NTNUs prioriterte toppforskning

Kari Melby mener hun oppklarer noe om NTNU og Forskningsrådets Toppforsk-tildelinger i UA 22. februar.Det gjør hun i og for seg, men jeg synes mer bør sies om saken. Dette såkalte “Fellesløftet”, hvor rådet og institusjonene spleiser 50/50 på finansiering av store prosjekter, og hvor institusjonene selv prioriterer mellom sine støtteverdige prosjekter, skaper noen problemstillinger som er verdt en tanke eller to. For NTNUs økende asymmetri (dvs. med tydelige prioriterte og ikke-prioriterte områder) står i misforhold til Forskningsrådets disiplinåpne Fripro/Toppforsk-opplegg. Når institusjonen selv prioriterer hvilke prosjekter som skal støttes av Forskningsrådet er ikke denne finansieringsmuligheten så disiplinuavhengig som utlysningen tyder på. For egen del skaper NTNUs Toppforsk-håndtering betydelig hodebry. Jeg vil i denne kommentaren løfte dette fram, ikke på grunn av slike personlige utfordringer, men fordi det indikerer en diskriminering mellom fagområdene ved NTNU som er verdt en seriøs diskusjon.

Toppforsk

Toppforsk er den eneste finansieringsmulighet Forskningsrådet har for ambisiøse kjernefaglige prosjekter (kall det gjerne grunnforskning), det vil si forskning utenfor tematiske programmer, og som er av en viss størrelse, inntil 25 millioner kroner over 5 år per prosjekt. Ordningen er tilrettelagt for innovativ forskning for å motivere dem som har holdt på en stund og som kan stå inne for høye mål og teoretisk utvikling, samt ta en viss faglig risiko. Ved utlysningen nå i 2015 følte jeg at timingen var riktig for egen del, og jeg søkte om 24 millioner til sosiologisk grunnforskning ved prosjektet ESSI (Evolving Society as Social Interaction). Prosjektet er basert på egen forskning og teoriutvikling i rundt 20 år, bestående av nye case og områder og kontinuerlig utvikling av konsepter, perspektiver og metoder. Jeg har utviklet store faglige ambisjoner på mitt eget fags vegne og dessuten benyttet den professorale friheten til å drive dette fram lokalt, nasjonalt og dessuten internasjonalt i tett kontakt med kolleger i England, Tyskland og Australia.

Og så gikk det jo egentlig veldig bra, i og med at Forskningsrådets vurdering gir prosjektet en totalskår 6 (”excellent”) med kommentar om at prosjektet ”could make a major contribution to the development and consolidation of sociological theory and method. It is highly imaginative”. Prosjektet var ett av ti støtteverdige NTNU-prosjekter, som ved denne Toppforsk-utlysningen utgjorde totalt 120 millioner kroner. Rektor valgte å gi de tre prosjektene med karakter 7 automatisk støtte og argumentere seg fram til hvilke to av de resterende sju som skulle støttes, i dette brevet fra Rektor til fakultetene. At mitt eget prosjekt ikke kom med blant dem som skulle støttes er akseptabelt som sådan, siden alle prosjektene ikke kunne støttes innenfor NTNU sin ramme. Men argumentet som brukes av Rektor blir problematisk fordi det har så store konsekvenser utover denne tildelingen, og gjør FRIPRO/Toppforsk-prioriteringer innenfor det asymmetriske NTNU særs problematisk.

Prioriteringsmessig apartheid

NTNU bruker den historiske fordelingen som argument for tildelinger, som handler om at NTNU har hatt 13 prosent Fripro-støtte til humsam, 41 prosent til medbio og 46 prosent til natek i årene 2010-2013. Disse prosentene er oppgitt fra Forskningsrådet, ikke som føringer, men som informasjon. Ett av prosjektene som fikk toppvurdering 7 var fra HF (Gratulerer, Hans Otto Frøland!). Det får derfor støtte som ett av fem NTNU-prosjekter, noe som da tilsvarer cirka 20 prosent av NTNU-budsjettet, siden prosjektenes størrelse var opp mot 25 millioner kroner per prosjekt, og siden NTNU bestemte seg for ikke å justere ned finansiert støtte til hvert prosjekt.

Om man holder fast ved denne 13-prosentregelen betyr det at 0-1 prosjekter fra humaniora og samfunnsvitenskap kan støttes ved hver Toppforsk-tildeling (ved fjorårets variant av ramme/strategi). Teoretisk sett trenger det derfor ikke å gå penger til noe ”Dragvollprosjekt” som blir funnet støtteverdig ved neste tildeling siden det ved 2015-runden ble tildelt nesten dobbelt så mye til humsam-området (20 prosent) som områdets historiske berettigelse (13 prosent). Strengt tatt kan derfor Frølands prosjektet dekke humsam-andelen for to utlysninger, 2015 og 2017 (selv om naturligvis 20-prosenttildelingen til HF vil øke den historiske prosentandelen til humsam, men ikke radikalt). Dersom NTNU bruker samme praksis i 2017-tidelingen kan det bety at et humsam-prosjekt må ha karakter 7 for å få tildeling, mens for andre fakulteter vil det være mulig å få støtte med karakter 6. Spillereglene blir derfor ikke de samme for de ulike fakultetene.

Nedprioriteringen av samfunnsvitenskapelige disipliner

Og det er her min egen hodepine blir påtakelig, fordi spørsmålet om ambisiøs samfunnsforskning har noen plass på NTNU trenger seg på. Og dette handler da heller ikke bare om Toppforsk og Fripro, men om en utvikling ved NTNU som blir stadig tydeligere, hvor NTNUs hovedprofil, framveksten av tematiske satsningsområder og fusjon forsterker asymmetrien mellom fag og temaer som satses på (spisser) og fag og disipliner som er underordnet disse (bredde). Med fusjonen går NTNU i retning av en profesjonshøyskole, hvor ingeniører, lærere, økonomer og helseprofesjoner av ulike slag skal utdannes, og hvor disiplinfag kan se ut til å bli innpasset i slik profesjonsutdanning. Mens NTNU-administrasjonen er veldig opptatt av å snakke om alt man skal satse mer på, savner jeg en større ærlighet om hva man tilsvarende vil nedprioritere. Denne utviklingen må dermed leses ut fra administrasjonens beslutninger, hvor Toppforsk-håndteringen representerer en slik.

Som vitenskapelig ansatte flest er jeg en ”kosmopolitisk orientert” fagperson, som sosiologen Alvin Gouldner ville ha sagt det, som er mer opptatt av å utvikle egen disiplins forskning enn å styre etter institusjonens strategier. I ”tradisjonelle” universiteter har disse institusjons- og disiplinhensynene gått hånd-i-hånd fordi gode disipliner har vært institusjonenes kjerne. Ved NTNU kan dette bli et stadig tydeligere motsetningsforhold fordi disiplinene forventes å understøtte profesjonsutdanningsutvikling heller enn egen disiplinfagutvikling. På eget institutt ser vi blant annet at de av oss som er mest aktive forskningsmessig bruker (urimelig) mye tid på deltakelse i ulike tverrfaglige områder, og at dette går ut over disiplinutvikling: Vi blir dratt mellom nødvendig deltakelse i ulike programmer på tvers og får et veldig fragmentert fagmiljø.

Har sosiologifaglige ambisjoner noen mulighet ved NTNU?

Jeg har kunnet leve med denne fragmenteringen siden jeg har benyttet forskningsfriheten til å jobbe fram nye sosiologiske forskningstemaer og har kunnet rekruttere studenter og en og annen stipendiat til uavhengige prosjekter. Men jeg har kommet til et punkt hvor videre teoriutvikling krever en større innsats, fra flere erfarne forskere over noen år. Jeg aksepterer selvsagt at denne fagutviklingen ikke støttes av NTNU denne gangen, men den nevnte begrunnelsen for avslaget tydeliggjør vanviddet i å ville forankre en tung sosiologifaglig ambisjon ved NTNU, i det hele tatt. Selv om mitt prosjekt løftes fram som internasjonalt fremragende, kreativt og innovativt fra Forskningsrådet, er det ikke innenfor de fag NTNU-administrasjonen er interessert i å utvikle.

SVT-fakultet og Rektor har gitt meg noen trøstemidler med en uttalt forventning om å søke Toppforsk også ved neste anledning. Men vil jeg ta sjansen på dette, når jeg vet at ”mine” spilleregler er annerledes enn for forskere ved andre NTNU-fakulteter? Og når jeg vet at prosjektet like godt kan forankres ved et mer ”symmetrisk” universitet som vil prioritere prosjekter etter kvalitet og ikke etter strategiske hensyn? Om ikke NTNU vil danne plattform for innovativ sosiologi på internasjonalt nivå, er det andre universiteter som vil.

Som sagt, dette handler ikke om meg og mitt Toppforsk-prosjekt, men om det signalet NTNU-administrasjonen sender ut ved måten det behandles på. Om ambisiøse forskere i ”Dragvollfagene” aksepterer NTNUs politikk, aksepterer de samtidig andre spilleregler enn resten av NTNU og sine disiplinkolleger ved andre norske universiteter. NTNU-administrasjonen kan enten endre på sin prioriteringsstrategi for Toppforsk-søknader eller spille med åpne kort og anbefale ambisiøse forskere innenfor nedprioriterte disipliner å forankre sitt arbeid ved universiteter uten slik faglig diskriminering.