for å lage en portefølje som er levedyktig og fleksibel over tid.

Mer god midlertidighet, mindre av den dårlige

Dersom vi skal komme videre i diskusjonene om midlertidighet, er det vesentlig å skille mellom god og dårlig midlertidig. God midlertidighet ønsker vi mer av, dårlig midlertidighet må begrenses i størst mulig grad. Hvis ikke vi lykkes med dette, vil universitetene fremstå som mindre attraktive arbeidsplasser for ungdom i Norge. Det vil være et problem for universitetene og samfunnet.

(Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten)

Helge Holden, professor, Institutt for matematiske fag, NTNU.

Terje Lohndal, professor, Institutt for språk og litteratur, NTNU

Mange postdoktorstillinger er en god form for midlertidighet.

Relaterte artikler

Gjesteskribenten:

Midlertidighet er ikke et midlertidig problem

Scenen er satt for et oppgjør med midlertidigheten i akademia – statsråden har gitt rektorene «hjemmelekse», Forskerforbundet har tilbudt «leksehjelp», og NTNU-dekaner og instituttledere trues med personlige lønnsmessige konsekvenser om ikke problemet løses. Men rektor ved UiO sier: «Om det var enkelt å redusere midlertidigheten, hadde det vært gjort for lenge siden».

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Misfornøyd med Sits boliginformasjon på nett

Student Victoria Dontsova mener manglende innvendige bilder og plantegninger på Sits nettsider skaper unødvendig merarbeid for flytteklare studenter.

Rapport:

Nesten 1 av 4 undervisningsansatte melder om svekket IT-sikkerhet i hjemmekontor

Flere ansatte i hjemmekontor melder om svekket IT-sikkerhet som følge av at jobben måtte gjøres hjemmefra. Undervisningsansatte er nesten i toppen av listen.

Rambøll og C.F. Møller signerer kontrakt for campussamling

Selskapene får ansvar for programmering og prosjekteringstjenester til NTNU campussamling, sier Statsbygg i en pressemelding.

Kronikk:

Bør være obligatorisk for alle studenter å gjennomføre kurs i formidling

Forskere skylder samfunnet å formidle forskningen sin på en god, forståelig måte. Dessverre er det alt for få universiteter som tilbyr kurs i formidling.