Ville dagens studenter klart å bevare Bakklandet og Møllenberg?

Det er noe som skjer med Trondhjem i august. Byen preges ikke lenger av forvirrede cruiseturister på jakt etter rimelige kulturopplevelser, men av rastløse unge mennesker på utkikk etter et sted å bo. Bydeler som Møllenberg, Ila og Elgeseter er blant studentenes foretrukne tilholdssteder, og i denne måneden fylles slitne bygårder nok en gang med drikkeviser og lukten av ferdigpizza. Mye kan nok forklares med at studenter liker å bo billig og sentrumsnært, men jeg liker å tro at den eldre bebyggelsen har en særegen tiltrekningskraft.

Denne troen er basert på mer enn antagelser og egne preferanser, den bygger nemlig på historisk grunnlag. For om lag femti år siden ønsket handelsstanden og byens politikere å rive Bakklandet og Møllenberg for å bygge motorvei. Store deler av trebebyggelsen var i dårlig stand på grunn av forfallsspekulasjon og generell fattigdom, dermed var det mange som ønsket å «rive skiten» for å lage plass til noe nytt. Planene møtte stor motstand, blant annet fra byens studenter. Det ble igangsatt både demonstrasjoner og boligaksjoner som på sikt førte til at saneringsprosjektet ble skrinlagt.

Heldigvis er det få politikere i dag som er gærne nok til å foreslå rivning av Bakklandet og Møllenberg. Det er dithen turistene svermer til om sommeren, og det er der man drar med far og mor når de kommer på besøk utover høsten. Det er der man får julefølelsen i eksamenstiden, når man vandrer under lysene som forbinder de snødekte trehusene. Og det er der vårsolen leker på fasadene slik at den trønderske fargepaletten får vist seg fra sin beste side.

Et fåtall klarer å bruke vaskemaskinen

Bli med meg på et lite tankeeksperiment. Forestill deg at politikere la frem den samme planen i dag, ville vår generasjon klart å redde bebyggelsen?
Den gangen hadde man et annerledes ideologisk bakteppe - studentopprøret i Paris var startskuddet for det man i dag omtaler som det radikale 70-tall, et tiår med stor politisk aktivitet, spesielt blant unge mennesker. Trondhjemsstudentene stod ikke på sidelinjen; her ble det tidligere gule Studentersamfundet rødmalt, Samfundets styre ble valgt ved (veldig politiske) listevalg, og studentene ved Luftkrigsskolen utestengt siden de var «representanter for det borgerlige voldsapparatet».

Til tross for gode initiativ fra Samfundets styre og debattkomité har det vist seg vanskelig å engasjere studentmassen i nyere tid. Det har blitt pekt på en rekke mulige årsaker til dette, og selv tror jeg det skyldes en aversjon mot det å «mene for mye», da man frykter det kan være uheldig ved fremtidig jobbsøking. Uten å komme til et fasitsvar på årsaken tror jeg man likevel trygt kan si at det var en annen tid for studentaktivisme.

Men la oss for moro skyld si at det faktisk fantes en slik kampvilje blant dagens studenter, ville vi da klart å bevare Bakklandet og Møllenberg? En av de mest effektive aksjonsformene som ble utført den gang var okkupasjon og oppussing av forfalne hus. Det blir mindre populært å rive et hus når noen begynner å ta vare på det, men har den gjengse student evnene til å gjøre noe slikt?

I studenthuset jeg bor i er det et fåtall som klarer å bruke vaskemaskinen. Ikke det at jeg er så «handy» selv, men jeg frykter at mange av oss vokser opp uten å lære hvordan man vedlikeholder hus og andre eiendeler. Enkelte ganger virker det som at vi ikke engang syntes det er flaut, man skal liksom heller ha som mål å tjene nok penger til at andre kan gjøre jobben for seg. En holdning som både er usmakelig og lite bærekraftig.

For det er nettopp holdninger som må endres dersom man faktisk ønsker å gjøre noe med miljøproblemer. Materiell velstand har gjort reparering og selvberging til overflødige ferdigheter, som man er nødt til å begynne å lære seg på nytt. Bruk og kast-mentaliteten som har fått grobunn i etterkrigstiden og siden spredt seg til de fleste sfærer av menneskelig aktivitet er nødt til å endres. Man bør kanskje ikke lenger tenke at det som er gammelt må hives eller rives, når det faktisk kan fikses. Det er jo ikke rart at gresset virker grønnere på den andre siden, når man ikke steller sin egen side.

I dag trues Grensen

Når man hører om de gamle planene for Bakklandet og Møllenberg er det fort gjort å tenke at man aldri ville gjort noe sånt i dag, at vi nå vet bedre enn å rive hus som bidrar til trivelige boforhold og lokal tilhørighet. Likevel trues Grensen (den gamle trehusbegyggelsen ved Høgskolebakken) med rivning i forbindelse med NTNUs campusprosjekt. Man ønsker å gjøre plass til et senter for kunst, arkitektur og musikk der de ikoniske trehusene står i dag.

Som kunsthistoriestudent oppfattes det helt feil å skulle flytte inn over ruinene av verneverdige hus, når vi samtidig utdannes til å verdsette og vedlikeholde slik begyggelse. Her er det ikke sammenheng mellom ord og handling. For noen år siden pusset man opp Thingvallagården, ett av byggene i klyngen til sin opprinnelige prakt etter mange år med forfall. Tenk om man kunne gjøre det samme med nabohusene og heller inkludert Grensen i det nye campus som et levende og autentisk bomiljø? Det er ikke mange universiteter som kan skryte av slikt!

Denne høsten har man en sjanse til å ta et bevisst veivalg. NTNU-ledelsen kan velge å stå for bærekraft, miljø og lokal identitet ved å lytte til de berørte fagmiljøene som ikke ønsker å flytte til Grensen. Kommunepolitikerne kan vise at det er dem som bestemmer byplanleggingen i Trondhjem, ved å holde seg til sin kommunedelplan fra 1999 – der det står at det antikvariske bevaringsområdet skal opprettholdes som boligområde. Sist, men ikke minst kan vi studenter velge å engasjere oss aktivt i by- og campusutformingen ved å verne om trehusbebyggelsen. Hvem vet, kanskje vi til og med kan lære noen triks fra sekstiåtterne?