Ytring

«Jeg er redd jeg ikke kommer til å klare å skrive denne masteroppgaven.»

- Jeg føler at nok en gang blir vi med funksjonsnedsettelse glemt, skriver Eir Akerhaugen, som beretter om kampen for å skaffe tilrettelagt lesesalsplass.

Eir Akerhaug har søkt om tilrettelagt lesesalsplass grunnet funksjonsnedsettelse. Svaret er at hun blir tilbudt ordinær mastersal (illustrasjonsfoto).
Eir Akerhaug har søkt om tilrettelagt lesesalsplass grunnet funksjonsnedsettelse. Svaret er at hun blir tilbudt ordinær mastersal (illustrasjonsfoto).
Publisert

Som student ved NTNU har man mulighet for ulike former for tilrettelegging hvis man trenger det for å klare studiet. Noe som i seg selv høres flott ut, det er jo hyggelig at universitetet er behjelpelige når studentene sliter med ulike ting. Problemet er at tilbudet ikke er godt nok.

Jeg er en person med funksjonsnedsettelse. Jeg sliter med å regulere følelsene mine, jeg sliter med å konsentrere meg, og jeg sliter med å arbeide godt med skolearbeidet. Likevel har jeg klart å komme meg helt opp til siste år i en mastergrad ved NTNU. Det har vært en lang kamp, det har vært enorme mengder tårer og det har til tider vært like før jeg ikke klarte mer.

Ved starten av semesteret søkte jeg om tilrettelagt lesesalsplass. Dette er et tilbud til de studentene som ikke klarer å arbeide på de vanlige lesesalene fordi de for eksempel blir forstyrret av alle som går ut og inn. I mitt tilfelle handler det om at jeg blir forstyrret, men også at jeg til enhver tid er ekstremt klar over at det sitter titalls fremmede rundt meg og jeg klarer ikke å fokusere på eget arbeid fordi jeg er hyperoppmerksom på at jeg er omringet av andre.

Tilretteleggingskontoret skulle sendt meg svar på søknaden min innen 15. september. Fem dager over tiden fikk jeg en e-post med beskjed om at det er stor pågang for dem, og om jeg har mulighet til å heller benytte meg av mastersalene som instituttet tilbyr. Svaret på det er nei, fordi mastersalene i likhet med de vanlige lesesalene er fulle av folk og jeg klarer ikke å konsentrere meg der heller.

Jeg skjønner hvorfor de spør. Jeg skjønner at tilretteleggingskontoret gjør sitt beste for å hjelpe så mange studenter som mulig. Problemet er at det tydeligvis er såpass stor pågang at de er nødt til å be meg se etter andre løsninger. Under Dusken har nylig skrevet en sak om at det skal bygges om på Dragvoll for å skape flere steder der studenter kan «slappe av» og «kose seg». Direkte sitert ønsker de å «tilby et areal for avslapping og for å kunne hente seg inn etter en lang dag med lesing.»

Jeg trenger ikke et sted å «hente meg inn» når jeg ikke har noe sted jeg kan slite meg ut med skolearbeidet i første omgang

Det er jeg ikke egentlig imot, men det plager meg at universitetet heller vil bygge ut områder hvor vi kan kose oss når en del av studentene ikke har et godt nok tilbud om et sted de kan jobbe med skolearbeidet. Jeg trenger ikke et sted å «hente meg inn» når jeg ikke har noe sted jeg kan slite meg ut med skolearbeidet i første omgang.

Universitetet skal være et sted det er mulig å være sosial, finne venner og ha det fint, men det er i første omgang en utdanningsinstitusjon, og da hadde det vært fint om de av oss som har behov for tilrettelegging hadde et godt nok tilbud for det slik at vi faktisk får mulighet til å fullføre utdanningen vår.

Jeg syns det er synd at det er så stor pågang på de tilrettelagte plassene, og så få plasser at ikke alle som trenger det kan få det innvilget. Til orientering så må en søknad om tilrettelegging inkludere dokumentasjon fra lege, så det er åpenbart at de som søker har en gyldig grunn. Jeg vet ikke om grunnen til at tilbudet er så dårlig er at universitetet ikke har nok penger til det, men jeg tviler. Jeg tror det handler om at de glemmer oss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis jeg ikke får min egen lesesalsplass. Jeg er redd jeg da ikke kommer til å klare å skrive denne masteroppgaven. Jeg føler at nok en gang blir vi med funksjonsnedsettelse glemt.