Nok en reform som krever sterk og ekstern detaljstyring

Kompetansereformen inngår i en lang rekke reformer som truer og endrer universitetets struktur.

Stortingsflertallet har vedtatt et finansieringssystem for høyere utdanning der arbeidsrelevans skal belønnes.
Publisert Sist oppdatert
Ole Jørgen Søndbø Abrahamsen er leder i NTL Ung studentgruppe i Trondheim.
Eirik Kristoffersen er medlem av arbeidsutvalget i NTL Ung studentgruppe i Trondheim.

I sommer, mens alles fokus fortsatt var på den pågående pandemien, ble kompetansereformen vedtatt av Stortinget. Der ble det vedtatt at relevant jobb etter endt utdanning skal påvirke finansieringen av høyere utdanning. Slik at emner som «etterspørres» av arbeidslivet skal favoriseres over frie fag.

LES OGSÅ: Arbeidsrelevans kan bli ein teljekant i finansieringa av høgare utdanning

LES OGSÅ: Flertall for reformen, trass i uenigheter

Denne reformen er ikke oppstått alene i et vakuum. Den inngår i en lang rekke reformer som truer og endrer universitetets struktur. Grunnlaget for disse reformene har utgangspunkt i en veldig spesifikk måte å se og forstå verden på og går under navnet nyliberalisme. Et verdenssyn der alt må tilpasses markedsfundamentalismens postulat.

Nyliberalismen er et ideologisk styringssystem fylt til randen med paradokser. Disse kommer fram hvis en undersøker hva den legger i kjernebegrep som frihet og effektivisering. Frihet blir ikke sett på som noe som har med frie valg, akademisk frihet, uavhengighet eller selvrealisering å gjøre. I nyliberalismen brukes begrepene frihet og marked om hverandre. Frihet blir definert som å kunne engasjere seg på markedet. Dermed må markedsstyring anvendes og innføres i alle institusjoner slik at de kan være frie og effektive. Der markeder ikke eksisterer fra før av, må de innføres ovenfra gjennom måling og konstruert konkurranse. Dette medfører, paradoksalt nok, at nyliberalismens frihet og effektivisering har satt rekord i statlig detaljstyring.

Kompetansereformen er  et eksempel på en slik reform, såkalt «arbeidslivsrelevans» konkretiseres, tallfestes og anvendes som mål. Dette skjer uavhengig av de faglige og samfunnsmessige konsekvensene. Reformen går inn i en lang rekke markedsmodeller - alt må søkes om, telles og måles, samtidig som fakulteter,institutter og institusjoner pålegges en sterk og ekstern toppstyring.

I dette paradigmet  reduseres universitetene til å bli en leverandørtjeneste. Nå er det oppdragsforskning og kompetanseutvikling på oppdrag fra makteliten og næringslivet som gjelder. Nok en skanse er tapt, men universitetskampen er ikke over.

Dette innlegget ble først publisert i Under Dusken.