NTNUs forvaltning av den akademiske frihet

Den akademiske friheten er et av fundamentene for aktiviteten ved universiteter og høyskoler. I § 1-5 i Universitets- og høyskoleloven slås det fast at universiteter og høyskoler ikke bare skal verne, men også fremme akademisk frihet. Akademisk frihet er retten til fritt å kunne forske, undervise, uttale seg og publisere i tråd med anerkjente akademiske normer og standarder uten å bli utsatt for sanksjoner. Den kan derfor beskrives som fravær av og vern mot overstyring eller sanksjoner som truer forskerens vitenskapelige integritet, det vil si hindrer en forsker i å følge eller gi uttrykk for egne faglige vurderinger (NOU 2006:19).

Ansvaret for å ivareta den individuelle akademiske frihet er lagt på institusjonene, men gjennomføring og forvaltning er delegert til fakultetene og i siste instans ofte til instituttlederne. I møte med den enkelte ansatte er det sistnevnte som i praksis forvalter og tolker akademisk frihet. Derfor er instituttledernes instrukser, prosedyrer og deres kunnskap, klokskap og praksis av stor betydning. Den enkelte leders ansvar på dette området er ikke blitt mindre etter at normalordningen er blitt tilsatte ledere.

Tjenstlige tilrettevisninger

I lys av UH-lovens krav om å verne og fremme akademisk frihet, finner vi det prinsipielt nødvendig å kaste lys over bruken av tjenstlige tilrettevisninger ved NTNU. I Forskerforbundet har vi det bestemte inntrykk at antallet tilrettevisninger har økt betydelig i omfang - særlig etter at vi fikk ordningen med tilsatte ledere. Når en ansatt blir innkalt for å bli tilrettevist assisteres vedkommende ofte av en tillitsvalgt.

Det finnes imidlertid ikke statistikk over bruken av dette sanksjonsmiddelet ved NTNU, og heller ingen intern normering eller prosedyrekrav. En tilrettevisning har heller ikke noe formkrav og kan ikke ankes, og den havner heller ikke i personalmappen til den som blir tilrettevist. Den skiller seg derfor prinsipielt fra ordensstraff. Mens en tilrettevisning skal være retningsgivende for arbeidsforholdet, er en ordensstraff først og fremst en sanksjon for overtredelse eller tilsidesettelse av tjenesteplikter, selv om den også vil ha som siktemål å få den som ilegges ordensstraff til å forholde seg på en bestemt måte for fremtiden. Tilrettevisningens karakter gjør at terskelen for å ta den i bruk kan være relativt lav.

Lovfestet individuell akademisk frihet

Som Sivilombudsmannen har påpekt, kan arbeidsgiver ikke undra seg kravet om å anvende allmenne forvaltningsrettslige normer i tilrettevisningssaker (f. eks. sak 2006/1240). Selv om det ikke foreligger klagerett på en tjenstlig tilrettevisning, vil det grunnleggende ulovfestede kravet om at all saksbehandling i offentlig forvaltning skal skje på en forsvarlig måte likevel komme til anvendelse.

Så lenge universitetene har eksistert har rollen som kunnskapssøkende og kritisk korrektiv til makt og samfunnsutvikling blitt betraktet som så viktig at både universitetene og ansatte ved universitetene har stått i en særstilling. Mange land har grunnlovfestet den individuelle akademiske friheten, og i mange land er den individuelle akademiske friheten beskyttet av spesiallovgivning.

Den enkeltes autonomi viktig

Til tross for at ytringsfriheten i Norge er beskyttet både av Grunnlovens § 100 og av internasjonale traktater, blant annet art. 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, ble det i 2005 satt ned et utvalg som fikk i oppgave å vurdere en eventuell lovfesting av individuell akademisk frihet i Norge. Utvalget ble ledet av daværende rektor ved UiO, professor Aril Underdal, og var knyttet til behandling av ny lov for universiteter og høyskoler. Mandatet var å belyse forholdet mellom institusjonenes styringsrett og styringsbehov og den enkelte vitenskapelig ansattes rettigheter.

Utgangspunktet for både Stortingskomiteen og regjeringen var at stor grad av faglig autonomi for den enkelte vitenskapelig ansatte var et viktig premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet. Det ble også fremhevet at den enkelte tilsattes autonomi var viktig for at universitetene og høyskolene skulle kunne oppfylle lovens formål og ivareta sin funksjon i samfunnet. I sin høringsuttalelse sluttet NTNU seg til vurderingene i Underdal-utvalget.

Disiplinerende effekt

Det er i skjæringspunktet mellom individuell faglig autonomi og institusjonell styringsrett og styringsbehov bruken at tjenstlige tilrettevisninger aktualiseres. En tjenstlig tilrettevisning er per se ingen trussel mot den akademiske friheten. Tvert i mot kan den være på sin plass. Dersom en ansatt behøver korreksjon i sitt arbeid kan det være passende med et så vidt anvendbart sanksjonsmiddel. Derimot er det utfordringer knyttet til bruken av tilrettevisninger.

Selv om terskelen for å ta den i bruk kan synes lav, har Sivilombudsmannen påpekt at en tjenstlig tilrettevisning må anses som en sak av stor betydning for den tilsatte og dennes arbeidsforhold. Det er med andre ord ingen bagatell å bli tilrettevist av arbeidsgiver. En tilrettevisning har betydelig disiplinerende effekt, både for den tilsatte som blir irettesatt, men potensielt også for miljøet. Den er egnet til å ramme den akademiske frihet både personlig og institusjonelt. Grunnlaget for en tilrettevisning må være krystallklart. Hvis det kan sås tvil om grunnlag og motiv skaper tilrettevisninger frykt og usikkerhet: hva er det legitimt å bringe opp, uttale seg om og diskutere?

NTNUs forvaltning av den akademiske friheten

Per i dag finnes det verken politikk, instruks eller prosedyre for bruken av tjenstlige tilrettevisninger ved NTNU. NTNUs etiske reglement er i denne sammenhengen ikke tilstrekkelig. Vi har eksempel på at stridens kjerne er uenighet om faglige prioriteringer. Da kan det reises spørsmål om tilrettevisninger benyttes for å vinne frem i saker hvor det er konflikt mellom ledelse og ansatte i faglige spørsmål og prioriteringer. Sakene viser også at det ikke er tilstrekkelig bevissthet om kravene til saksbehandling i offentlig forvaltning. Det gir grunn til bekymring.

NTNU og andre institusjoner innførte ansatt ledelse ut fra et argument om at det gir mer profesjonell ledelse. Det har gitt lederne mer makt - og med det følger ansvar. Men dersom makten brukes på en måte som fører til at ansatte ved NTNU ikke fritt kan gi uttrykk for egne faglige vurderinger og prioriteringer står man i fare for å oppnå det motsatte av lovens intensjon og bokstav.

Underdal-utvalget fremhevet at lovfesting syntes nødvendig for å ivareta den individuelle og institusjonelle akademiske frihet, men at det ikke var tilstrekkelig for å gjøre den akademiske friheten reell. NTNU påpekte da, i likhet med utvalget, at dårlige rammebetingelser kunne være en større trussel for den akademiske frihet enn direkte pålegg og instrukser for den faglige virksomheten.

Vi bør imidlertid legge til bruken av tjenstlige tilrettevisninger. På dette området behøver vi avklaringer. For institusjonen betyr det grundig skolering av ledere, utarbeidelse av politikk eller instruks, og at det stilles prosedyrekrav som er i henhold til kravene i saksbehandling i offentlig forvaltning. For den enkelte leder betyr det å sette seg inn i lovens intensjon og bokstav, følge kravene til saksbehandling i offentlig forvaltning og utvise aktsomhet, påholdenhet og klokskap. For å verne og ikke minst fremme akedemisk frihet fordres det at det er høyt under taket, at det legges til rette for inkludering og at det er stor grad av forutsigbarhet.