Stemmene som leder oss gjennom krisene

Det er stemmene vi hører. De som hviskes over en telefon, eller tales fra podiet. Også: De som festes til papiret. Ingvild Folkvord løfter dem fram for at vi skal høre ordene, og rommet de ytres i.

Amanda Gorman framfører eget dikt «The Hills We Climb» under innsettelsen av Joe Biden som president. - Hun ikke bare forteller, hun bygger, sier Ingvild Folkvord.
Amanda Gorman framfører eget dikt «The Hills We Climb» under innsettelsen av Joe Biden som president. - Hun ikke bare forteller, hun bygger, sier Ingvild Folkvord.
Publisert Sist oppdatert

To stemmer: Den ene tilhører til ei ung kvinne som ringte politiets nødnummer fra Utøya. Opptaket av denne stemmen ble spilt av under første dag av rettsaken mot han som skjøt. Aktoratet ville det slik. Det ble nedlagt forbud mot å kringkaste opptaket. Journalister og forfattere som var til stede kommenterte kraften som denne stemmen uttrykte.

Da professor Ingvild Folkvord ba politiet om å få tilgang til opptaket til denne boka, fikk hun avslag.

En annen ung kvinnes stemme, 10 år senere, et annet sted i verden: Også denne stemmen kunne høres da den talte. «Even as we grieved, we grew» sa hun, blant annet.

Den første stemmen tilhører Renate Tårnes, den andre Amanda Gorman. Den første var lav, hviskende, beskrivende, den andre høy, rytmisk, manende. Begge stemmene går inn i historien. Eller snarere: De forteller historie.

Ingvild Folkvords «Stemmene etter 22. juli» er gitt ut på Scandinavian Academic Press.
Ingvild Folkvords «Stemmene etter 22. juli» er gitt ut på Scandinavian Academic Press.

Stemmene etter 22. juli

Folkvord har skrevet en bok hvor «omdreiningspunktet for historien [er] menneskestemmen» som hun skriver i innledningen. Boka tar for seg det tittelen sier: «Stemmene etter 22. juli».

Men temaet er større. Da vi avtalte intervju hadde Joe Biden nettopp blitt innsatt som president i USA. Folkvord og undertegnede hadde begge sett presidentinnsettelsen på TV, og blitt fanget av den unge kvinnen som i egenskap av å, som første person, ha blitt tildelt tittelen National Youth Poet Laureate, framførte diktet "The Hills We Climb". Folkvord om Gorman:

- Hun treffer en tone i en spesifikk setting, en situasjon som er skjør, like etter en kritisk politisk situasjon. Hun ikke bare forteller, hun bygger.

Når litteraturprofessoren beskriver den unge poetens framføring, inkluderer hun hvordan Gorman står rolig og venter mens podiet blir spritet og tørket, den gule kåpen hun bar, bevegelsene med den ene hånden som for å løfte ordene og sende dem av sted.

Renate Tårnes' ord er også uløselig knyttet til settingen hvor de først ble ytret, i en telefonsamtale til politiets nødnummer. Hviskingen, redselen, skuddene som etter hvert kunne høres, skudd som nærmet seg.

Så ble opptaket avspilt i Oslo tingrett, nesten ett år senere.

- Der det begynte

- Det var der det begynte, da jeg oppfattet at denne, og andre stemmer, ble spilt av som en del av aktoratets framlegging, at jeg fattet faglig interesse. Det er noe mer enn en personliggjøring av kalde tall og fakta. Når et opptak som dette blir avspilt i en rettslig setting, demonstrerer det menneskestemmens ekspressive kraft, dens kapasitet til å involvere lytteren og kanskje til og med få oss til å ta innover oss noe av denne forferdelige erfaringen, ifølge Folkvord.

I boka tar hun for seg strømmen av post-22.juli-stemmer langs mange akser – de som ytrer seg i kirken, fra politikeres talerstoler, i mediene, i litteraturen, i rettsalen. Forfattere som Karl-Ove Knausgård og Gro Dahle har behandlet hendelsene den dagen skjønnlitterært. Sakprosaforfattere som Åsne Seierstad og Aage Borchgrevink har gjort det faglitterært. Politikernes ord har stått i sentrum, fra første stund med talen til Jens Stoltenberg, langt senere med Sylvi Listhaugs Facebook-post. Først og sist, stemmene tilhørende dem som befant seg i høyt oppe i Regjeringskvartalet eller rundt om på Utøya.

En stemme kan lege, og den kan manipulere

Ingvild Folkvord er professor ved Institutt språk og litteratur.
Ingvild Folkvord er professor ved Institutt språk og litteratur.

- Hvorfor gjør du dette?

- Det er menneskestemmen. Den talende stemmen, og skriftstemmen. Den virker i en kontekst. Det er der og da og så får noen av disse stemmene et lengre liv, de blir offentlige stemmer som former opplevelsen vår av viktige hendelser og hvordan vi forstår dem, forklarer hun.

For å nærme seg det må konteksten gjøres detaljert rede for.

- Jeg har skrevet denne boka som en påminner om hvor henviste vi er til språket og fellesskapet for å kunne gå videre, bearbeide de vanskeligste erfaringene, klare å opprettholde sosiale fellesskap og uenighetskultur.

En menneskestemme kan være legende, byggende, forsonende. Den kan også være splittende, manipulerende, fryktinngytende, slik vi kjenner det fra andre politiske talere. I vår egen tid eller i nasjonalsosialistenes Tredje rike.

Folkvord, som er ekspert på tysk litteratur, minner om at Hitlers taler nærmest var tabu i den tyske offentligheten: Museene gjenga dem lenge som tekst, men ikke som lydopptak, antagelig fordi man fryktet selve effekten, at folk skulle la seg forlede av dem.

- I dag kan vi riste på hodet av det, siden stemmen hans virker nokså aparte på oss. Men det er i dag, kommenterer hun.

På baksida av boka skriver Folkvord at terrorangrepet 22 juli «utgjorde et brudd, en flenge i det normale – i det sosiale – så dyp at selv språket måtte bearbeides for å gripe den nye virkeligheten.» Hun utdyper:

- Når jeg har undersøkt talene og sangene, diktene og prosatekstene, etter 22. juli-angrepene, har jeg vært opptatt av at de faktisk ble virksomme, at de bidrar til å gi bearbeidelsesprosessene en retning og skaper mening, etter dette radikale bruddet.

Stemmen 9 år etter

Men hva med i dag, et halvår før 10-årsmarkeringen av terroraksjonen? Kanskje blir også denne markeringen primært digital. Folkvord konstaterer at stemmene etter 22. juli blir stadig flere. Også, stadig mer differensierte, og nyanserende, som den nylig utkomne boka til Hallvard Notaker «Arbeiderpartiet og 22. juli».

Dette «viet» som ble løftet fram for snart 10 år siden, er historie. Men vi forholder oss til det som skjedde i 2011 utfra nye situasjoner i samtida. Som Ina Libak på niårsmarkeringen i fjor.

Libak ble skutt og alvorlig såret på Utøya, ni år senere var hun leder for AUF. I boka beskriver Folkvord hvordan hun gjør sine insisterende henvendelser direkte til lytteren med «en betydningsbærende kroppslig gest: Jeget i hennes «jeg så deg» betones ved at hun tar høyre hånd mot brystet. På denne måten henviser hun til seg selv, ikke som organisasjonens leder, men framfor alt som et individuelt, kroppslig og dermed også sårbart subjekt.»

- Ina Libak virker på en måte så alene når hun holder den sterke talen sin 22. juli 2020, midt i korona-tiden, nesten uten publikum, men hun evner likevel å peke videre, insisterer på behovet for engasjement for å bekjempe rasisme og høyreekstremisme i samtiden, sier professor Ingvild Folkvord.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Powered by Labrador CMS