Hipp hurra for alle verdens tegnspråk!

Visste du at norsk tegnspråk er det tegnspråket som snakkes her i Norge? Eller at det i hele verden finnes minst 144 forskjellige tegnspråk? Av og til får vi kommentarer som går ut på at det er rart eller upraktisk at tegnspråk ikke er ett felles internasjonalt språk. Da svarer vi at det ville vært nøyaktig like logisk eller praktisk om det bare fantes ett talespråk i verden. Alle språk oppstår, utvikles og endres der det finnes mennesker som bruker språket, så også norsk tegnspråk. Akkurat som andre språk har tegnspråkene dialekter og sosiolekter.

Norsk tegnspråk er altså et av våre nasjonale språk. Det er et fullverdig språk som vi kan snakke om alt mulig på. Det har sin egen grammatikk og struktur, og det har egenverdi på linje med andre språk. Det er til og med et språk det offentlige Norge har et ansvar for å verne om og fremme, ifølge språkloven.

Norsk tegnspråk er et selvstendig språk som fungerer uavhengig av hørselssansen, oppfattes med synet og brukes av både døve og hørende. I Norge finnes det om lag 5 000 døve mennesker som anser norsk tegnspråk som sitt primære språk. Legger vi til hørende som også snakker norsk tegnspråk – det være seg barn av døve foreldre, hørende foreldre av døve barn, andre som er i familie med døve mennesker, og profesjonsutøvere som lærere, helsepersonell, prester og tolker – er det tale om rundt 20 000 tegnspråklige mennesker her i landet.

Med den gjeldende språkpolitikken for minoritetsspråk har myndighetene lagt et ansvar på oss alle for å verne om og fremme norsk tegnspråk i samfunnet. Det hviler et særskilt ansvar på våre universiteter og utdanningsinstitusjoner.

Det er mange sider ved norsk tegnspråk og vilkårene for tegnspråkbrukere som krever mer opplysning og oppmerksomhet. Nedenfor går vi inn på noen få av dem, med vekt på muligheter og begrensninger ved bruk av tolketjenester.

Døve mennesker lever i det samme norske samfunnet som alle andre. Vi går på skole, tar høyere utdanning, arbeider, går til legen når vi blir syke og har kontakt med Nav om det skulle være nødvendig. Det meste i livet er likt. Men livet til døve mennesker blir mye bedre hvis folk omkring dem vet litt om tegnspråk og om det å være døv. Uansett hvor man møter døve mennesker, i undervisningssammenheng, som offentlig ansatt eller i yrkeslivet ellers, er slik kunnskap viktig for at møtet skal bli godt.

Døve mennesker er vant til å møte hørende som ikke kan norsk tegnspråk. De er eksperter på å tolke og forstå de hørendes forsøk på å uttrykke seg med peking og gestikulering. Av og til kan man ty til skriftlig norsk, men hvis det er nødvendig å kommunisere over lengre tid, kan tegnspråktolk være en løsning. Undervisning av døve barn i grunnskolen er likevel ikke en slik situasjon. Et døvt barn som skal ha sin opplæring i og på norsk tegnspråk, skal ha en lærer som behersker norsk tegnspråk, og som har formell kompetanse til å undervise i og på språket.

Per i dag er kravet til en slik lærer i barneskolen et halvt års utdanning i tegnspråk. Tenk deg at en lærer fra utlandet bare fikk et halvt års norskopplæring før vedkommende ble ansatt som norsklærer for ditt barn – og i tillegg skulle undervise i alle andre fag på norsk. Ville du ha godtatt det? Vi tror de fleste som har lært seg et nytt språk, skjønner at dette er altfor lite for å kunne bli en god lærer.

Men dette kan altså være en parallell til døve elevers språklige skolehverdag. Det er viktig at et døvt barn blir undervist av og kan kommunisere direkte med en som kan barnets språk – norsk tegnspråk. En tolk er ingen erstatning for en ekspert på pedagogikk eller barns språkutvikling. En tolk skal heller ikke være barnets eneste tilgjengelige person å snakke med. Vi frykter at en slik løsning kan føre til isolasjon og ensomhet i skolehverdagen. Fullverdig skolegang omfatter mye mer enn formidling av hva læreren sier i klasserommet.

I andre sammenhenger kan tegnspråktolk absolutt være en løsning, eksempelvis når en tegnspråklig døv student skal ta fatt på et universitetsstudium, når sosialarbeideren skal snakke med en tegnspråklig døv klient, og når en døv person har kontakt med helsevesenet. Men hvordan går man fram? Første bud er: Finn ut om det er bestilt tolk, og bestill tolk hvis det ikke er gjort! Det er primært den profesjonelle parten som har ansvar for at det er tolk til stede, og for at kommunikasjonen skal fungere best mulig. Husk uansett at det er du som trenger tolken for å løse ditt samfunnsoppdrag, så lenge du ikke behersker norsk tegnspråk selv.

Det er ikke bare den enkelte som kan trenge mer kunnskap om norsk tegnspråk og døves livsvilkår; vi mangler fremdeles mye forskning på disse områdene. Vi vil derfor benytte anledningen til å rose Nord universitet, som akkurat nå bidrar nettopp til ny forskning på området. Camilla Sandrud er stipendiat på doktorgradsprogrammet i studier av profesjonspraksis, og forsker på hva døve selv mener det er som gjør en tolk god. I tillegg vil vi berømme NTNU, OsloMet og Høgskulen på Vestlandet som har norsk tegnspråk som eget fag og forskningsområde.

Til slutt et særskilt hipp hurra for det norske tegnspråket, dette norske språket som vi alle har del i!