Saken jeg husker

Han som ikke visste hvorfor han fikk ja

2020 er året alle husker, men gjerne vil skal bli historie. Denne artikkelen gjorde et spesielt inntrykk på Universitetsavisas Tore Oksholen dette året.

Hans Otto Frøland var konstituert leder for et av historieinstituttene etter at IHS ble delt. Siden skal han ut i forskningstermin. Men han vet ikke hvorfor han fikk ja på søknaden.
Hans Otto Frøland var konstituert leder for et av historieinstituttene etter at IHS ble delt. Siden skal han ut i forskningstermin. Men han vet ikke hvorfor han fikk ja på søknaden.
Publisert Sist oppdatert

Av alle saker jeg har holdt på med dette rare året er det en ganske kort artikkel, en oppfølger, som sitter igjen i minnet.

Ikke fordi det var noen «kioskvelter» akkurat (et klassisk bilde: en brakavisnyhet som er så voldsom at aviskiosken ramler over ende i ren forskrekkelse) men fordi den, på sitt snedige vis, kompletterer bildet av en konflikt tilsynelatende uten bunn, uten ende.

Saken om professor Hans Otto Frøland som var blant de få utvalgte ved Humanistisk fakultet som fikk ja på sin søknad om forskningstermin: Han hadde ingen aning om hvorfor han fikk ja.

For de uinnvidde så oppleves innvilgelse av forskningstermin for mange vitenskapelig ansatte – i det minste ved de ikke-teknologiske fakultetene – som noe nær å vinne i Lotto. For en stakket stund får man fri fra det evinnelige forelesningsskjøret, fri fra kvelds- og helgearbeidet med å skrive søknader om forskningsmidler, fri fra den evinnelige søknadsskrivingen som gjerne ikke fører noe steds hen.

Fri fra rapporteringsplikter som øker i omfang ettersom New Public Management har inntatt akademia. Fri til å stelle med litt av det som gjerne utgjorde motivasjonen for å søke seg til en akademisk karriere ved et universitet.

Fri til å forske på heltid.

Som journalist gjennom et par-tre tiår, ved et universitet, har jeg fått med meg at forskning er kreativt virke. Jeg har skjønt at et visst monn av positivet, av trygghet og optimisme er nødvendig for at skaperkraften skal blomstre. Da er det ikke noe godt tegn at selv de som får tommel opp for sitt ønske om å få fri til å forske, ikke kjenner at de forstår hvorfor man fikk tommel opp.

De fleste ved HF-fakultetet som søkte forskningstermin i den runden som ble avgjort tidlig høsten 2020, fikk avslag. 17 av 23 fikk nei, og de fikk et masseutsendt standardformular som begrunnelse. Men noen fikk ja. Da burde de være desto gladere for at søknaden gikk deres vei, kunne man tenke.

Intervjuet med Frøland ble foretatt kort tid etter en annen artikkel jeg skrev, den omtalte uro og frustrasjon ved HF-fakultetet over opplevd utydelighet omkring kriterier for tildeling av termin.

For å forstå konteksten den frustrasjonen utspilte seg i, kommer man ikke utenom striden ved det som het Institutt for historiske studier. Denne konflikten savner sidestykke i norsk akademisk historie. Hva den har kostet NTNU i rene penger, vet man ennå ikke. Hva den har kostet NTNU i menneskelig resursøding, vil vi aldri få noe endelig svar på.

Men at en av de personene som har hatt sitt profesjonelle virke i denne konflikten gjennom år, historieprofessoren Frøland, ikke har noen klar formening om hvorfor man så positivt på hans søknad om forskningstermin – for meg var det et snapshot, et kjapt øyeblikksfoto, inn i et kollegialt miljø fremdeles preget av mistillit, fravær av tillit, hvor kommunikasjonsflyten er sviktende. Hvor folk har aktiv beredskap for at ting kan gå i feil retning.

Det er viktig å ikke grave seg ned i det som er dårlig. Nå som vi ankommer årsskiftet er den tanken særlig viktig, tatt i betraktning året vi er i ferd med å legge bak oss. Derfor passer det med å lenke til denne saken, skrevet av kollega Mari Rian Hanger, som slo av en prat med Jan Frode Hatlen og Karl Erik Haug – lederne for de to nye historieinstituttene. Deres oppdrag er å få miljøet til å funke. Da er det kanskje ikke så dumt at de, delvis på fleip, sier at de ser mer til hverandre enn til sine respektive ektefeller.

Denne artikkelen gjorde særlig inntrykk på reporter Espen H Bjørgan

Disse sakene merket reporter Solveig Mikkelsen seg særlig ved

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Powered by Labrador CMS