Skuffende og naivt av Asheim om forelesninger

Henrik Asheim vil at alle skal få tilgang til forelesninger. Arve Hjelseth synes det er synd at statsråden ikke har tatt inn over seg motargumentene da forslaget sist ble debattert.

Vissheten om at man så å si foreleser for evigheten, vil påvirke måten forelesningen legges opp på.
Publisert Sist oppdatert

For to år siden uttrykte Peter Frølich at han ville gjøre alle forelesninger offentlig tilgjengelig.

Forslaget ble raskt og effektivt plukket fra hverandre av fagfolk.. Vi hørte da heller ikke noe mer om det. Problemene er både prinsipielle, praktiske og økonomiske. Men denne sektoren styres ikke av fornuft alene, det har vi sett mange eksempler på. Nylig har statsråden uttrykt samme ambisjon, uten at det ser ut som departementet har tatt inn over seg de åpenbare motargumentene fra 2018. Denne gangen er det naturligvis unntakstilstanden korona-krisen har skapt, som har gitt sektoren et nødvendig dytt i digital retning.

Overdreven tro på forelesningens død

Jeg husker ikke så mye av de kanskje to-tre hundre forelesningene jeg hørte på i studietiden. Men jeg husker at jeg satt der, skjønt motivet for tilstedeværelsen var like mye sosialt som faglig. Den gang var undervisningsmengden per studiepoeng atskillig mindre enn i dag. Vi fikk vel likevel med oss ett og annet som kom til nytte, noen ganger til eksamen, i sjeldnere tilfeller også senere i livet.

Det finnes monologforelesninger som er svært gode. Min sosiolog-kollega Gunnar C. Aakvaags forelesninger i moderne sosiologisk teori ligger for eksempel på Youtube, og vil være lærerike for enhver som er interessert i samfunnsvitenskap. Jeg har selv deltatt i forsøk hvor forelesninger er blitt filmet og lagt ut på nettet, noen av dem finnes kanskje ett eller annet sted på nettet ennå for alt jeg vet.

Mange, inkludert politikere, mener imidlertid at nye tider krever nye læringsformer, og at den tradisjonelle forelesningen representerer en foreldet formidlingsmåte, fordi den passiviserer studenter. Studentaktiv undervisning gir bedre læring, har vært omkvedet i mange år.

Selv tror jeg troen på forelesningens død er overdrevet, skjønt med et par viktige forbehold. For det første er det for de fleste som hører på en forelesning nesten umulig å konsentrere seg godt i 2x45 minutter. Forelesninger flest er altså altfor lange. Læringseffekten øker utvilsomt hvis studenter umiddelbart får sjansen til å diskutere, anvende eller praktisere lærestoffet. På to undervisningstimer bør derfor etter mitt syn maksimalt halvparten bestå av tradisjonell forelesning. I heldigste fall bidrar studentene med spørsmål, motforestillinger og nyanseringer som øker læringseffekten for alle, inkludert foreleseren. Skjer ikke det, bør man uansett sette av tid til interaktiv undervisning. Det tror jeg mange har erfart at de lærer mye av.

Utprøvende karakter

For det andre, og dette er i denne sammenheng viktigere, har mange forelesninger en utprøvende karakter. Særlig overfor mindre studentgrupper, ofte på masternivå, blir skillet mellom forelesning og seminar mindre tydelig. Foreleseren kan bruke en undervisningstime på å prøve seg fram, kanskje vet han ikke helt hvor han ender opp når han starter. Kanskje er studentenes respons en viktig del av selve undervisningen. Selv husker jeg mange forelesere som formidlet på denne måten, uten noen klar konklusjon, og uten at hverken forelesere eller studenter var helt sikre på hvor det ville ende. Mange av disse forelesningene husker jeg som spesielt givende. Ikke bare fordi vi lærte noe, men også fordi vi fikk sjansen til å observere en professor i kamp med sitt eget stoff; vi fikk et innblikk i kunnskap i selve tilblivelsesprosessen. Det ferdigtygde kan man jo uansett lese seg til.

Men ingen av disse to forelesningsformene – den som legger opp til kontinuerlig respons og diskusjon eller den som har en mer utprøvende form – egner seg offentlig. Å se en forelesning på nettet som domineres av spørsmål og kommentarer fra studentene (kommentarer som kanskje ikke en gang er hørbare for seeren) gir svært begrenset informasjonsverdi, og dessuten vil flere vegre seg mot å stille spørsmål. Forslaget begrenser altså forelesningens potensial for akademisk dialog.

For det andre vil den mer utprøvende forelesningen på sin side se merkelig ut for seere og lyttere som hverken har forutsetninger for å forstå konteksten – undervisning består jo av mye mer enn bare forelesninger - eller for selv å komme med innspill. Foreleseren kan fremstå som langt mindre overbevisende enn han/hun i virkeligheten er. Selv holder jeg av og til en del sekvenser i forelesninger på denne måten, men jeg ville helt klart vegret meg mot det dersom den skulle bli liggende på en digital plattform i årene som kommer. Det er ikke til nytte for noen.

Utdatert kunnskapssyn

Forslaget om å gjøre forelesninger offentlig tilgjengelig bygger derfor på en naiv antakelse om at kunnskap er noe som er gitt en gang for alle, og som læreren gjennom å gå gjennom en viss mengde pensumlitteratur overfører til mer eller mindre lydhøre og formbare studenter. Både studentene og de som ser forelesningen på nettet konsumerer en kunnskap som de ikke kan stille spørsmål ved. Det er både vanlig og rimelig å kalle et slikt kunnskapssyn utdatert, men noen oppfatter det visst som innovativt bare det skjer på en digital plattform.

Vissheten om at man så å si foreleser for evigheten vil dermed påvirke måten forelesningen legges opp på. Det blir flere enetaler, mer opplesning fra på forhånd skrevne manus og mindre kunst- og tenkepauser og spørsmål. Sagt på en annen måte: Foreleseren må ofte være mye bedre forberedt, med de konsekvenser det har for hvor mye ressurser som må settes av til undervisning. Forslaget innebærer at forelesningen blir som et studio hvor man leser inn en på forhånd definert tekst, ikke et læringslaboratorium.

Det er både overraskende og interessant at politiske miljøer slik ønsker å legge til rette for undervisning som monolog, stikk i strid med parallelle antakelser om hvordan digitaliseringen legger til rette for at den gode undervisningen i stadig større grad blir interaktiv.

Fysisk undervisning på digitale premisser

For at UH-sektoren skal komme mest mulig uskadet ut av dagens unntakstilstand, er det derfor viktig å formidle at det vi har drevet med i vår, og som vi i stor grad må fortsette med til høsten, er provosert fram av en unntakstilstand. Vi har ikke lagt om til heldigital undervisning fordi det har vist seg like bra, men fordi vi ikke har hatt noen alternativer. Jeg og de fleste andre er mye dårligere undervisere digitalt enn fysisk, men i en krisesituasjon er det forhåpentligvis et brukbart alternativ.

Men det er tydeligvis vanskelig å få gehør for dette. Asheim understreker tvert imot at «det digitale løftet» ikke må ses på som et krisetiltak, men som den nye virkeligheten. Som nevnt tidligere, digitalisering er et mål i seg selv i deler av det politiske miljøet. Konsekvensen av et slikt syn er åpenbar: Det blir nok ordinære auditorieforelesninger om noen måneder eller senest om et år eller to, men de skal også som hovedregel være tilgjengelige digitalt. Dermed fjernes de egenskapene ved forelesningen som i første omgang gjør dem til et verdifullt alternativ til for eksempel en podcast eller en youtube-video. Fysisk undervisning vil skje på digitale premisser. I så fall har slike forelesninger knapt noen funksjon overhodet.

Dette er en revidert kronikk som opprinnelig ble publisert i Panorama i 2018.